Sjanglende slyngel

Prusting og pesing er det første publikum hører når teppet går opp på hovedscenen ved Trøndelag Teater. Peer Gynt (Kenneth Homstad) legger ut om sitt møte med storbukken før han haster videre til Hægstad gård. Peer er enda raskere og mer omskiftelig enn vanlig siden regissør Mina Salehpour har gitt ham skøyter på beina. Med svarte kunstløpskøyter fyker han rundt på noe som ligner skøyteis, mens mor Aase står i midten og gjaller den sedvanlige frasen: «Peer, du lyver!». Den lett hesblesende skøytingen, med repetitive og sirkulære bevegelser, er en poetisk og kvikk inngang til Henrik Ibsens klassiker fra 1867.

Troll i flippflopper

Bortsett fra skøyteisen og noen enkle, men virkningsfulle rekvisitter er scenerommet nokså tomt. Scenograf Andrea Wagner signaliserer enkle kår ved å plassere slitne, hvite plaststoler på scenen. I en av dem sitter mor Aase (Ingunn Beate Strige Øyen) med uflidd hår og en fuskepelsjakke signert Maria Anderski. Peer har på seg sportstøy og en overdimensjonert, rosa t-skjorte. Det er talende at han hverken har hjelm eller noe særlig beskyttelsesutstyr på glattisen, til forskjell fra Solveig (Madeleine Brandtzæg Nilsen) som er godt polstret når hun tripper utpå senere i forestillingen. Eivind Myrens lysdesign, bruken av røyk og komponist Sandro Tajouris fortettede lydbilde bidrar til at scenerommet aldri oppleves nakent i negativ forstand. I tegneserieromanen Peer Gynt (2014), hvor Ibsens tekst er bearbeidet av David Zane Mairowitz og illustrert av Geir Moen, skilles det mellom Peers fantasier og handlingen for øvrig. Førstnevnte er gjengitt i skarpe, klare farger mens resten har et dunkelt, svart-hvitt uttrykk. Mot slutten av boka blir oppdelingen mer uklar. Skillet mellom virkelighet og dagdrømming er ikke like tydelig hos Ibsen, noe Anderski og Wagner får frem på sin egen måte: De mer eventyrlige partiene får et nokså hverdagslig preg gjennom en trashy estetikk. Dette skaper noen komiske øyeblikk, som når Peer er i ferd med å bli et troll i Dovregubbens hall og får en lang remse med dopapir som hale. I møte med Dovregubben og dattera hans blir jeg imidlertid skuffet, for bekledningen deres fremstår noe uinspirert. Trollene har forholdsvis vanlige klær i lilla og sølv, med et par tylldetaljer og Adidas-flippflopper. Det ser ut som de har gjort et halvhjertet forsøk på å pynte seg til Melodi Grand Prix.

Peer, Pål og Bjarne Brøndbo

De fem skuespillerne som utgjør rollebesetningen, gjør en glimrende jobb. Kenneth Homstad spiller bare Peer, mens resten av ensemblet har flere roller. Noen av de viktigste er Emma Caroline Deichmann som Ingrid og Den grønnkledte, Ingunn Beate Strige Øyen som Mor Aase og Dovregubben, Paal Herman Ims som Bøygen, Anitra og Knappestøperen og Madeleine Brandtzæg Nilsen som Solveig. Særlig Homstad får vist frem hvor stort spekter han behersker som skuespiller. Han skifter uanstrengt mellom den ville og skjødesløse Peer og en roligere utgave hvor man kan ane en alvorspreget hovedperson. Alle skuespillerne får prøvd seg på skøyteisen, men mye av forestillingen blir også spilt med vanlig skotøy. En av de fineste scenene er når mor Aase dør og Peer skildrer at de to reiser til Sankt Peter ved Soria Moria-slottets port. Her går Peer foran mens moren – parykkløs og i en tynn nattkjole – glir etter på skøyter mens hun holder ham rundt midja. Teksten har Salehpour, dramaturg Elisabeth Egseth Hansen og ensemblet bearbeidet i samarbeid. Ibsens verseform fremføres på gjenkjennbart vis, men originalteksten er kuttet ned, og det er tilført flere morsomheter i form av vitser med lokalt nedslagsfelt. Det kunne ha blitt platt med opptil flere referanser til Homstads fødeby Namsos, som her også blir Peers, men det funker overraskende godt. Karismaen til Homstad får det til å flyte når «Namsos» blir til «Namsåss», som klinger som en gresk øy i den nyslåtte verdensborgerens ører. Det hele går egentlig for langt når Peer, som sitter i en båt på vei hjem til Norge, plutselig fremfører replikkene sine med den umiskjennelige raspestemmen til Bjarne Brøndbo. Av en eller annen grunn greier forestillingen å romme også dette altfor kleine innslaget.

Kvinner som venter

Salehpours Peer Gynt fungerer godt på egne premisser. Likevel går det litt fort i svingene på slutten, noe som gjør at sentrale poeng hos Ibsen forsvinner. For eksempel er partiet hvor Peer prøver å overbevise djevelen om at han har syndet fjernet. I dramaet skjer dette etter at Knappestøperen kommer for å omdanne Peer, som anses som feilvare fordi han ikke er seg selv. Han har ingen kjerne. Peer øyner en mulighet til å unngå støpeskjeen: Hvis han fremstår som et ondt menneske, så kan han havne i helvete i stedet. Forskjellen på helvete og støpeskjeen er slik jeg ser det en interessant inngang til å forstå hva slags person Peer er, men dette kommer altså ikke frem på teatret. Den avsluttende dialogen med Solveig er også kuttet drastisk ned. I originalteksten vil Peer at Solveig skal innrømme uretten han har begått ved å la henne vente i årevis mens han forlyster seg i utlandet. Slik håper han å få komme til helvete i stedet for å bli støpt om. Solveig, derimot, insisterer på at hun bare har tenkt godt om ham, så Peer må vende tilbake til Knappestøperen med uforrettet sak. På teatret er replikkutvekslingen mellom Peer og Solveig så knapp at det er vanskelig å forstå den avgjørende rollen hun har for hovedpersonens skjebne. Dermed blir hun mindre viktig enn hun egentlig er. Solveigs situasjon minner meg om et essay av kulturkritikeren Becca Rothfeld, Ladies in Waiting, hvor hun skriver om fiktive, kvinnelige karakterer som venter på bekreftelse fra menn. Rothfeld sammenligner det med sin egen (gjenkjennelige) lengten etter meldingsvarselet som indikerer et svar fra ham. Essayet åpner med en skildring av filmen Secretary (2002), hvor hovedpersonen, Lee, får beskjed om å sitte urørlig ved pulten sin mens hennes sjef og elsker er borte. Hun blir sittende i dagevis mens hun sulter og tisser på seg. Peer Gynt er antageligvis for selvopptatt til å næres av Solveigs ydmykelse på samme måte som sjefen gjør med Lee. Peer er som kjent seg selv nok, uten at det nødvendigvis gjør Solveigs venting noe lettere. Solveig er kanskje godheten selv, men når hun intetanende risikerer å sende Peer lukt til helvete, så får alle andre forsmådde kvinner en slags hevn. Forestillingen går glipp av dette feministiske poenget, som er litt synd for de av oss som har en forkjærlighet for denne narrative twisten.

Sterk helhet

Det er flere høydepunkter i Peer Gynt på Trøndelag Teater. Det visuelle uttrykket er stort sett alltid fengslende eller snålt på en interessant måte. Skuespillerne er bunnsolide, og teksten veksler fint mellom det spontane og gjenkjennelig ibsenske. Etter pause blir forestillingen riktig nok mer brokete i den forstand at narrativet er noe vanskeligere å følge. Dette skjer også i originalteksten, men teatrets nedskjæringer bidrar til forvirringen. Til tross for flere gøyale innfall sirkler forestillingen stadig rundt Ibsens hovedmotiv: Forskjellen på å være seg selv og det å være seg selv nok. Mange har stilt samfunnsdiagnoser i lys av emnet, gjerne med paralleller til norsk selvgodhet eller vestlig individualisme. Temaet gir også god anledning til å granske sin egen framferd her i livet. Man kan miste fotfestet av mindre.