Macho Peer

Den tematikken fra Peer Gynt som synes å være spesielt aktuell nå er personlig identitet. Hva det vil si å være seg selv, uten å være seg selv nok? Ibsenfestivalens tre oppsetninger av Peer Gynt viser alle dette, og det er påfallende at Peerene er iscenesatt som alfahanner. Er det en ulempe, og i så fall hvorfor? Vil vi at Peer Gynt skal handle om det å være mann, eller det å være menneske?

Peers kvinner Peer Gynt har flere kortvarige, og et par mer varige relasjoner til kvinner. I Ibsens tekst handler disse relasjonene først og fremst om erotisk tiltrekning og begjær, men også om kjærlighet og lengsel. Han lengter til Solveig og moren Åse som er hans holdepunkter i livet. Begjæret til Solveig skildres nært og lyst, i motsetning til hans mørke møter med tre andre kvinner: Ingrid som han lokker med seg til fjells på bryllupsdagen hennes, den grønnkledde datteren til Dovregubben som han møter i et mareritt, og beduinhøvdingdatteren Anitra i ørkenen Sahara.

“Djævlen stå i alle kvinder, — ”, sier Peer. “Uden en – !” I løpet av sin ferd gjennom livet møter Peer også mange skikkelser som ikke er kvinner som gir ham motstand, men Peer snor seg unna. Peer møter menn som forsøker å bekjempe ham, ydmyke ham, lure ham og dømme ham, som Smeden Aslak, Bonden på Hægstad, Dovregubben, forretningsmennene Cotton, Ballon, Eberkopf og Trumpeterstråle, samt Knappestøperen – for å nevne noen. Hvorfor er det ikke disse, men de kvinnelige karakterene og de feminine sidene han enten retter sitt sinne mot, eller nærmest neglisjerer? Han ser knapt moren eller Solveig, men de venter på ham livet igjennom. Testosteron Min oppfattelse er at den ytre handlingen i de tre iscenesettelsene av Peer Gynt på årets Ibsenfestival befester noen gamle og tungrodde kjønnsstereotypier som står i veien for den kompleksiteten som i utgangspunktet ligger i teksten. Men i den oppsetningen hvor testosteronnivået er lavest, og teksten i så måte har god sjanse til å komme fram så lammes den av (kjedelig) norsk teatertradisjon.

Peer Gynt er Norges nest største dramatiske eksportvare. Siden uroppføringen har stykket blitt iscenesatt profesjonelt 3087 ganger, ifølge programmet til årets Ibsenfestival. Det er kun slått av Et dukkehjem som er oppført 4574 ganger. Festivalen har i år hatt to gyntske gjestespill: en svensk versjon fra Dramaten i regi av tyske Michael Thalheimer, og en fransk versjon av regissør David Bobée. I programmet er også Det Norske Teatret (DNT) tatt inn i varmen med en Peer Gynt i regi av av teatersjef Erik Ulfsby med ringreven Toralv Maurstad i tittelrollen.

Verbalt maskingevær Hormonnivået på de tre Peerene er ulikt: fra en testosteron-pumpende bulldog av en Peer i gjestespillet fra Dramaten, via en middels testosteronfylt, småfrekk fransk ung Peer i gjestespill nummer to, til en gammelmodig og kjønnshormonfattig Toralv Maurstad på Det Norske Teatret. I den svensk-tyske versjonen foregår all handling i hovedpersonens indre. Scenen er nedstrippet, og teksten er rendyrket. Peer står på en svart boks, en pidestall, ytterst på scenekanten i muskuløs bar overkropp. Han propper publikum full med kuler som fra et verbalt maskingevær mens en stilistisk samling svarte søyler roterer på dreiescenen bak ham. På bakveggen projiseres det i hvit løkkeskrift hvor vi til enhver tid befinner oss på kartet. De ulike karakterene finner sin vei gjennom søyleskogen, og oppsøker Peer på scenekanten. Samtlige karakterer fremstår som flate statister, kvinnene inkludert. Det er rått, brutalt, avskyelig og nedstrippet. Peer snerrer til oss, men først og fremst snerrer han til seg selv.

I siste scene trykker han seg opp mellom beina til Solveig. Ikke bare “skjuler han ansigtet i hendes skød” slik Ibsen har anvist, han ser ut til å fysisk ville presse seg inn i skjeden hennes. Det hele er bekmørkt på en bra måte, men dessverre skriker Erik Ehn så voldsomt at det blir vanskelig å få tak i ordene. Mannebeistet han fremstiller gjør teksten auditivt utilgjengelig, og mindre relaterbar mentalt sett, enn den kunne ha vært.

Nasjonalskatt Til tross for hans kjendisstatus, er det ikke alle nordmenn som kjenner Peer Gynt som sin egen bukselomme. Det de fleste likevel har et forhold til er musikkstykket Dovregubbens hall, som er en del av den musikken Edvard Grieg komponerte til urfremførelsen i 1876. Griegs komposisjon har blitt kritisert for å være for romantisk, og har av ettertiden ofte blitt karakterisert som ødeleggende for Ibsens skildring av livsløgneren og unnvikeren Peer. Premieren kom ni år etter at Ibsen utga det dramatiske diktet som et lesestykke. Til slutt lot han seg nemlig overtale til å skrive en kortere versjon som kunne iscenesettes.

150 år senere har Peer blitt en svært gammel mann i Toralv Maurstad’s 92-årige kropp. Maurstad er en kjent og kjær skuespiller som representerer betydelig mer godhet enn Peer Gynt. Peer på DNT er sliten, medtatt, og vemodig, han skal snart dø og ser derfor tilbake på livet. I Peers tilbakeblikk blir vi servert folkedrakter, en upbeat Dovregubbens hall, troll i underlige gråsteinkostymer av Ingrid Nylander, og en værbitt fjellheim med trehytte. Det Norske Teatret gir sitt norske publikum en Peer de vil ha. I salen kan vi duppe litt med øyelokka, slurpe rødvin, og lengte til fjells. Dramaturgisk er det dog et velfungerende grep at Knappestøper-scenen er både startpunkt og rammefortelling i denne forestillingen der Peer skuer tilbake på sitt liv.

Solveigs sang I Dramatens Peer Gynt er Solveig knapt synlig, i den norske ser vi henne nå og da, mens i det franske gjestespillet virker det som at regissør Bobée har forsøkt å gjøre Solveig til noe som kan ligne på en sterk kvinneskikkelse. Solveig tar mer plass på scenen her enn i de to andre oppsetningene, både i spilletid og i tilstedeværelse. Jeg biter meg merke i at det å gi kvinner større plass, veldig ofte innebærer å gjøre henne nettopp sterkere, og dermed i tradisjonell forstand mer mannlig. Kjønnsroller som bare delvis moderniseres og “forbedres” på denne måten vil i beste fall bli kjedelige å se på og i verste fall virke reaktivt. Dette gjelder både franske Peer og franske Solveig. Peer er ung og gutteaktig sjarmerende, og klarer faktisk å forføre Solveig på scenekanten, ikke deise henne ufrivillig ned i bakken som i de to andre tolkningene. Her virker det som om Solveig fra start virkelig vil. Den franske versjonen, som inneholder en rekke fengende ensembleinnslag, fet og fargerik scenografi av Aurélie Lemaignen, og lettlikelig musikk av trubadur Butch McKoy på scenekanten, er tilgjengelig for publikum, men på tross av dette også den mest problematiske i et kjønnsperspektiv.

Karakterer som deler av Peer? Jeg tror ikke at Ibsens Solveig kan eller bør moderniseres til å bli verken sterk eller aktuell. Faktisk tror jeg ikke Solveig bør ses som en karakter, eller et eget menneske i det hele tatt, derimot kan hun og de andre kvinnelige karakterene ses som ulike feminine sider i mennesket Peer. Hans nedlatende, men tidvis også lengtende, holdning til de kvinnelige karakterene, og feminine sidene kan symbolisere hans mangel på empati og omsorg. På samme måte som de mannlige karakterene kan representere ulike maskuline trekk.

Jeg har lært av en Jungterapaut og drømmeforsker at både mannlige og kvinnelige skikkelser i et eventyr bør leses som maskuline og feminine sider som ethvert menneske har i seg. Med tanke på Ibsens sterke inspirasjon fra folkeeventyrene i Peer Gynt, og det faktum at stykket var ment som lesedrama, og kanskje var tenkt som noe som foregikk i Peers hode, så bør man kunne anta at Peer er et menneske med både det vi ser på som maskuline og feminine sider?

I en fremtidig Peer Gynt-oppsetning ønsker jeg meg at forestillingen foregår i Peer’s hode, uten overdose av testosteron, uten en lammende nasjonalromantisk tradisjon, og uten forsøksvis moderniserte kvinner. Da tror jeg Ibsens Peer Gynt kan få forbedret rom til skildre hvordan det kan være å være menneske i vår tid – for både menn og kvinner, og det vil være mer relaterbart for majoriteten – for de færreste er av sorten alfa.