På egotripp med Peer Gynt

Ibsenfestivalens Peer Gynt er den første av totalt åtte oppsetninger som den nye Torshovgjengen har planlagt. De har hatt god tid til å finne ut hva de skal tilby sitt publikum: Allerede i november 2002 – det vil si for snart to år siden – brakte Dagbladet nyheten om at tre ”kompiser” som avisen kalte dem, skulle innta teatret. De tre var altså Trond Espen Seim, Mads Ousdal og Jon Øigarden, og avisen kunne fortelle at de tre “bestevennene ikke er redde for å krangle om helterollene”. “Nei, vi får jo flere sjanser, så vi kan bytte på” sa Mads Ousdal.

Salomonisk rettferdighet

I sin første oppsetning har de tre valgt å løse helterolle-problemet svært så salomonisk: De ”bytter på”, bokstavelig talt, og spiller like godt Peer Gynt alle tre. De har også, helt i tråd med det de svarte da journalisten den gangen kommenterte den totale mangelen på kvinner i ensemblet, ”hyrt inn” noen kvinnelige skuespillere: En svartkledd og dyster Marit Adelheide Andreassen er Knappestøperen, Ida Bakkerud utleverer Den grønnkledde og Anitra som en vilter og løssluppen klisjé av alle gutters pubertetsdrømmer – en særdeles trøstesløs oppgave – mens danser Ingrid Lorentzen er en sterk, nærværende og fysisk ekspressiv Solveig. I et par vakre og elegante dansenummere klarer hun å skape seg sitt eget rom på Torshovscenen, men det er likevel ingen tvil om at forestillingens hovedhensikt er å eksponere de tre mannlige skuespillerne maksimalt.

På overflaten

Stein Winge, som i programmet forteller at han ikke umiddelbart tente på herrenes Peer Gyntprosjekt, lot seg likevel sjarmere av deres vitalitet og entusiasme, og påtok seg å regissere. I mangt og meget er dette en typisk Wingeforestilling, fysisk utadvendt, ekspressiv og energisk. Men det som skiller den fra de virkelig spennende oppsetningene til Stein Winge, er at denne Peer Gynt bare beveger seg på overflaten. Trond Espen Seim, Mads Ousdal og Jon Øigarden gjøgler lekent og briljant, det er det ikke tvil om. I ti minutter – ett kvarter er det morsomt å følge deres spenstige og humørfylte lek med Ibsens tekst. Men det tar ikke lang tid før deres ekshibisjonistiske oppvisning av virtuositet begynner å bli repetitiv og kjedelig. Stein Winge har snudd litt opp og ned på stykkets kronologi, og lar historien starte med Knappestøperens første krav på Peer. Deretter fortelles Peers historie retrospektivt, og her følger handlingen i hovedtrekk Ibsens tekst. Vi skjønner fort at dette regigrepet vil understreke at det er identitetsspørsmålet som står sentralt i oppsetningen. Greit nok. Men skal denne utforskingen av Peer Gynts identitet bli noe mer enn et postulat, må regissør og skuespillere bruke den til å formidle noe om Peer Gynt, om Ibsens tekst. Det er så spesielt å sette opp vårt nasjonalepos med tre stjerneskuespillere i tittelrollen, at jeg som tilskuer forventer, nærmest forlanger, at de tre – og for så vidt også instruktøren – har et mer utfordrende og gjennomtenkt prosjekt enn bare å vise meg hvor dyktige de er alle sammen.

Begeistrer publikum

For ti-femten år siden ville en del av de frihetene Stein Winge tar seg med Ibsen vært så avantgardistiske at et dannet premierepublikum ville ha rynket på nesen. Nå er ikke slikt sjokkerende lenger, det er tvert imot godtatt som “nyskapende” teater. I dag er det Sebastian Hartmann som sjokkerer, til tross for at han er langt mer Ibsentro enn gjengen på Torshov. På premieren så det iallfall ut til at det store flertallet av publikummere syntes det var skrekkelig morsomt å få være med på skuespillernes egotripp. Som godt voksen kvinne kan jeg naturligvis med en viss overbærenhet se på tre lystige gutter som øser av sin livskraft og av sin spilleenergi. Hadde forestillingen vært god, kunne jeg til og med tilgitt dem machomennene deres forakt for kvinnen. For som sagt, de har sjarm, de har lekenhet, de har til og med tekst-intelligens. Men det hjelper lite når det eneste de skaper er en Peer Gynt på tomgang. IdaLou Larsen