Sterk historie, svak opera

Howard Moodys opera Push (2016) fikk sin norgespremiere på RingsakerOperaen i Brumunddal tidligere i juni. Operaen er basert på den virkelige historien om Simon Gronowski, en belgisk jurist og jazzpianist. I 1943, da han var elleve, ble han, moren og søsteren plassert på et tog fra Belgia til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. På veien ble toget angrepet av den belgiske motstandsbevegelsen, og Simon ble dyttet av toget av sin mor og greide å flykte. Moren og søsteren mistet livet i Auschwitz, mens Simon overlevde. Mot slutten av operaen, etter at mange år har gått, møter Simon igjen vakten som fikk ham og familien hans på toget. Vakten er gammel og angrende, og ber Simon om tilgivelse – han gjorde bare det han fikk beskjed om.

Moody og Gronowski traff hverandre i 2014 på La Monnaie-operaen i Brussel, etter en fremføring av en av Moodys andre operaer. De kom i snakk, og Gronowski fortalte om flukten fra toget og livet sitt etter krigen, og gav med det Moody inspirasjon til Push. Operaen ble urfremført på Battle Festival i England i 2016, og har siden det blitt satt opp flere ganger, både i Storbritannia og på La Monnaie.

RingsakerOperaen fortjener honnør for at de satser på ny opera, og at de her legger store ressurser i å sette opp en opera av en komponist som er lite kjent i Norge. Det er fristende å se det i sammenheng med at både distriktsoperaer og små uavhengige kompanier rundt omkring i landet faktisk gjør mye nyskrevet musikkdramatikk – fra det siste året kan nevnes Kommandanten ved OscarsborgOperaen, Flåklypa Tidenes opera ved Opera di Setra, Soga om Sol ved Opera Nordfjord og Cella mi ved Opera Trøndelag. Push er også av et format som passer et kompani som RingsakerOperaen godt. Operaen er kort – en drøy time lang – og er skrevet i den britiske community opera-tradisjonen, hvor amatører og profesjonelle musikere opptrer side om side. Ikke minst har koret en viktig rolle.

Skreddersydd for kor

Musikken skrevet for koret er også operaens sterkeste kort. Den er ikke uten utfordringer, med krevende intervaller og dissonanser, men den er likevel tilgjengelig og effektivt skrevet og lar koret vise seg fra sin beste side. Det at koret er så viktig, gjør at operaen tidvis minner mer om et oratorium, med et kommenterende kor som bytter mellom ulike dramatiske roller. Ringsaker OperaKor, sammen med Ringsaker OperaSkole og Amazing Tensing synger velbalansert og med masser av kraft og presisjon. Det til tross for at det er litt for få herrestemmer. Orkesteret, dirigert av komponisten selv, spiller også godt, med fylde og driv. De er plassert bakerst til venstre på scenen, og til tross for dette er klangen velbalansert og overdøver heller ikke sangerne.

Også de tre solistene gjør en god figur. Baryton Magnus Ingemund Kjelstad synger rollen som Simon med varm fylde, selv om han bruker litt tid på å bli ordentlig varm, og til å begynne med er intonasjonen hans ganske ustabil. Sopran Magnhild Korsvik har enormt med kraft i høyden som Søsteren. Baryton Jørgen Magnus Haslum, som hoppet inn på kort varsel for Gunnar Andor Nieland, synger vakkert i den korte rollen som den angrende Vakten.

Uklar retning

Regissørene Eivor Braastad og Nina Maria Lilleengen finner en fin klarhet i historiefortellingen, og skjelner godt mellom fortid og nåtid. Mye av operaen foregår i form av tilbakeblikk, der den voksne Simon ser tilbake på de dramatiske hendelsene i barndommen. I det ene hjørnet har Simon et slags kontor, og derfra ser han fortidshandingen utspille seg. Ofte går han selv inn blant de andre aktørene på scenen og har korte interaksjoner med Søsteren eller seg selv som barn. Likevel blir dramaturgien fort ganske statisk, kanskje spesielt fordi koret er så mye til stede. Store korscener er alltid et krevende moment i opera – når koret kommenterer handlingen og det rent faktisk ikke skjer så mye, kan det være vanskelig å gi meningsfylt regi. Som et resultat blir koret ofte stående litt fast på scenen.

De andre sceniske elementene drar i litt for mange retninger. På den ene siden er det en realisme i flere av Plamena Dichevas kostymer. Simon går i en typisk dress fra midten av forrige århundre, med vide bukseben og store jakkeslag – likeledes er Søsteren og de andre på toget kledt nokså tidstypisk for tidlig 1940-tall. Derimot er kostymet til Vakten langt mer fantasifullt. Han er nærmest snytt ut av en Disney-film, der han går i helsvart frakk med gulldusker og store, utstikkende fjær. Skillet mellom «snill» og «slem» blir i overkant tydelig.

Samtidig er det noe vakkert og nærmest eventyraktig i Dichevas scenografi, som innbyr til både undring og uhygge. Den domineres av lange papirstrimler som henger fra taket – de er også å se ute i foajeen, der de er fylt med informasjon om og bilder av jødiske krigsfanger. Strimlene henspiller primært på Gronowskis arbeid som forfatter og jurist, men det er også som om en stor skog omkranser handlingen – noe farefullt og skjult ligger alltid på lur.

For enkelt

Men selv om produksjonen har flere kvaliteter ved seg, er det svakheter ved selve verket. Historien om Gronowskis flukt fra toget til Auschwitz, og hvordan han har viet resten av livet til å fortelle historien om nazistenes okkupasjon og holocaust, er både gripende og viktig. Men selv om historien er sterk, fungerer ikke Push så veldig godt som opera – det er noe forenklet ved verket som gjør at jeg ikke blir grepet. Karakterene blir fort sjablongaktige, og ofte er musikken generisk og glatt, med islett av minimalisme og en hang til sentimentalitet. Jeg skulle ønske den kunne ta mer plass og gi mer motstand.

Selv det store møtet mellom Simon og Vakten, operaens dramatiske høydepunkt, blir kort og smertefritt. Kanskje er målet å vise frem Simons uselviskhet og evne til å tilgi de verste ting, men det blir i overkant friksjonsløst. Det at Vakten bare gjorde som han fikk beskjed om, blir ikke problematisert eller spunnet videre på. Fremfor å kunne gi noen slags innsikt, blir det en umiddelbart rørende tilgivelsesscene som glir litt for greit over i den siste, oppsummerende scenen.

«Mitt liv er bare mirakler»

Da Moody og Gronowski først møttes sa Gronowski «ma vie n’est que miracles» – «mitt liv er bare mirakler» – en setning som er toneangivende for mye av operaen. Denne linjen utgjør store deler av teksten i det store sluttkoret, og det er noe mirakel-aktig ved måten operaen forteller denne historien på. Heller enn å bruke Gronowskis liv som et utgangspunkt for en større fortelling om forfølgelse og tilgivelse, blir operaen mer et forsøk på å mytologisere hovedpersonen. At den nå 92-årige Gronowski også er til stede på alle de tre fremføringene i Brumunddal, gjør ikke det inntrykket noe mindre. Etter den siste fremføringen – den jeg selv var på – tar han plass ved flygelet i foajeen og leder publikum i entusiastisk allsang av «Imagine» og «What a wonderful world».

Det er mye som ligger til rette for at Push kunne være en gripende opera, men det er først og fremst kjennskapen til de utenommusikalske elementene som treffer en nerve. Historier som Gronowskis, om mennesker som på ulike måter unnslapp nazistene eller som overlevde deres fangenskap, er godt kjente gjennom utallige filmer og bøker. Tematikken som tas opp i operaen er høyaktuell, med høyreekstremisme på fremmarsj i en stadig mer ustabil verden. Samtidig er det en mangel på spesifisitet som gjennomsyrer verket, med musikk som ikke klarer å ta nok plass og sjablongaktige rollefigurer som gir enkle svar der man trenger større kompleksitet. Når utgangspunktet er så interessant, er det synd at selve verket ikke når opp.