Stappfull jubileumsmusikal

Opera Nordfjord fyller 25 år i år, og i anledning jubileet har de bestilt en ny musikal fra komponist- og librettistduoen Gisle Kverndokk og Øystein Wiik. Soga om Sol tar for seg utvandringen fra Norge til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet, til et forjettet land langt borte fra det norske småsamfunnets strenge moral.

Soga om Sol begynner i en bygd i Nordfjord i årene før første verdenskrig. Sol Siljegard klarer ikke å finne seg til rette i bygdesamfunnet: Foreldrene har solgt unna familiegården der hun var odelsjente, og nå må hun jobbe som tjenestepike på den samme gården, hos Asbjørn og Gyda Storhaug. Asbjørn har også forgrepet seg på Sol, og nå er hun gravid. Hun er på nippet til å kaste seg fra nærmeste fjelltopp når hun møter den evig optimistiske Emil Spelemann. Han er av «fanteslekt» og utstøtt fra samfunnet, og han har en drøm om å bli en stor og berømt komponist. Sammen drar de til Amerika for å søke lykken.

Kompleksiteten som forsvant

Musikalen rører ved stor og vanskelig tematikk, som sosialt utenforskap, voldtekt og abort, men dette alvoret blir ikke utforsket i stor nok grad. Det at Sol velger å beholde barnet etter Asbjørns voldtekt, blir mest et påskudd for å vise hvor åpen og aksepterende Emil er; barnet er ikke hans, men det er jo ikke så farlig. Selv ikke etter at hun får vite at hun lider av en sjelden sykdom som vil gjøre det svært farlig å bringe frem barnet, velger hun å abortere det. Som så mange moralsk komplekse musikkteaterheltinner før henne, må Sol dø til slutt.

Når Sol kommer frem til Amerika, blir hun alene. Emil prøver å omgå grensevaktene på Ellis Island og blir sendt rett til skyttergravene i Europa som straff. Sol stryker på prøven som gir innpass til USA, og løsningen blir et engasjement som sanger hos den sleske impresarioen Danny Gold, som har bestukket en av grensevaktene. Hun blir del av hans «Odditorium», med blant andre syngende siamesiske tvillinger, en ulvemann og en veldig høy kvinne blant attraksjonene. Alle er de utstøtte, og i musikalen fremstilles «odditoriet» som et slags selvrealiseringsprosjekt og et ledd i kampen for mangfold og likeverd. Her har man tydelig latt seg inspirere av filmmusikalen The Greatest Showman (2017) og ikke brydd seg nevneverdig om hvor kompleks og utnyttende denne formen for underholdning faktisk var.

Startvansker

I starten blir det mye start og stopp, og flere av scenene er så korte at de er mer som vignetter å regne. Det er mye som skal etableres, men denne tilnærmingen gjør at det tar litt tid før forestillingen kommer inn i en god flyt. Flere av disse korte scenene kunne gjerne vært slått sammen eller løst bedre scenisk. Michael Pavelichs regi hjelper heller ikke med å binde disse scenene sammen, for lyset går av mellom hvert sceneskift, mens rekvisitter bæres inn og ut. Samtidig fungerer regien godt når musikalen først kommer i gang og handlingen flyter lettere. De større scenene med mange utøvere på scenen er spesielt klare og tydelige, godt hjulpet av Gard Hjertaas Bjørnsons koreografi.

Scenografien, signert Anndi Daleske Berget, domineres av grå plankevegger. Det hadde vært fint med noe litt mer spesifikt og stedbundet i en såpass tradisjonelt utført produksjon, men den har også en virkningsfull nøytralitet: Sammen med Heidi Kverndokks flotte og detaljerte kostymer og Ovar Holmens lysdesign, rommer scenografien alt fra en traust vestlandsbygd til New Yorks underholdningsverden.

Musikalsk overflod

Det er Gisle Kverndokks musikk som er musikalens største styrke, spesielt når han får utfolde seg i stort format, i lange scener hvor musikken og sangen blir det meningsbærende elementet. De ulike motivene som presenteres tidlig i historien har en god utvikling utover i verket. Spesielt i andre akt bygger han opp komplekse musikalske reisverk, og han balanserer godt mellom folkemusikk og amerikansk 20-talls-jazz i orkestreringen. I tillegg er det ikke til å komme unna at sangene er fengende som bare det. Jeg går fortsatt og nynner på Emils sang «Happy Tune» – som han skriver på amerikabåten og som blir en farsott i andre akt – og kommer nok til å fortsette med det i noen uker til.

Men samtidig som musikken er god, er det også for mye av den. Her er også Øystein Wiiks libretto medskyldig, for handlingen vokser seg langt utover det som virker nødvendig, med så mange sidespor og bihandlinger at musikalen mister fokus. Flere av sidehandlingene tar for mye plass, og det blir veldig mange løse tråder som skal knytes fast til slutt. Dette lykkes de for så vidt med, men spørsmålet er om var nødvendige i utgangspunktet. Som helhet hadde Soga om Sol vært et sterkere verk om musikk og tekst hadde vært strammet til noen hakk.

Fine musikalske prestasjoner

På scenen er det likevel mye å sette pris på. Det er en sjeldenhet å høre musikaler spilt med fullt orkester, og de spiller strålende under Michael Pavelichs ledelse og låter samlet på tross av mikrofonforsterkningen.

Sangerne er også jevnt over gode. Ingrid Tykhelle Kayser bruker litt tid på å synge seg varm som Sol – det låter litt trangt og presset i toppen til å begynne med. Men når hun kommer ordentlig i gang, får hun blandet inn mer hodeklang og høres med ett mer avslappet ut. Eirik Risholm Velle er også god som Emil, med en ubesværet, mindre skolert tilnærming til musikken. Han har også en usedvanlig sympatisk tilstedeværelse på scenen, som gjør Emils ukuelige optimisme litt mer spiselig – replikkene hans kan lett få ham til å høres ut som en vandrende motivasjonsplakat.

Kim Helge Strømmen er storartet som impresarioen Danny Gold og klarer også å finne nyanser hos en karakter som lett kunne blitt sjablongaktig slesk. Han har en stor, vakker stemme, men ofte har ordene en tendens til å forsvinne, spesielt når han plutselig slår over til en bred amerikansk aksent. De mange mindre rollene er også veldig godt besatt. Her må nevnes Martha Standal Pavelich, som synger rollen som Ellen Arlington – sykepleieren som pleier Emil etter at han blir skadd i krigen – med en strålende fylde og varme i stemmen.

Pådrivere for nyskapning

Til tross for et par merknader, er Soga om Sol et imponerende stykke arbeid, spesielt som oppsetning. Det er ikke til å unngå å bli imponert av alt Opera Nordfjord får til – hvordan de klarer å sette hele lokalsamfunn i sving og få til et godt samarbeid mellom profesjonelle og frivillige både på og bak scenen. At dette er deres tredje nye verk siden 2010, befester også deres posisjon som en av de viktigste pådriverne for ny, norsk musikkdramatikk. Soga om Sol er en ambisiøs og imponerende 25-årsfeiring. Det er bare å glede seg til de neste 25 årene.