La traviata i høye hæler

Med sin produksjon av Verdis La traviata ønsker Opera Nordfjord og regissør Arne Fagerholt å markere Skeivt kulturår 2022. Gjennom regnbuelys, vogueing og ikke så rent lite drag representeres skeivhet på scenen. Selv om intensjonen utvilsomt er god, synes ikke dette grepet å være spesielt gjennomtenkt utover det rent visuelle. De musikalske prestasjonene imponerer, men produksjonen snubler fort i sine egne stiletthæler.

En skeiv ferniss I La traviata – «Den falne kvinne», løst oversatt til norsk – møter vi Violetta Valéry, selskapsdame og luksusprostituert i Paris, og døende av tuberkulose. Hun er stadig omsvermet av beundrere, og en av dem er Alfredo. Han har falt for henne, og Violetta skjønner etter hvert at kjærlighetserklæringene er ekte. Hun forlater storbylivet og flytter inn med Alfredo, lykkelig og lutfattig, i utkanten av Paris. Lykken tar brått slutt når Germont, Alfredos far kommer på besøk og forlanger at hun gjør det slutt med sønnen hans. Det bringer skam over hele familien at Alfredo er sammen med en prostituert. Violetta flykter tilbake til byen og kurtisanetilværelsen, men Alfredo kommer etter og ydmyker henne foran hele parisersosieteten. I operaens siste akt ligger hun for døden, men rekker akkurat å gjenforenes med Alfredo før hun sykner hen.

På mange måter forteller Fagerholts produksjon historien i La traviata på en helt konvensjonell og ryddig måte. Sånn sett fungerer den fint som et stykke musikkteater. Som tilskuer får man et tydelig bilde av hvem de ulike figurene på scenen er og deres forhold til hverandre. Problemene kommer når man tar de visuelle elementene med i beregningen. Hele første akt og andre halvdel av andre akt foregår på fest, og det er her skeivheten får regjere. Her er det fjærboaer, glitter, stas og dragqueens over en lav sko. I tillegg er det flere innslag med vogueing, en stilisert danseform med røtter i det svarte, skeive miljøet i New York på 80-tallet. Ingenting av dette er galt i og for seg, og jeg er imponert over hvor gjennomførte Nora Furuholmens kostymer er. Likevel, når produksjonen er en helt streit gjenfortelling av historien, blir disse visuelle elementene bare en innpakning som ikke tar hensyn til sin egen funksjon i operaen.

Rett før den store arien «Sempre libera» i slutten av første akt, synger Violetta – i Jostein Avdem Fretlands nynorske oversettelse – at hun er «[e]insam, og gløymd av alle! i et gudlaust audeland som dei kallar Paris, stappfullt av menneske!» I denne oppsetningen er det «gudlause audelandet» hun vil unnslippe nettopp den skeive festatmosfæren, med regnbuelys på bakveggen og menn i kvinneklær. Det er så sin sak, men når det eksplisitt sies at man gjennom dette vil feire Skeivt kulturår, fremstår det ikke fullt så gjennomtenkt.

Sykdom og død som moralsk straff Like fullt er det noe skeivt ved La traviata – om ikke fra komponistens side, så i alle fall i måten verket har blitt mottatt på og tolket av skeive, spesielt homofile menn. Operalitteraturen er bestrødd med kvinner som må bøte med livet for sitt skjørlevnet, med Violetta fremst blant dem. Hun er fanget på utsiden av samfunnet, både som prostituert og når hun forsøker å legge det livet bak seg. Fordi hun utfordrer samfunnets seksualnormer, må hun dø til slutt – det er ikke rom for en lykkelig slutt i La traviata. Det er her skeivheten i historien ligger. Violettas sykdom og død er en moralsk straff for hennes utukt, ikke bare en romantisk detalj som tilfeldigvis gir historien en tragisk slutt. Det er ikke vanskelig å se paralleller til HIV-epidemien som herjet på slutten av 80-tallet, hvor sykdommen av mange ble sett på som en straff for løssluppen seksualitet.

I Norge og ellers i verden har diskursen rundt skeives rettigheter vært preget av et idylliserende kjærlighetsskjær. Kampen har stått om å få lov til å «elske den man vil», fremfor retten til å eksistere på egne premisser. Denne kjærlighetsvinklingen er også den rådende i Fagerholts La traviata, og det er kjærlighetshistorien om et (heterofilt) par som ikke får være sammen som tar mest plass. Å skulle fremstille scenisk det skeive i Violettas eksistens er nødvendigvis vanskeligere, men å fokusere på kjærligheten blir et blindspor.

Vellykket historiefortelling Ser man bort fra produksjonens altfor lite komplekse forhold til skeivhet, fungerer som sagt Fagerheims Traviata godt, også musikalsk. Opera Nordfjords orkester, under ledelse av Michael Pavelich, spiller med overraskende stor kraft, tatt i betraktning at de er relativt få. Selv om mye av orkesterstemmen består av rene akkompagnementsfigurer, er det en fin flyt og avpassede tempi i dirigeringen til Pavelich. Koret, satt sammen av lokale amatører og frivillige sangere, imponerer også, med godt balansert og ren klang.

Som Violetta er sopran Lydia Hoen Tjore strålende. Hun har en mørk kjerne i klangen, og til tross for at stemmen er stor, har hun mer enn nok fleksibilitet til å komme seg gjennom rollen. Riktignok virker hun i overkant sliten mot slutten av første akt, men hun er virkelig god i de to siste aktene. Hun klarer å balansere klangskjønnhet og dramatisk forståelse av Violetta, og den store scenen med Germont i andre akt står som kveldens musikalske høydepunkt.

Eivind Tvinnereim synger rollen som Alfredo med en lys tenor og mye gjennomslagskraft. Til å begynne med tenderer han litt høyt intonasjonsmessig, men det stabiliserer seg i løpet av andre akt. Som Germont, Alfredos far, er baryton Trond Halstein Moe først og fremst deilig rasende. Det at denne produksjonen synges på nynorsk hjelper nok i så henseende, for det er nærmest noe talenært med måten han synger på når han først kommer på scenen i andre akt. Likevel har han også mykere, mer barmhjertige sider, og det er en strålende lyrisk nerve i begge de to store ariene hans.

La traviata har som nevnt et komplekst forhold til det skeive miljøet, spesielt til skeive menn. Skal man fremstille dette på scenen, blir det for enkelt å bare dytte inn dragqueens og noen fjærboaer og håpe på det beste.