Splitt og hersk i by og land

I et intervju med Dagens Næringsliv (DN) 28. oktober sa finansminister og leder av Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum at han har bedt Finansdepartementet om å utrede et minimumsalternativ for rehabilitering av Nationaltheatret når de nå skal kvalitetssikre rapporten om byggesaken som ble lagt frem i sommer. Han sier til DN at «vi kan ikke velge Rolls-Royce når en Volvo kan duge. Det dyreste alternativet vil binde opp for mange av kulturmidlene som ellers kunne gått til gode prosjekter rundt om i landet.» Han følger opp med å si at Oslo-folk heller ikke ønsker seg så mye støv og bygningsbråk. Som jeg redegjorde for i en kommentar i august mener jeg Statsbyggs utredning om nytt teater på Tullinløkka er grundig og god. Dette trenger selvfølgelig ikke alle å være enige i. Som finansminister og leder av Senterpartiet er Trygve Slagsvold Vedum i sin fulle rett til å kritisere forslaget fra Kulturdepartementet og rapporten fra Statsbygg og be Finansdepartementet om å utrede enda et alternativ. Vi kan lure på hvorfor han mener han er tjent med å gå ut mot arbeidet som gjøres av statsrådskollegaen fra Arbeiderpartiet i Kulturdepartementet, men uenigheter er en viktig del av enhver demokratisk prosess. Dette er særlig viktig i saker som omhandler det offentliges bruk av store pengesummer. Det jeg provoseres av og som gjør utspillet så lite fruktbart er at han forkler kunstfiendtlighet og populistisk elitekritikk som nøysomhet. Det er også provoserende at diskusjonen om Nationaltheatret så ofte handler om andre ting enn sakens kjerne.

Sakens kjerne

Med fare for å gjenta meg selv, så er sakens kjerne den at Nationaltheatret, som stod ferdig i 1899, er i dårlig bygningsmessig stand. Når teatret skal rehabiliteres og oppgraderes for å få et moderne scenehus med tidsmessig bygnings- og scenestandard og universell utforming, må man fjerne de to biscenene på teatret. Siden det ikke blir plass til biscener i det rehabiliterte teaterbygget, må det finnes plass til dem et annet sted om ikke teatret skal redusere sin produksjon betraktelig. I tillegg må teatret ha et profesjonelt sted å spille som gir mulighet til kunstnerisk og personalmessig kontinuitet mens det gamle teaterhuset rustes opp. Statsbygg har kommet frem til at den beste løsningen er å bygge et permanent teater under jorden på Tullinløkka med plass til to scener som kan erstatte de to biscenene. Da får man også rehabilitert og tatt i bruk det verneverdige gamle Nasjonalgalleriet. En annen fin ting med dette alternativet er at det nye huset kan stå ferdig før rehabiliteringen av det gamle huset begynner. Da trenger ikke teatret midlertidige scener mens rehabiliteringen foregår. Den anslåtte kostnaden for hele prosjektet, inkludert rehabilitering og oppgradering av Nationaltheatret, rehabilitering av Nasjonalgalleriet og et helt nytt teaterbygg på Tullinløkka, er i underkant av ti milliarder kroner. Ti milliarder kroner er selvsagt mye penger, men det skal også gjøres veldig omfattende arbeider for de pengene. I kommentaren jeg skrev i august, fremhevet jeg at det er viktig at kostnaden og arbeidet diskuteres, men saken må diskuteres ut fra teatrets og kunstens behov. Hvorvidt noe er dyrt handler om flere ting enn sluttsummen, det handler også om hva man sitter igjen med når pengene er betalt og hvilken bruksverdi det har. Det er lite vits i å kaste ut anklager om unødig pengebruk uten å se på hva pengene skal brukes til eller konstruere urealistiske stråmannsalternativer som enten er utredet ferdig eller ikke oppfyller de behovene Kulturdepartementet som eier har skissert i oppdraget.

Frustrasjoner

Finansminister og Senterpartileder Vedums forslag om et minimumsalternativ innebærer at den gamle teaterbygningen skal rehabiliteres uten at biscenene erstattes. Mens rehabiliteringen foregår skal teatret spille et annet, udefinert sted. I alle tilfeller vil dette bety en kraftig reduksjon av teatrets aktivitet både under og etter rehabiliteringen. Og som teatersjef Kristian Seltun sier til DN, det vil gjøre Nationaltheatret til et av Norges minste teatre. De aller fleste andre nasjonale og regionale teatre har flere scener for ulikt repertoar. Det må være frustrerende å sitte på innsiden av Nationaltheatret om dagen. I årevis har ansatte ved teatret jobbet for å finne en løsning på teatrets behov. De har lett med lys og lykte etter alternative spillesteder og tomter for plassering av midlertidige scener. I Abid Rajas kulturministerperiode ble det til og med foreslått at man kanskje kunne finne plass til Nationaltheatet hos NRK på Marienlyst, men der brukes lokalene til å lage tv og radio. Riksteatrets scene i Nydalen var foreslått, men der både produserer og viser Riksteatret sine forestillinger. I et intervju med tidsskriftet Arkitektur sier teatersjef Kristian Seltun at de også har undersøkt muligheten for midlertidige scener i Groschparken ved Oslo Børs, Filipstad, Nedre Foss Park ved Akerselva og en parkeringsplass på Økern. Det fikk også en del oppmerksomhet at Nationaltheatret planla en midlertidig scene i det gamle Munchmuseet på Tøyen. Her kom ikke Oslo kommune og Kulturdepartementet til enighet om økonomiske forhold, men dette alternativet var også bare tenkt som en midlertidig løsning. Så når man har brukt ganske mange år på å komme frem til at det ikke finnes egnede scenehus eller tomter i Oslo og at ingen av forslagene løser det store problemet med nye permanente biscener, må det være ganske frustrerende at argumentet om at de kan spille rundt omkring fordi det finnes så mange scener i byen gjentas til det kjedsommelige av stadig nye aktører som virker som de bevisst ikke prøver å lytte til hva som er sakens kjerne.

By og land

Jeg vet ikke om Vedum snakker mot bedre vitende eller om han ikke har satt seg inn i saken, men måten han angriper det på er forenklende, og utspillet virker mer som en måte å score populismepoeng på enn å bidra konstruktivt inn i kulturpolitikken. Med utspillet bygger han opp under ideen om at teater er et gode for kultureliten i Oslo og at det ikke er fornuftig å bruke mye penger på noe som ikke er for alle. Rolls-Royce er en veldig dyr bil som blir kjørt av riktig få, veldig rike mennesker. I denne retorikken sender symbolet tankene til britisk aristokrati og faktiske økonomiske eliter. Antydningen om at det finnes en kobling mellom dette og teaterpublikum i Oslo er ikke tilfeldig, men er et forsøk på å få teatret til å fremstå som en luksus for de få. Argumentet om at Oslo-folk ikke ønsker seg så mye byggestøy må også være fremsatt for å skape et skille mellom en elite som ønsker seg et oppgradert teater og andre Oslo-folk. Politisk redaktør i Nordlys og kommentator Maja Sojtaric følger opp denne retorikken i en kommentar på Nordnorsk Debatt 28. oktober. Hun mener det er «gigantomani» å gå for dette prosjektet i Oslo istedenfor å ruste opp kulturhus i resten av landet. Ved å referere til mange av de andre kulturbyggene i Oslo argumenterer hun for at Oslo nå har fått sitt. Både av Vedum og Sojtaric skapes det en motsetning mellom Oslo og resten av landet der vi som bor i hovedstaden fremstilles som bortskjemte barn uten magemål. Men det er en kjensgjerning at det i Stor-Oslo bor mer enn 1,7 millioner mennesker. Det utgjør omkring 30% av Norges befolkning. Halvparten av Norges befolkning bor på Østlandet. I 2023 hadde Nationaltheatret 246270 publikummere på fire scener. 75 000 av billettkjøperne bodde utenfor Oslo. At alle disse, både de med adresse i Oslo kommune og de som bor andre steder, tilhører en kulturelite uten kontakt med virkeligheten, stemmer ikke. I forslaget til statsbudsjett for 2025 er det satt av mye penger til kulturbygg rundt omkring i landet og et nytt regionalt kulturfond. Det er allerede bygget nye kultur- og teaterhus mange steder, og det satses fremdeles mye på teater i distrikter der det bor betydelig færre mennesker, gjennom lokale hus, regionale teatre og turnéteatre.

Økosystem og arbeidsplasser

Norsk teater er et økosystem. De aller fleste scenekunstnere som jobber på institusjonsteatre er ikke ansatt der. I all hovedsak er det bare skuespillere som har faste ansettelser, resten av det kunstneriske personalet jobber på frilanskontrakter og engasjementer. Det betyr at resten av landet også tjener på den kunstneriske utviklingen som foregår i Oslo. Noen kan ta ett oppdrag ved Nationaltheatret og så sette opp sin neste forestilling på Teatret Vårt i Molde, for å ta et av mange gode eksempler på levende regionteatre. At Nationaltheatret er nasjonalt betyr også at de har et ansvar for de nasjonale fortellingene, for utvikling av ny norsk dramatikk og for å bygge opp regissører og andre scenekunstnere. Men dette er ikke mulig hvis de ikke har biscener der det er noe større plass for eksperimentering. Dersom det ikke bygges alternative biscener for Nationaltheatret vil tilbudet måtte reduseres kraftig, og det vil komme færre publikummere til gode. Tidligere teatersjef Ellen Horn og redaktør i Klassekampen Mari Skurdal er blant dem som ikke tror at Vedums alternativ vil føre til oppsigelser. Men hva mener de at de 247 ansatte på Nationaltheatret skal gjøre i når det ikke finnes scener? Hvis de må ha en pause i produksjonen mens det gamle teaterhuset rehabiliteres, kommer det til å knekke ryggen på teatret som ledende kunstnerisk drivkraft. Hvis man skulle følge Vedums alternativ, vil teatret også mangle biscener når det gamle teaterhuset er ferdig rehabilitert. Jeg forstår at det er fristende og til og med kan virke spennende å si at Nationaltheatret bør turnere mer (Ellen Horn), at de kan spille i en midlertidig konstruksjon på Kontraskjæret (William Nygaard) eller leie seg inn på Folketeatret (William Nygaard), men det er svært krevende å drive profesjonelt teater når man ikke har varig tilhold i et teaterhus med en tilpasset teknisk standard. Da Nationaltheatret spilte Døden på Oslo S på Økernsenteret, var det en stor økonomisk satsning som gjorde at de til tross for massevis av utsolgte forestillinger ikke gikk i pluss. Dette var også bare én av mange forestillinger Nationaltheatret spilte, det hadde ikke vært mulig om de ikke også hadde et teater. 

Skal vi ha teater?

Det store spørsmålet i debatten om Nationaltheatret er om man mener at kunst og infrastruktur for kunst har en så stor verdi at det bør finansieres av det offentlige og om det offentlige bør ta tilstrekkelig ansvar for å bygge og vedlikeholde de nasjonale og regionale teatrene. En av grunnene til at vi i Norge har hatt en politikk der teatre er blitt finansiert av det offentlige er at man har villet at kunsten skal være for alle. Det har vært ment at teater bidrar til dannelse og gode opplevelser for alle typer mennesker, uavhengig av utdannelse, klassetilhørighet og inntekt. Vi snakker ikke så mye om dannelse mer. Kanskje kommer det av at begrepet har fått en instrumentell ladning, som om en idé om dannelse innebærer noe førende og tilbakeskuende. Men dannelse henger sammen med tanken om at kunst og kultur er bevissthetsutfordrende og -utviklende og at kunst på grunn av det kan gjøre oss til bedre, mer opplyste mennesker. Et levende nasjonalt teaterliv som er tilgjengelig for alle er et demokratisk gode, og det er nettopp fordi teater ikke bare skal være for de med god økonomi og samtidig kunne ta kunstnerisk risiko politikere fra både høyre- og venstresiden har gått inn for at teater skal være et offentlig anliggende. Et offentlig finansiert teater er utjevningspolitikk. Det er derfor scenekunst er subsidiert. Å bruke offentlige penger på kunst er det motsatte av elitisme. Det er mange ting som kan gjøres for å gjøre scenekunsten mer tilgjengelig. For eksempel er billettprisene på de offentlig finansierte scenene for høye. Som kritiker er jeg også tilbøyelig til å mene at en del av repertoarene er for kommersielle, men en nedprioritering av infrastruktur eller kutt i støttebeløpene vil ikke bøte på det. Så vil sikkert noen innvende at dannelse til folket ikke trenger å koste ti milliarder kroner, men infrastruktur krever investering, og alternativene som er lansert vil bety en svekkelse av teatret som vil gå utover det som er deres mandat.

Populisme

De siste årene har den populistiske argumentasjonen omkring kunstfinansiering fått stadig bedre vilkår. I denne retorikken fremstilles kunstnere og de som setter pris på kunst som en virkelighetsfjern elite som står i opposisjon til «vanlige folk», men allikevel bruker skattepengene deres. I Senterpartiets retorikk handler dette også om en motsetning mellom by og land. Det har vært tverrpolitiske enighet om at kunst er et offentlig anliggende og at vi skal ha offentlig finansierte scenekunstinstitusjoner og museer i Norge i lang tid. Men med populistiske utspill som det Vedum kom med i oktober kan det virke som den splittende retorikken om kulturens verdi og pris også har spredt seg til Storting og Regjering. Hvis man ønsker seg et samfunn der kunst spiller en mindre rolle, der det skapes mindre kvalitetskunst og der det som skapes er tilgjengelig for færre, er det en ærlig sak. Det er også helt legitimt å ville nedskalere Nationaltheatret. Det er selvfølgelig fullt mulig bare å bruke tre milliarder kroner på rehabiliteringsprosjektet, men resultatet blir da et skadeskutt nasjonalteater i et bygg som vil fungere som museum, ikke et fremoverlent teater som lager scenekunst på internasjonalt nivå. Vedum må likevel få mene at det er en fornuftig avveining. Det som hverken er ærlig eller legitimt er å pakke denne politikken inn i en retorikk som får en skissering av behov i tråd med den kulturpolitikken som har vært ført i Norge i mange tiår til å fremstå som et udemokratisk eliteprosjekt.