Spisskompetanse på vikende front

Diskusjonen om den klassiske musikkens posisjon ved Institutt for musikkvitenskap (IMV) ved Universitetet i Oslo (UiO) som har foregått her på Scenekunst og i Klassekampen den siste tiden, bærer et visst preg av goddagmann-økseskaft-samtale.

Professor Erling E. Guldbrandsens budskap kan oppsummeres omtrent slik: «Vestlig kunstmusikk», det vil si ett spesifikt fagområde innenfor musikkvitenskapen, på folkemunne og videre i denne teksten kalt «klassisk musikk», er kraftig nedprioritert og nedskalert ved IMV de siste årene og tiårene. Svarene han får av kolleger og instituttleder, lyder omtrent sånn: Musikkvitenskap rommer mye annet enn klassisk musikk, og dessuten underviser vi fremdeles litt i klassisk musikk.

Ingen av disse tingene har Guldbrandsen bestridt. Han skriver tydelig at musikkvitenskap er og skal være mer enn klassisk musikk, men han sier at fagmiljøet rundt klassisk musikk og tilhørende fagtradisjoner innenfor estetikk, filosofi, historie, analyse og teori er for lite til å være bærekraftig.

Denne måten å unngå kritikkens kjerne på er som et ekko av debatten om NRKs kraftig reduserte dekning av klassisk musikk, som også har rast over disse sidene i flere omganger. Problemet er det samme: Det er langt på siden av saken å svare på en kritikk av at det er blitt for lite av noe med at det fremdeles finnes litt igjen av det.

Ugjenkjennelig timeplan Virkelighetsbeskrivelsene til begge parter ser imidlertid ut til å stemme like godt: Det finnes fremdeles undervisning, kompetanse og forskning innenfor klassisk musikk ved IMV. Det finnes en rekke tverrfaglige prosjekter som har med klassisk musikk å gjøre – i en eller annen forstand. Men – det er ikke akkurat noen tegn til blomstring eller særskilt satsning på de «klassiske» disiplinene som før var tunge og ledende.

Det ser man raskt ved å sammenligne med det som helt åpenbart er satsningsområder, nemlig populærmusikk, tverrfaglige studier i retning av hjerneforskning og psykologi (blant annet under forskningssenteret RITMO) og musikkteknologi. Dette gjenspeiles i ansettelser, fagplaner, forskningsprosjekter, doktorgrader og postdok-prosjekter.

Man ser det også ved å ta en kikk på studieplanen. Selv tok jeg bachelorgrad i musikkvitenskap ved IMV fra 2007–2010, og master fra 2014–2016. Spesielt på bachelornivå er ikke fagplanen til å kjenne igjen. De fleste fagene min utdannelse består av, finnes ikke lenger på timeplanen. Det er riktig at det finnes noen få valgemner som handler om klassisk musikk, men det er ikke lenger noe å velge i innenfor dette fagområdet. For å få en bachelorgrad som består av så høy prosentandel fordypning i klassisk musikk som mulig, må man nå velge alt som tilbys, og selv da blir ikke den prosentandelen i nærheten av så høy som den jeg har papirer på. Det er trist å si det, men en utdannelse i musikkvitenskap ved UiO hadde ikke vært et særlig attraktivt valg for meg med den fagkombinasjonen som er tilgjengelig i dag.

Akademia og musikklivet Når instituttet ikke imøtegår selve kjernen i kritikken – det er blitt langt mindre spisskompetanse og satsning på dette konkrete feltet – får vi heller ikke den etterlengtede diskusjonen om konsekvensene.

Som Guldbrandsen er inne på, er én slik konsekvens at det klassiske musikklivet ikke får nok påfyll av den fagkunnskapen som tidligere har kommet fra IMV, til «NRK, aviser og mediehus, i skoleverket fra barnetrinnet og helt opp, i kulturskoler og allmennskoler, i orkestre, operaer, ensembler og festivaler og konsertproduksjon, og i musikkformidling og musikkforvaltning, offentlig og privat.»

Jeg vil også stjele et poeng fra tilsvarende diskusjoner om et søsterfag: Da det i 2017 var snakk om å kutte i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, skrev Norsk teater- og orkesterforening (NTO) og Norsk teaterlederforum (NTLF) en kronikk her på Scenekunst om viktigheten av teatervitenskap for teaterfeltet: «For norsk teater er det helt essensielt at det finnes et vitalt teatervitenskapelig miljø. En forutsetning for kvalitet og faglig utvikling i kunsten, er at det finnes en selvstendig, akademisk samtalepartner i humaniora som kan analysere kunstens verdi og utfordre etablerte praksiser med historiske og teoretiske betraktningsmåter.»

Behovet for en «selvstendig, akademisk samtalepartner» er ikke akkurat noe mindre viktig i norsk klassisk musikkliv, som sliter nok som det er med å gjøre seg gjeldende i den offentlige samtalen.

En katastrofe for kritikken Som musikkredaktør her i Scenekunst merker jeg en annen konsekvens hver dag: Klassiske musikkritikere vokser ikke på trær. Jeg opplever en skrikende mangel på akkurat den kompetansen utdannelsen ved IMV ga meg. Jeg har ikke sjelden flere konserter å dekke enn folk til å ta dem, og rekrutteringsarbeidet går trådt. Det å anmelde komplekse nyskrevne samtidsmusikkverk, forstå dem fra innsiden og sette dem i en musikkhistorisk, -filosofisk eller -estetisk kontekst, eller ha noe lesverdig å si om hvordan akkurat denne konkrete fremføringen av Mahlers niende symfoni skiller seg fra millioner av andre fremføringer, med andre orkestre og andre dirigenter, krever inngående spisskompetanse. På helt spesifikke fagområder.

Det finnes selvsagt mange andre måter å tilegne seg denne kunnskapen på, og det er ikke sånn at man må være musikkviter for å kunne bli kritiker, men IMV er et sted der det åpenbart burde være mulig å tilegne seg slik kunnskap. Og det er det kanskje fremdeles, så vidt? Men hvis nedbyggingen skjer i samme tempo som endringene i timeplanen fra min studietid til i dag tyder på, kan jeg ikke se hvordan det vil være det om ti-femten år.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det ikke til å komme fra at IMV i dag har nedprioritert en helt spesifikk type spisskompetanse. Synes instituttets ledelse det er et problem? Føler den noe ansvar for å gjøre noe med det? Har den i tilfelle noen konkrete planer og ideer for hva som kan gjøres? Hvis vi kunne snakke mer om det og mindre om økseskaft, hadde det kanskje vært mulig å komme noen vei.