Kunstmusikken og universitetet

Kunstmusikk dyrkes og elskes og spilles som aldri før i landet Norge. Kall det gjerne klassisk musikk, nærmere bestemt kunstmusikk fra de siste 400 årene, fra barokk, over klassisisme og romantikk, til modernisme, samtidsmusikk og avantgarde. Symfoniorkestrene spiller for fullsatte hus. Opera oppsøkes i Oslo, Bergen og resten av landet som aldri før. Festivalene for tidlig musikk, kirkemusikk, kor, kammermusikk og samtidsmusikk blomstrer og treffer hundretusener av mottakere. Solister og utøvere synger og spiller på et fabelaktig nivå, bedre enn noensinne, og publikum elsker det. Men ikke på Universitetet i Oslo. Jeg vet noe om dette, gjennom de siste 40 år. Jeg innleder til orkesterkonserter og operaforestilinger i Oslo og Bergen og andre byer, på kammermusikkfestivaler, på samtidsmusikkfestivaler, jeg dyrker kirkemusikk, tidlig musikk, ny musikk, klassisk musikk og opera, modernisme, vokalmusikk og instrumentalmusikk, elektroakustisk musikk og crossover, i Norge og i utlandet, og jeg skriver anmeldelser i Morgenbladet og andre steder. Jeg innleder på institusjoner og akademier. OFO, BFO, DNO&B, Bergen Nasjonale Opera, Ultima-festivalen. Forleden snakket jeg i Det norske Wagner-selskapet, til en hjertevarm og innsiktsfull forsamling, det var en opptur og en glede. I sommer skjedde det samme i Rosendal, en festival på høyeste internasjonale nivå. Dette gjentar seg gang etter gang, til stadig nye grupper, som kjenner denne musikken og elsker den. Men ikke på Universitetet i Oslo. Med noen avbrekk har jeg vært knyttet til Institutt for Musikkvitenskap på UiO i mer enn 40 år, siden jeg begynte der som student i 1980. De første årene, og årtiene, utdannet vi mengder av kandidater som i dag arbeider i musikklivet, NRK, aviser og mediehus, i skoleverket fra barnetrinnet og helt opp, i kulturskoler og allmennskoler, i orkestre, operaer, ensembler og festivaler og konsertproduksjon, og i musikkformidling og musikkforvaltning, offentlig og privat. De jobber der nå, de har vært våre og mine studenter, på grunnfag, mellomfag, hovedfag, magistergrad, bachelor, master, doktorgrad i Norge og Norden og ellers. Selv har jeg bygget opp kurser og emner i musikkanalyse, musikkhistorie, musikkfilosofi, kulturanalyse, musikktenkningens historie, norsk musikkhistorie, framføringsanalyse, lytteanalyse, på alle nivåer, og veiledet mer enn 150 masteroppgaver og godt over ti doktoravhandlinger i Oslo og andre byer, og vært opponent for mange flere. Også tverrfaglig og tverrfakultært, på UiO. Men ikke nå lenger. Nå er kunstmusikken og musikkanalysen, musikkhistorien og musikkfilosofien krympet, redusert og nesten fjernet fra studieplanen og studieprogrammet på UiO, litt etter litt, bit for bit, år for år. Dette året tok vi inn et kull med nye studenter, og som alltid velger de seg fordypning og spesialisering for de kommende 3 eller 5 år. Av mer enn 40 nye var det 3 – tre – som valgte kunstmusikk. Slik også i de foregående årene.

Jeg, med min erfaring, veileder for tiden ingen – null – masterstudenter i musikkhistorie, verkanalyse, framføringsanalyse, musikkfilosofi. Jeg har ingen til veiledning, og har ikke hatt det på flere år. De aller fleste driver ikke lenger med kunstmusikk og dens historie, fortolkning, framføring, lytting, estetikk, analyse, hos oss. Jeg foreleste i forfjor på to av mine spesialfelter, om Wagner og Mahler, for 3 – tre – studenter. Jeg tenkte da: Dette kan ikke bli verre. Men det kunne det. I høst foreleste jeg for én – 1 – student om de samme emnene. Dette er mine egne felter, dette er forskningsbasert undervisning, dette er et stoff jeg undersøker og formidler alle andre steder, med økende åtgaum og respons. Jeg fyller et behov med dette stoffet. Men ikke på Universitetet i Oslo. Dette, må man tro, er en villet nedbygging. En styrt fagpolitikk. En sakte, tilsiktet nedskalering og krymping av en stor og sentral fagtradisjon. Eller kanskje er det bare gjennomført av noen som ikke vet hva de gjør, eller ikke har innsikt nok til å bry seg. Eller mest sannsynlig: En følge av rene interessemotsetninger, faglig og musikalsk. I dag er jeg i ekstremt mindretall. Metodekursene mine på Master er nedlagt. ExFac-kursene mine om teori og metode og musikktenkningens historie er fjernet. Et eksempel fra grunnkurset i musikkhistorie på Bachelor: Mens vi tidligere hadde åtte dobbelttimer for å dekke 1800-tallet i første studieår, åtte ganger til å gjennomgå sen Beethoven, Schubert og Schumann og Berlioz, symfoni og lieder, norsk musikk og Grieg, nasjonalromantikk og dens kritiske forvandling, opera og musikkdrama, programmusikk og absolutt musikk, fram til Mahler og Rakhmaninoff – så skal jeg nå dekke dette på én – 1 – forelesning. Og dét til studenter som har knapt hørt musikken før. Og som stort sett ikke kan noter, fordi det kravet for lengst er fjernet fra opptaksprøven. Jeg foreleser og veileder mye på Norges musikkhøgskole og mange andre steder. Men ikke på Universitetet i Oslo. Noen av kollegene tror kanskje nå at historie er lik fortid, altså gammeldags, uaktuell, passé. De tror muligens dette er parykkmusikk. Men historie skrives og tolkes og skapes i dag, ut fra nåtidens ståsted, ved nåtidig fortolkning, lytting og spilling. Musikkhistorie er aktualisering i nåtid, den er ikke passé. Historisiteten er ufrakommelig, ved alle ting. Men ikke på Universitetet i Oslo. De siste ukene og dagene har jeg kontaktet mange av mine tidligere kolleger og lærere, nå avgåtte, fra mitt eget kjære institutt. Bare for å snakke. De er vantro, de er forferdet, de er rystet. De blir triste, sinte, matte, resignerte. Men ikke egentlig overrasket. Det hele har unektelig foregått en stund. Hva driver studentene med i dag? spør de. Tre ting, svarer jeg. Teknologi, kognisjon og populærmusikk. Nå har jeg intet imot populærmusikk. Jeg er musikalsk altetende når det kommer til sjangere. Så lenge kvaliteten er god. "Diversity" skal og må vi ha. De aller fleste studentene leser ikke bøker lenger. Dét er en annen historie. Men den historien jeg her snakker om, vestlig musikkhistorie, vet de ikke av. Wagner? svarte en av de tre i salen, for noen år siden, liksom litt forurettet: Men var ikke han nazist? Dér måtte jeg begynne. Legge vekk analysen, fortolkningen, fordypningen, og starte på null. Så hvordan havnet vi her? Si det. Det jeg nå kan si, er dette: Hvis dere har tenåringsbarn eller andre som ønsker seg et fordypende studium, på lavere eller høyere grad, innenfor kunstmusikk, musikkhistorie, med analyse, estetikk, tolkning, kulturanalyse, kritisk gjennomgang og språkliggjøring av musikalsk erfaring innen dette 400-årige feltet, så send dem kanskje ikke til oss. Det gjør vondt å skrive disse ordene. Men slik som ledelse og diverse styrer og råd har drevet, driftet og endret dette studiet på universitetet gjennom de siste seks-åtte-ti-femten årene, og slik de planlegger å drifte det også i fortsettelsen, så er nok kanskje det beste for kunstmusikkstudenter heller å holde seg unna. For min del skal jeg jobbe videre med fordypning og analyse, forskning, formidling og forsøk på språkliggjøring og refleksjon over kunstmusikk, fra alle århundrer, så lenge jeg kan.

Men neppe på Universitetet i Oslo. Eller?