Lygre-følelsen, hvor ble den av?

Det er noe nullstilt over Arne Lygres måte å skrive dramatikk på. Noe åpent, naivistisk, tilsynelatende banalt. Det åpner for en form for undring, som igjen bærer i seg potensialet for å dikte videre. Slik barn gjør når de bygger sine små og store verdener, sine fellesskap og seg selv som individer. Dette er et gjennomgående trekk ved hans forfatterskap, som jeg har fulgt siden jeg så en arbeidsvisning med tittelen Åpning på Dramatikkens hus i 2011, antakelig et forarbeid til det som seinere skulle bli Ingenting av meg. Et par snakket om hvordan deres kommende liv skulle bli. Eller rettere sagt: De beskrev det for hverandre, som barn eller unge mennesker som fantaserer om et liv som de ennå ikke har opplevd.

Lygre-følelsen

Det var først da jeg i etterkant av premieren fikk tilgang til manuset til Gi meg hånden at jeg fikk opplevelsen av denne særegne måten å skrive på. Lygre-følelsen, om man vil. Gi meg hånden er en historie om konflikt, tilgivelse og forsoning i en familiær setting. Den gamle patriarken kaller barn og barnebarn hjem til seg for å være sammen, gjøre opp seg i mellom og forsones før han serverer dem den potensielt sjokkerende nyheten om noe han planlegger å gjøre; en klassisk dramatisk situasjon som åpner for et deilig arsenal av bruduljer. Omdreiningspunktet utgjøres av forholdet mellom faren og den ene datteren (Laila Goody) og hennes sønn (Jacob Alfred Ekker Strande). Gamle sår verker fortsatt etter at faren kastet dem ut av familiehuset da gutten bare var et par år gammel. Innholdsmessig er det et velkjent stoff vi her har med å gjøre. Den tidligere nevnte naivismen kommer til syne i at teksten ikke nødvendigvis i seg selv bringer noe substansielt «nytt» til torgs. Faren (Kai Remlov) ønsker å gjøre opp for seg, å dyrke og gjenopprette tilliten og hengivenheten i familien på slutten av sitt eget liv. Han innrømmer åpent sine egne feil. Han avslører at han har fått seg det han kaller en (kvinnelig) «assistent», som til og med dukker opp og presenteres i egen person (Mariann Saastad Ottesen). Så når den store avsløringen kommer er både familien og publikum mørnet og godt forberedt.

Luft og rom

Slik jeg oppfatter det, er det ikke nødvendigvis de dramatiske vendepunktene som veier tyngst i Lygres tekster, men relasjonene aktørene imellom slik de møysommelig, steg for steg, arbeides fram og synliggjøres. Manuset til Gi meg hånden inneholder mye luft og bokstavelig talt mange mellomrom. Å gi plass til dette rommet på scenen, verbalt, fysisk, visuelt og auditivt er etter mitt syn essensielt for at kvaliteten i Lygres tekster skal komme til sin rett og fungere som dramatikk. Her blir aktørene staset opp i et lett skrullete virvar av kostymer med pekere tilbake mot 17-1800-tallet, med korsetter og brusende, fluffy skjørt og draperier. Dette er et «verfremdungs»-grep med en innebygd distanse som potensielt kan skape et sånt rom. Både det og musiker Madalena Ratos permanente tilstedeværelse med sin vibrafon er et slags ekko fra den postpandemiske favoritten Tid for glede (Det Norske Teatret 2022). I tillegg står fotograf Pernille Sandberg for et forsiktig, vakkert, svart/hvitt live videoarbeid som tilfører Nationaltheatrets litt flate hovedscene et ekstra tredimensjonalt element. De overdådig, på sett og vis postmodernistisk, kostymerte aktørene agerer stivt og ukomfortabelt og beveger i liten grad på seg. Det kvinnedominerte fellesskapet, representert av Mor (Laila Goody), Tante (Trine Wiggen) og Halvtante (Ine Jansen) snakker fort og mye, med nervøse, skingrende stemmer, etter hvert supplert av barnebarna (Hanna-Maria Grønneberg og Alfred Ekker Strande).

Henrik Ibsen og revy

Jeg forstår hvorfor det gjøres på denne måten. Den tvungne, uforløste familiesituasjonen inviterer til et tilbakeholdt, frustrert, stivt kroppsspråk og en høyfrekvent, hysterisk stemmebruk. I tillegg er det noe med Laila Goodys blotte tilstedeværelse som utløser umiddelbar latter og humring i salen. «Som en blanding av Henrik Ibsen og revy», bemerket mitt følge i pausen. Underveis spurte jeg meg selv om det var et ironisk metateater jeg var vitne til. Vi er i det gamle ærverdige og, som alle vet, falleferdige Nationaltheatret. På scenen står noen rett opp og ned, kledd i noe spektakulært og snakker høyt ut til en sal med vanskelig akustikk. En videofotograf projiserer detaljer fra taket og den store lysekronen på bakveggen. Det hele akkompagnert av den velkjente spredte teaterhumringen i salen. Skuespillerne framstår som et godt samspilt ensemble hvor jeg spesielt vil trekke fram de yngste, barnebarna Hanna-Maria Grønneberg og Alfred Ekker Strande. Sistnevnte er et produkt av Nationaltheatrets egen talentsatsing, Nye National.

Tyngende realisme

Problemet er at den ekspressive, høyfrekvente snakkinga dreper den innebygde undringen og åpenheten i teksten. Slik den også gjorde i forrige prosjekt av triumviratet Lygre/Holmen Dahl/Damerell, Ikkje ein lyd på Det Norske Teatret for ett år siden. Den gangen bemerket jeg at teksten ikke kommer seg løs fra sitt eget «realistiske» utgangspunkt. Også her mener jeg at den tyngende realismen er problemet: At vanskelige, tilstivna familiære relasjoner lydliggjøres slik vi forestiller oss at det ville vært i den såkalte virkeligheten. Her åpenbares det også, som så mange ganger før i norsk teater, en «strekk i laget» mellom det fantasifulle, ikke-realistiske visuelle uttrykket og den liksom realistiske stemmebruken. Det virker også som om regien, i stedet for å forløse, har stengt flere av skuespillerne inne i det stive fysiske språket som skal vise den ukomfortable familiære situasjonen. Det er som om bare den øverste delen av kroppen og stemmen er med på reisen. Den danske fotografen Pernille Sandbergs sensitive, dempa svarthvite videoarbeid, i tradisjonen etter (ikke familie) Tom Sandberg, danner, sammen med Madalena Ratos musikk, til en viss grad en skjør uttrykksmessig balanse. Hun beveger seg forsiktig rundt på scenen og maner fram et parallelt univers hvor en annen, roligere og kanskje ærligere, mer sorgtynget versjon av figurene spilles ut. Dette utgjør, for meg, denne forestillingens kunstneriske tyngdepunkt og elementet som ivaretar intensjonen i Arne Lygres tekst. Men kanskje litt spilletid vil sørge for at forestillingens ulike elementer faller bedre på plass i forhold til hverandre?