Polyfoni og prat

Arne Lygres nye stykke Ikkje ein lyd er en flerstemmig fortelling om å komme hjem. På mange måter. Sju personer møtes mer eller mindre tilfeldig på ei øy på Vestlandet. Fire av dem har vendt hjem til stedet der de vokste opp, to er nye, mens en av dem aldri reiste vekk.

Hvem er disse sju individene som dels oppsøker, dels tilfeldig møtes på denne øya og stuper inn i sommernatta sammen? Vi får historiene deres fragmentarisk presentert. De er alle kommet til et punkt i livet der eksistensielle grunnspørsmål vokser ut av de valgene de frivillig eller ufrivillig har tatt. Den lett hipsteraktige påkledningen, måten de snakker på og innredningen i de små husene, peker for de fleste av dem i retning av relativt frie yrker som gjør at de har råd til å bryte over tvert uten å vite hvor det fører dem hen. Jeg mener, hvis du forlater storbyen til fordel for et lite øysamfunn (ære være alle som gjør det), bør du helst ha en plan for hvordan du skal overleve. Det virker det ikke som de har, utover å finne ut hvem de var, hvem de er blitt og hva som førte dem dit.

Forfatterens herkomst Rollegalleriet bærer alle navn som Arne Lygre har detektert seg fram til i opptil elleve generasjoner bakover i sin egen slekt på steder som Tysnes, Kvinnherad og Fusa. Ikke at det betyr så mye i seg selv, men det forteller vel noe om at dette også har med forfatterens utforskning av seg selv og sin egen herkomst å gjøre. I den postpandemiske eksplosjonen Tid for glede steg plutselig bergenseren og bokmålsforfatteren Arne Lygre fram som nynorskskriver. Det kledde ham. Nå gjør han det igjen – og igjen på Det Norske Teatrets hovedscene.

Kristoffer sitter på trammen og venter på Olav, som han har hørt kommer tilbake til øya der de begge vokste opp. Den begynnende avstanden de to imellom på den store, golde scenen synes først uoverkommelig og bringer tankene tilbake til Tid for glede – en av flere åpne og skjulte referanser til Arne Lygres og regissør Johannes Holmen Dahls felles tidligere verk. Gradvis, med forbilledlig dynamikk, utvides flokken. De ulike typene forteller hvem de er og om hva (de tror) har drevet dem akkurat hit her og nå.

Her er Kristoffer (Preben Hodneland), som er blitt sveket av kjæresten i byen; Olav (Leo Magnus de la Nuez), som er lei av storbylivet og vil tilbringe tid med sine gamle foreldre; Rakel (Marie Blokhus), som har klart å lokke med seg kjæresten Sjur (Kyrre Hellum) til øya, og hennes adoptivsøster Magdele (Sara Khorami), som aldri kom seg vekk derfra. Allis (Thea Lambrechts Vaulen), er ei fortapt hippieaktig jente, kledd i rosa og grønn tyll. Hun er åpen og tilsynelatende naiv, men med en instinktiv innsikt som kommer overraskende på de andre. Vaulen tilfører karakteren et helt eget forsiktig, bevegelsesuttrykk som gir den en markant spenning og aura. Og sist, men ikke minst Lars/Lara (Vetle Bergan) som først kommer inn som en mystisk outsider helt på tampen av første akt og er den som utløser det dramatiske vendepunktet i annen akt.

Realistisk og distansert Replikkene avsies vekselvis realistisk og på distansert, fortellende Lygre-vis (Ho seier: Kristoffer! Ho seier: Nei, er det deg? Ho seier: Eg visste ikkje at du var heime?). Dette fungerer fint, et godt stykke på vei. Vi kjenner igjen Arne Lygre og vi kjenner igjen radarparet Johannes Holmen Dahl og scenograf Nia Damerells lyttende måte å forholde seg til materien på: Den dynamiske framdriften, de teppeløse sceneskiftene, den nennsomme bruken av dreiescenen og vekslingen mellom hvem som står i sentrum og i bakgrunnen i denne store, kollektive fortellingen.

Forsvinning er et grunntema i Lygres forfatterskap. Ikkje ein lyd handler om det motsatte, men bare tilsynelatende. For temaet er høyst tilstedeværende i ulike faser av forløpet, for eksempel representert av tidligere nevnte Lars/Lara, som ikke følte det var plass til han/hen/hun i det trange øysamfunnet og som forsvant en gang. Også må jo den som kommer «hjem» nødvendigvis forlate noe.

Hver av karakterene dobles av en navnløs «framand» som trer ut av nåtida og beretter en rad sidehistorier som potensielt belyser hovedhistorien(e). Et liknende grep gjorde Trine Wiggen i sin oppsetning av Jon Fosses Draum om hausten i 2016, men uten replikker. Av flere grunner skulle jeg ønske de hadde valgt en liknende løsning også her, noe jeg kommer tilbake til.

Teksthavet Flere fantastiske enkeltscener popper opp av teksthavet. Scener der aktørene opererer i stiliserte koreografier og gir seg bevegelsene, dansen og tausheten i vold. Og der scenografi, lys (Martin Myrvold) og lyd (Alf Lund Godbolt) spiller forbilledlig sammen.

Men så nevnte jeg «teksthavet». Og det er her noe av hovedproblemet ligger. Inkludert pause varer forestillingen i tre timer, som i seg selv er en relevant lengde på en hovedsceneforestilling. Men denne gangen synes jeg ikke at fortellingen og teksten passer i et så stort format. Der den mangfoldige og polyfoniske, men likevel veldig fokuserte, Tid for glede var løftet opp til et fiktivt, «kunstig» rokokkounivers og dermed øyeblikkelig etablerte en distanse som satte publikum fri, kjennes det her som om fortellingen – til tross for eller på grunn av stilvekslingen – ikke kommer seg løs fra sitt eget «realistiske» utgangspunkt. Det som skulle vært en polyfoni, ender i stedet opp som tidvis høylytt og enerverende snakking og atter snakking. Jeg tar meg selv i å ønske meg en halvparten så lang tekst satt opp på en halvparten så stor scene. Replikkenes veksling mellom stilisert distanse og realisme opplever jeg dermed som en illustrasjon av at tekst og forestilling liksom ikke har bestemt seg for hva den skal være og hvor den passer inn. Etter å ha sovet på det, får jeg fantasier om Ikkje ein lyd som TV-serie – i sju eller kanskje åtte episoder. Én for hver karakter og én for alle.

Jeg er generelt lite glad i teksttunge oppsetninger. De får meg nesten alltid til å savne rom av taus tilstedeværelse og bruk av den kroppen som aktørene også er i besittelse av. Enkelte scener gjør som nevnt nettopp det, men den øvrige frenetiske snakkinga får i flere tilfeller disse scenene til å se ut som de er påført utenfra for liksom å forsøksvis gjenopprette balansen. Det er ikke dårlig dette her, vi har tross alt med noe av det ypperste i alle ledd i den teatrale næringskjeden å gjøre. Men jeg savner et grep i både tekst og regi som etablerer en følelse av helhet.