Kraften i det usette

Kongsberg kirke er ett av de mest teatrale kirkerommene jeg vet om her til lands. Det innbyr til iscenesettelse i form av gudstjenester, musikk og teater. En ting er det prangende rokokkointeriøret, som har sirlig utførte lysekroner fra Nøstetangen Glasverk fra siste halvdel av 1700-tallet, takmalerier og ett av Norges beste kirkeorgler. En annen ting er at hele rommet er snudd 90 grader, så kirken er veldig bred i stedet for lang. Prekestolen henger midt på bakre langvegg, som en utvidelse av altertavlen, og det store Glogerorgelet er rett over. Kirken ble innviet i 1761, i en tid uten brannforskrifter, for å huse hele bergverkssamfunnet. Opprinnelig var det plass til 4000 kirkegjengere, og det er to nivåer med balkonger på hver side. Langs bakre langvegg er det losjer i to etasjer. Enda mer enn i andre kirker, er Kongsberg kirke en skueplass, i en – riktignok veldig avlang – hesteskoform, som et gammelt operahus med koret som scene. Det er i alle fall slik jeg husker det fra å ha sunget en konsert der for snart ni år siden. I performancekunstner og organist Liv Kristin Holmbergs Søvnens liturgi holdes kirkerommet derimot skjult.

Rituell performance

Søvnens liturgi er en del av Holmbergs ph.d.-prosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole. Sammen med performancen og symposiet Pustens liturgi, utgjorde Søvnens liturgi avslutningen av forskningsprosjektet Kunstliturgien – om kunstens grenser. Med ulike kirkerom som ramme tar hun for seg og utformer liturgiens bestanddeler, i samarbeid med komponister og andre medskapere. Det finnes allerede liturgier for en rekke livsstadier – være det dåp, bryllup eller begravelse – og her utvider og abstraherer Holmberg liturgiens mening og funksjon så den kan ta opp i seg andre fenomener og hendelser som også preger livet. Begge disse verkene – i likhet med hele Holmbergs kunstliturgiprosjekt – tar utgangspunkt i et rituelt fellesskap, selv om det rituelle og rammene rundt naturlig nok arter seg forskjellig fra verk til verk. Søvnens liturgi fremføres for to personer av gangen, mens Pustens liturgi i Kulturkirken Jakob har et langt større publikum på 120 stykker. Holmberg samarbeider også med ulike komponister og utøvere for hvert verk. It came to me one night, musikken som fremføres under Søvnens liturgi er skrevet av komponist Stefan Thorsson og fremføres av baryton og kontratenor Hubert Wild, Thorsson og Holmberg, som er ikledt en gullglinsende «kunstliturgikappe», designet av Dagmar Elizabeth Mecca. Komponist for den større anlagte Pustens liturgi er Ruth Wilhelmine Meyer, som i tillegg medvirker som sanger, sammen med flere andre musikere og utøvere, inkludert Majorstuen barne- og ungdomskor.

«Byssan lull» og en fuglevinge

Søvnens liturgi tar utgangspunkt i historien om hvordan Jesus stillet stormen på Genesaretsjøen: Jesus og disiplene begir seg ut i båter og det brygger opp til storm. Jesus ligger og sover, og når de stadig mer paniske disiplene vekker ham stiller han stormen og sier (hos Markus): «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Denne historien, som fortalt av Markus og Lukas, er den eneste i Bibelen hvor Jesus sover. Den fortelles også hos Matteus, men der er Jesus våken gjennom hele båtturen. Til tross for det tiltakende uværet og de vettskremte medpassasjerene, er det en ro og urokkelig trygghet hos ham – noe som speiles i Holmbergs kunstliturgi. Det er som sagt to stykker i publikum per forestilling, og en etter en blir vi geleidet inn i kirkerommet av prest Ellen Hageman. Før jeg får tre helt inn, knyter hun bind for øynene på meg, og alt jeg ser er lys gjennom kremhvitt bomullsstoff. Hun leder meg til en stol, ber meg sette meg og setter på meg et par øreklokker. Med en varsomt blafrende orgeldrone i bakgrunnen forteller Holmberg historien om Jesus og stormen på Genesaretsjøen. Hun forteller den igjen og igjen, så ordene får en nærmest messende karakter. I bakgrunnen kommer det til en mannsstemme – Holmbergs far Tom. Han synger Evert Taubes vuggevise «Byssan lull», ikke spesielt rent, kanskje, men likevel med en beroligende, faderlig varme. Plutselig kommer noen med en varm klut for å vaske hendene mine. Etter enda en liten stund, blir jeg tatt med ut av stolen og videre inn i kirkerommet. Jeg blir lagt på en seng, og det blir lagt en fuglevinge på brystet mitt. En dyne blir bredt godt over meg, mens musikk kommer fra alle kanter. Først en enkelt orgeltone mens en mann – sanger Hubert Wild –preker på tysk. Så hører jeg strykere fra den andre siden av rommet, snart får de selskap av et flygel. Helt hva som er opptak og hva som spilles i rommet er ikke godt å si – bortfallet av synet er desorienterende på mange måter. Etter hvert begynner mannen å synge «Byssan lull», først i barytonregister og så i en fyldig falsett. To kvinnestemmer – Holmberg og Hageman – hvisker i øret mitt. Til slutt blir bindet for øynene tatt av, og jeg får ligge i et par minutter og bare se opp på takmaleriene.

En åpen avslutning

Også Pustens liturgi starter med bind for øynene. Med et fast grep om begge skuldrene, blir publikum geleidet inn i Kulturkirken Jakob. Vi settes på rekke, og jeg vet ikke hvem jeg sitter ved siden av, men jeg hører pust og føler nå og da sidemannens overarm mot min. Tøystykker blir lagt over hodet og rundt skuldrene, nærmest som et slags bønnesjal. Enda mer enn i Kongsberg mister jeg helt tid- og stedsans – kanskje først og fremst på grunn av den meditative musikken. Det er som den smelter sammen til en stor, tidløs masse, med orgel, Ruth Wilhelmine Meyers knirkende, plystrende, nyansefulle sang og pustelyder fra alle kanter. Den gir rom til å bare være. Når musikken er over og bindet for øynene tatt av, sitter publikum ved to langbord, dekket med store brytebrød, epler, hardkokte egg og mugger fulle av vin – et symbolsk siste måltid for å markere slutten på kunstliturgiprosjektet. Der ritualet sto i sentrum i Kongsberg – med håndvasking, overgangen fra sittende til liggende, og den symbolske innsovningen – er musikken det bærende elementet i Pustens liturgi. Kanskje den nødvendigvis må være det, siden det er så mange flere i publikum. Meyers musikk åpner også for en annen, åpnere refleksjon. Søvnens liturgi – med sitt utgangspunkt i en helt spesifikk bibelhistorie og med Thorssons musikk, som helt tydelig bygde på «Byssan lull» – satte en tydeligere avgrensning av tematikken, uten at det nødvendigvis føltes begrensende for verket som helhet. Mitt første møte med Holmberg og hennes kunstliturgiske prosjekt var i 2021, hvor en versjon av hennes Paralysens liturgi ble oppført som del av nyMusikks Only Connect-festival i Trondheim. Jeg opplevde verket som en installasjon med video og lyd på Rosendal teater, men verket ble også vist i en egen versjon for kirkerommet i Nidarosdomen. Jeg ble slått av hvordan tematikken rundt fraflytting og maktesløshet – eksemplifisert gjennom videoopptak av tomme kirkerom i Oslo og Telemark – fant sammen med Erik Havnes’ mikrotonale orgelmusikk. Det var som om kirkerommene selv ropte ut, stadig høyere, helt til hele rommet vibrerte, og jeg med det. Hverken Søvnens eller Pustens liturgi roper ut på samme måte – begge kommuniserer langt mer lavmælt med publikum. Men felles for alle disse tre kunstliturgiske verkene er at de klarer å skape en dyp følelse av fellesskap i selve ritualet. Selv når man ligger der (nesten) helt alene i et enormt rom, er det en følelse av å være sammen med andre om noe. Det mest påfallende med Holmbergs kunstliturgiprosjekt er hvordan hun gjennom disse ulike verkene har klart å skape et rituelt rom – på siden av, men likevel forbundet med religion – som innbyr til fellesskap og samvær i en stadig mer fragmentert tid.