Halvannen kvadratmeter hudoverflate aktivert

Jeg er litt uenig med meg selv om hvilken sjanger Hudriket er, om det er performance eller teater, og også om det egentlig er en omsluttende teatral hendelse eller om det er ment som et overgangsritual. Undertittelen er ‘et arnested for berørere’, og Hudriket oppleves også mer som et sted enn en hendelse. Ved oppmøte på Black Box teater blir publikum sendt videre i en minibuss til Hudriket – som viser seg å ligge på Malmøya. Vi har på forhånd fått beskjed om å ta med smarttelefon og headset fordi man på reisen skal høre på en prolog i form av teksten «Jeg er den første berører» av Aina Villanger. Tekstens jeg er «Den Første Berører. / Det innledende frøet, / urhudcellen, / som var før alt skjedde, / før stamcellemoren.» Gjennom teksten oppstår det en verden som skildres sanselig, hvor ‘vi’ beskrives som «puslete forsøk» og hvor jeg’et håper alle får oppleve ømhet. Ettersom minibussen kjører forbi Bjørvika og videre ut mot Oslofjorden, forflytter teksten oss mot en ‘spektralverden’, og det siste jeg hører før jeg går ut av bussen er at «den neste som tar på deg vil gi deg liv».

Hanna Barfod og Liv Kristin Holmberg står på tunet utenfor selskapslokalene Villa Lilleborg og ønsker oss velkommen. De maler en gullstrek i panna mi og ber meg legge fra meg tingene mine mens Hudriket foregår. Jeg vegrer meg mot å legge fra meg notatblokka, men Barfod sier de ønsker å gi meg et nytt syn, så jeg kapitulerer og tusler tomhendt opp i et venterom. Vi får utdelt en liten forfriskning, og mens billedkunstneren Janne Aass forteller små anekdoter om sitt eget forhold til hud før hun filmer en fugl med et kaleidoskop, hentes vi én etter én ut av venterommet og inn i selve Hudriket. Utstyrt med et par briller med knust kaleidoskopisk-aktige brilleglass man ikke egentlig kan se gjennom, blir jeg geleidet og ført rundt i bygget av trygge, varme hender.

Ritualer og sosiale normer Dette er langt fra mitt første møte med Holmbergs performancer, så det er overraskende at jeg i det hele tatt vurderte – for ikke å si nærmest insisterte – på å ta med meg notatblokk. Jeg har bekjent ting jeg har angret på i The Dream of a Ridiculuos Man (2015) i Oslo Domkirke, jeg har ligget alene på et alter og hørt en orgelkonsert og en elegi for meg selv i Tromsø domkirke i Les Tenebres (2018), jeg har ligget side om side med fremmede i Det siste mennesket (2014) på Eidsvoll, og jeg har blitt hevet opp fra krematoriesalen til kirkerommet i Stamsund kirke i Vi fremmede (2019). Holmberg er utdannet organist og kunstner, og gjennom en årrekke har hun utforsket ritualistisk teater i kirkerom, og Hanna Barfod er scenekunstner og pedagog. Selv om Hudriket ikke utspiller seg i en kirke opplever jeg at den dramaturgisk ligner flere av Holmbergs tidligere verker.

Det legges som regel alltid vekt på at man ankommer og at man skal rette sitt fulle fokus mot den performancen man skal inngå i. Så vidt jeg husker har jeg også alltid fått bind for øynene, slik at jeg både blir mer oppmerksom via de andre sansene og samtidig avhengig av andre for å bevege meg. Også i Hudriket blir jeg ført, eller jeg lar meg føre, famlende og med føttene subbende tett mot bakken rundt i et for meg helt ukjent rom. Det er både harde flater og myke tepper å gå på, og jeg forflyttes mellom ulike stasjoner hvor jeg på ett tidspunkt får en deigklump plassert foran meg. Rett før har noen vasket hendene mine, og stadig er det noen som stryker meg over hånda eller over ryggen, og når det spilles musikk underveis som vibrerer i ørene mine, blir jeg oppmerksom på hudoverflaten som befinner seg der. Ved å frata meg synet er nok resten av kroppen satt i beredskap, men i stedet for å aktivere frykt så har den skjerpet hele den halvannen kvadratmeter store hudflaten min – helt inn i ørene.

En lang klem Ettersom jeg ikke kan ta notater underveis, er det min relativt skjøre hukommelse som er navigasjonsverktøy i denne skriveprosessen. Den har alltid vært noe upålitelig, men etter pandemien opplever jeg at den er enda mer uforutsigbar enn før. Det er som om reptilhjernen – den primitive og følelsesstyrte delen av hjernen som særlig aktiveres som alarmsentral når vi opplever fare – fortsatt er i alarmberedskap og bruser med fjærene for hver minste uforutsette lyd eller hendelse. Det medfører da også mye stress for resten av kroppen, og kanskje er det derfor også så kjærkomment å få gi seg over til den lange klemmen som Hudriket på sett og vis er?

På et tidspunkt draperes det et teppe rundt meg, flere kropper står tett rundt meg, og jeg blir overrasket over at jeg ikke blir mer ukomfortabel eller får klaustrofobi. Jeg legges ned, pakkes inn, holdes rundt, og jeg hadde lett bare gitt meg over til søvnen. Det er sannsynligvis frykten for å bryte de sosiale normene i teatret som hindrer meg, og dermed bekrefter Hudriket at det er en performance og ikke et transcenderende eller forpliktende ritual.

Sommerfugleffekter Dagen før jeg reiser ut til dette Hudriket på Malmøya har jeg vært i Groruddalen i De Wangen Produksjoners Shiemens, og dagen etter Hudriket reiser jeg til Brüssel for å være en uke på scenekunstfestivalen Kunstenfestivaldesarts. Sittende i minibussen på vei fra Malmøya, fortsatt med gullstripe i panna, tenker jeg at det er noen likhetstrekk mellom Hudriket og Shiemens, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. Holmberg og Barfod etterstreber jo en slags omsluttende teaterhendelse hvor man som regel er avskåret fra øvrig publikum og hvor det er berøringssansen, hørselen og lukten jeg navigerer etter fremfor synet, mens det er nettopp det visuelle som er i fokus hos de Wangen.

Det er først når jeg ramler over en tekst på nettsidene til Hudriket, en samtale mellom Barfod og Holmberg, at bitene faller på plass. Der refererer de til forestillingen Sommerfugleffekter som de begge så i 2009, og som de omtaler som ‘skjellsettende’. Også jeg så denne omsluttende forestillingen av det danske kompaniet Wunderland. Den ble vist i en nedlagt sjokoladefabrikk på Grünerløkka, og man vandret én og én fra rom til rom i et slags sanseorientert vandreteater. Jeg husker den som et bombardement for sansene. Nå aner ikke jeg om de Wangen også så forestillingen, men de Wangen og Barfod/Holmberg representerer uansett to ulike estetiske retninger innenfor denne typen omsluttende teater. Det er som om den har blitt splittet – som et atom – videre inn i et mer visuelt orientert vandreteater hos de Wangen og et berøringsrom hos Holmberg og Barfod.

Rituell eller nyliberal tid? Men jeg fornemmer at både de Wangen, Barfod og Holmberg muligens egentlig ønsker å invitere publikum inn i mer omfattende og varige møter enn det både Shiemens og Hudriket er. I Shiemens tenker jeg dette handler om tid og ressurser, at mer tid til å vandre i en enda mer utviklet scenografi ville gitt fantasien min rom til å bli medskaper. Hudriketopplever jeg derimot som en sniktitt inn i en mer omfattende livs- og/eller kunstnerisk praksis. Hudriket er også et kunstnerisk forskningsprosjekt, med sin egen nettside hvor det står beskrevet at Holmberg og Barfod har gått i lære hos ti ulike «mestere» i berøringspraksiser.

Mens jeg forsøker å samle tankene, vekke hukommelsen og koreografere det hele inn i denne teksten, leser jeg i Grace Ndiritus bok Being Together: A Manual for Living (2021) som består av essays om Ndiritus kunstnerskap. Nærmere bestemt belyses det «nine radical experiments» hvor flere av eksperimentene, i likhet med Holmberg og Barfods, utgjør lengre prosesser for et lite knippe involverte i tillegg til å tilby kortere ‘public events’. Jeg opplever at det overordnede forskningsprosjektet forsøker å gå bort fra nyliberal tenkning, mot en mer somatisk orientert praksis med fokus på omsorg og ømhet. På sett og vis er det kanskje en selvmotsigelse å omsette dette til en teatral hendelse som utspiller seg på et spesifikt sted i et gitt tidsrom til en på forhånd bestemt pris, noe som jo omgjør det hele til en varetransaksjon igjen. Det er noe nesten kynisk over det å benytte de samme strukturene som man selv kritiserer, og underveis tenker jeg også at de garantert kunne tjent gode penger på dette konseptet som en slags søvnklinikk. På en måte blir Hudriket som en meditasjonsapp som tilbyr akutt lindring og gjør det lettere å fortsette å prestere i kapitalismens hamsterhjul fremfor å tilby et alternativ.

Selv om tre timer er forholdsvis lang varighet for en teaterforestilling, så er det ikke på langt nær nok tid til å sette seg inn i omfattende praksis. Kanskje ville det hatt en mer dyptgående effekt om det var en performance som varte lengre, om den for eksempel strakk seg over en natt. Når det er sagt, så opplever jeg at premisset for Hudriket er tydelig, både når det gjelder format og innhold. Og hvis jeg vurderer Hudriket på dets faktiske premisser så er tre timer akkurat lenge nok til at man rekker å sette ned tempo i kroppen, berolige reptilhjernen og ta imot den omfavnende klemmen som Hudriket tilbyr. Det forutsetter nok at man ankommer med åpent sinn og er klar for å ta den imot, men jeg tror også de lykkes med dette fordi de involverte i Hudriket – berørerne – er lyttende og tillitsvekkende. Jeg opplever å bli beroliget de gangene jeg enten blir usikker eller skvetter, at jeg får sette grenser og at jeg samtidig går litt utenfor min egen komfortsone. Etter to år med pandemi og tilsvarende antall meters avstand til alle utenfor ens egen husholdning, så blir disse omfavnelsene av fremmede inne i Hudriket en aldri så liten luksus.