Kulturpolitikk i praksis

Det er pinlig å innrømme, men inntil nylig antok jeg at Namsos befant seg rundt et par timers biltur unna Trondheim. Så da jeg takket ja til å bli med på en oppsatt kjørerute fra Trondheim sentrum til Namsos i anledning Kunstmuseet i Nord-Trøndelags 30-årsjubileum, var jeg ikke forberedt på at åtte timer denne dagen ville gå med til å sitte på buss. Fire timer hver vei. Det er bare to timer mindre enn en nokså effektiv utfart fra Trondheim til Oslo, en rute jeg til sammenligning er mer bekjent med. Bussturen, og min nyervervede geografiske innsikt, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt: 2018 markerer slutten på de to fylkene Sør- og Nord-Trøndelag, og fødselen til det nye, sammenslåtte Trøndelag fylke – landets nest største.

Kollektiv kunstferd På bussen har jeg selskap av Maria Veie Sandvik, som kuraterer Kunstmuseets 30-årsmarkering. Det å sette opp buss fra Trondheim i ens ærend jubileet, var hennes idé, selv om hennes kolleger visstnok hadde uttrykt en viss skepsis til initiativet. Veie Sandvik påpekte imidlertid at det jo ikke er uvanlig å sette opp buss fra Oslo til Moss i forbindelse med Momentum, nordisk biennale for samtidskunst.

Selv om avstandene i vårt tilfelle, på vei til Namsos, er en del lengre enn Oslo-Moss, så har hun et poeng. Og det oppleves helt klart som en sjenerøs og demokratisk løsning, kanskje i enda større grad tatt i betraktning av at vi er ganske få passasjerer. I tillegg til meg er de eneste passasjerene på bussen kuratorens foreldre, en nåværende og en tidligere kunstforeningsleder, en folkedraktekspert, hennes mann, en politiker fra ferske Trøndelag fylkeskommunes hovedutvalg for kultur (Brit Tønne Haugan (Sp)), to andre publikummere og en jovial, innleid bussjåfør: «Jaja, æ kunna ha tatt med kona i dag – her e det jo plass!»

Det er altså en blanding aktører fra både det frie og det institusjonaliserte kulturfeltet som med denne bussturen og de påfølgende aktivitetene skal få bruse i fjærene for Brit Tønne Haugan, representanten fra fylkets nye kulturutvalg. Både Levanger kunstforening og Steinkjer kunstforening, som begge befinner seg langs ruten Trondheim-Namsos, fikk i løpet av bussturen presentert seg for resten av passasjerene, men hovedadressaten var utvilsomt Tønne Haugan. Begge introduksjonene sentrerte seg stort sett rundt foreningenes utfordrende driftsvilkår og økonomiske begrensninger. Bussjåføren var i alle fall tilsynelatende like glad og nyfrelst: «Det va jo voldsomt interessant det her. Det e jo en egen verden, den her kunstgreia!».

Felles spor Denne litt ladede politiske situasjonen, sammen med Kunstmuseets allsidige program for dagen, bidro til en mangefasettert opplevelse. Vel fremme i Namsos besto 30-årsmarkeringen av en skulpturutstilling av Emma Waltraud Howes, avduking av et enormt tekstilverk av Aiko Tezuka, kunstnersamtale med Tezuka og daglig leder i Nord-Trøndelag folkedraktsaum, Berit Bjerkem, og performance av Liv Kristin Holmberg og Håvard Kalseth.

Det er sistnevnte, performancen, jeg skal gå nærmere innpå her. Verdt å nevne er likevel også samtalen mellom Tezuka og Bjerkem om mønster og folkedrakter, hvor det blant annet kom frem at et spesielt, gjenkjennbart broderimønster skal ha blitt brukt som dekorasjon på tekstil både i keltisk kultur og i den japanske. Eksempler på likheter i ulike tradisjoners kulturuttrykk, mellom folkeslag med store geografiske distanser seg i mellom, fungerer som en påminnelse om at egenskaper vi har lett for å betrakte som originale og særegne gjerne er attributter vi deler med andre steder og kulturer. Jeg skal forsøke ikke å falle for fristelsen å speile denne tematikken over på fylkessammenslåingen, som jo er påfallende lokal til sammenligning, men helt løst får man jo her et insentiv til å fundere litt på fenomenet tilknytning.

Brøt intimsfæren Tilknytning, samhold og tillit er også essensielle ord for å beskrive opplevelsen av performancen Jeg hører deg av Holmberg og Kalseth, basert på verket Stillhetens symposium som ble vist under festivalen Performance Art Oslo i 2016. Denne nye versjonen er imidlertid laget spesielt for feiringen av museets jubileum. Fire kirkebenker er plassert to og to på rekke, med et langbord i midten. Bordets hvite duk og kandelaber skaper en sakral stemning. Et hvitt tøybind blir delt ut til annenhver person som sitter langs kirkebenkene, og jeg blir nok ørlite grann lettet når mannen som sitter ved siden av meg mottar bindet. Her skal man imidlertid ikke senke skuldrene for fort, for det viser seg at det er den fremmede mannen som skal knyte bindet om mine øyne. Etterpå blir hendene mine geleidet ned i en bolle med såpass varmt såpevann at det faktisk gjør litt vondt, før jeg får et håndkle til å tørke meg med.

Påfølgende seanse går ut på at sidepartneren med jevne mellomrom tar tak i hendene mine og beveger dem i et mønster som oppleves mer eller mindre tilfeldig. Lyset er dimmet ned, og i bakgrunnen slumrer lavmælt ambient-musikk. Etter det innledende ubehaget med det varme vannet, slapper jeg mer og mer av mens partneren min veksler mellom å bevege hendene og å røre ved skuldrene mine. Den taktile tilværelsen oppleves mer og mer meditativ, og fra å være ganske selvbevisst (kunne jeg ikke kjenne en svak eim av svette oppstå i det partneren løftet på hånda mi?) merker jeg at jeg er helt avslappet. Jeg puster jevnt og dypt, og innimellom oppstår kilende gåsehud langs ryggsøylen. Det er ikke så lett å følge med på tiden, men jeg antar vi sitter slik i en liten time. Et scenario som dette kunne fort ha blitt kleint og påtatt, men her har kunstnerne klart å lokke frem en genuin følelse av tiltro og åpenhet.

Kalseth er både danser og tegnspråktolk. Bevegelsene som utføres er nok preget av dette, og da spesifikt en type tegnspråk som brukes av døvblinde. Siden døvblinde ikke kan se ordene som formes med hendene, kjenner de dem heller igjen gjennom bevegelsen deres egne hender blir tatt gjennom. Jeg for min del slipper å tolke hvert signal jeg får. Det er deilig å legge alle tanker til side og kun kjenne på berøring og bevegelse – være til stede her og nå. Selv om jeg opplever denne situasjonen som behagelig, er det på samme tid ikke til å unngå å innse hvor sårbar man er: blind, sittende tett inntil et fremmed menneske som skal ta på deg uten å ha kontroll på det som skjer. Jeg blir nødt til å utvise tillit, og uten at det ble uttalt på noen måte, så ligger assosiasjonene til «metoo»-bevegelsen ikke så langt under overflaten. Dette tilfører performancen et alvor utover den nærmest ekstatiske følelsen av å dele en såpass intim erfaring.

Lovende tendenser Med sin potpurri av sjangre (billedkunst, performance, tekstilkunst), og den litt kaotiske stemningen som kan oppstå når alt dette skal koordineres i løpet av en dag samt den ambisiøse bussferden til og fra Namsos, virker det umiddelbart utfordrende å skulle gi en generell beskrivelse av museets 30-årsmarkering. Kurator Maria Veie Sandvik hadde et uttalt mål om at markeringen, og det påfølgende jubileumsåret, skal bidra til å samle Trøndelag. Selv om antall busspassasjerer fra Trondheim har potensial til å ta seg opp før neste busstur, så sitter jeg likevel igjen med følelsen av å ha vært med på noe helt særegent som virket samlende i både form og tematikk. Fra noe så elementært som å få tilrettelagt fysisk transport fra Trondheim med stoppesteder innom flere tettsted på vei til Namsos til det å oppleve en usedvanlig form for intimitet og tillit i møte med en fremmed.

«Utjevning av kulturell ulikhet» og «kvalitet til distriktene» var ambisjoner for nye Trøndelag fylkes kulturpolitikk som Brit Tønne Haugan fra kulturutvalget trakk fram i sin innledende tale på jubileumsåpningen. Starten på Kunstmuseet i Nord-Trøndelags trettiende år må kunne sies å innfri begge deler.