Festivalen som ble noe av

Only Connect er foreningen nyMusikks årlige festival for samtidsmusikk, eksperimentell musikk og lydkunst. Årets utgave gikk av stabelen i Trondheim med undertittelen «Come What May». Det var lenge stor usikkerhet knyttet til om årets festival i det hele tatt lot seg gjennomføre. Det begynner å bli vel klisjéfylt å skulle innlede en anmeldelse med en utlegning om den nåværende koronapandemien og utfordringene den bringer med seg for kulturfeltet. Likevel er det fristende å gjøre det i dette tilfellet. Dette var nemlig andre gang festivalen ble avholdt utenfor Oslo – første gang var i Stavanger i 2019. Da som nå gav dette en mulighet til å se hva som rører seg av lokale utøvere og ensembler i den aktuelle byen. Likevel var det én vesentlig forskjell: Under årets festival var det ikke noe alternativ å fly inn utenlandske gjester. Med unntak av en håndfull utenbys utøvere, ble festivalen en imponerende oppvisning av hvilke krefter som finnes i samtidsmusikkmiljøet i Trondheim.

Historiske tilbakeblikk og teskjeer mot keramikkfliser Selv om størstedelen av musikken enten var urpremierer eller verker fra det siste tiåret, spente repertoaret på årets festival over nesten 100 år. I sin åpningstale poengterte nyMusikks kunstneriske leder Bjørnar Habbestad viktigheten av å presentere ny musikk i en musikkhistorisk kontekst , og det historiske spennet var allerede til stede under åpningskonserten. Det første verket som ble fremført var også det eldste: Edgard Varèses Hyperprism for blåseinstrumenter og slagverk fra 1923, fremført av en sinfonietta sammensatt av studenter fra konservatoriet ved NTNU. Med vertikale blåserklanger og en enorm mengde slagverksinstrumenter – inkludert en sirene – fungerte Hyperprism som en slags fanfare, en offisiell åpning inn mot nye og uvante klanger. Senere i konserten fremførte Trondheim Vokalensemble Kåre Kolbergs modernistiske korklassiker Plym-plym (1963). Stykket er en stadig mer absurd kollasj av forskjellige vokalklanger til tekster av Stein Mehren – opplest av solister med megafoner. De klarte et stykke på vei å få frem den ganske eiendommelige 60-tallshumoren som gjennomsyrer verket, men for mye av den talte teksten forsvant i korklangen.

Plym-plym ble kontrastert med Rebecka Ahvenniemis nyskrevne Requiem for Mimì and Other Women Who Died in Opera. Verket er et forsøk på å gi stemme til operaens mange døende heltinner, eksemplifisert med Mimì i Puccinis La bohème. Musikken vekslet mellom nokså vakre tonesettinger av den katolske rekviemsliturgien, lett modifiserte utdrag fra La Bohèmes libretto, og engelske tekster skrevet av komponisten. Ofte ble de høystemte rekviemsdelene og operautdragene – sunget av mannskoret – brått avbrutt av altene og sopranene for å la Mimì selv komme til orde, fremfor at hun bare synges om. Å la kvinnelige operafigurer snakke fritt, ubundet av sine mannlige komponister, er et spennende utgangspunkt, men Ahvenniemi kunne gjerne ha gått lenger i utforskingen av denne dynamikken. Hennes egenproduserte tekster var av varierende kvalitet. Spesielt femtesatsen, en rap-inspirert talekorduett mellom Mimì og Musetta – den andre kvinnelige rollefiguren i La bohème – tilførte verket en malplassert ironi, i merkelig kontrast til hvor oppriktig det virket som resten av verket prøvde å være.

Sinfoniettaen fremførte også et langt nyere verk, nemlig James Saunders you are required to split your attention between different sources (2018). Musikerne spilte etter et lydspor, der forskjellige ord gav ulike toner og klanger. Selv om stykket startet rolig, var det likevel noe hektisk ved det– det er nærliggende å tro at musikerne, i likhet med publikum, ikke helt klarte å høre lydsporet i den voldsomme akustikken i Vår Frue kirke. Til tross for fine – og etter hvert kaotiske – klanger, hadde nok fremførelsen vært mer vellykket i et mer egnet lokale.

Senere på kvelden kom urpremieren på Øyvind Mælands Tiled Air for pianotrio og keramikkfliser, skrevet for den trondheimsbaserte Alpaca Trio og slagverker Jennifer Torrence. I verket utforsker Mæland hvordan man kan skape utholdte legatolinjer som likevel endrer seg i klangfarge. Legatoklangene kom først og fremst fra flisene, som ble spilt på av Torrence med teskjeer, hender og en skobørste – en ruglete lyd man kunne kjenne i tennene. Ofte doblet pianoet og strykeinstrumentene melodikonturene fra flisene og dannet med det en enda mer mangefasettert og omskiftelig klangverden. I tillegg til utforskningen av klangforskjeller, var det noe dansende med hele stykket. Tidvis gikk det nærmest over i en litt skakk vals, men først og fremst kom dette inntrykket fra Torrences store, runde bevegelser over flisene. Bevegelsene hennes gav en nærmest koreografisk dimensjon til stykket, spesielt da skjeene gradvis ble løftet opp fra flisene, mens bevegelsene fortsatte i løse luften.

Musikalske og teknologiske forbindelser Only Connect har ikke noe gjennomgående tema, men tanken om verker som kommuniserer med hverandre var likevel klart til stede i programmeringen. Musikkstykkene så ut til å snakke med hverandre på tvers av konsertene og dannet forbindelser og forgreninger ut i et større musikalsk landskap. Den fragmentariske skrapingen og plukkingen fra Alpaca Trio i Olga Neuwirths Quasare/Pulsare II (2017) torsdag kveld, ble plukket opp i de pointillistiske flodbølgene av lyd i Trondheim Jazzorkesters fremførelse av Anna Webbers Spur 6: Blazes kvelden etter. Her spilte jazzorkesteret sammen med komponisten og hennes trio på videoopptak fra Berlin.

Video – enten direkteoverført eller i opptak – var også en sentral del i flere av de andre verkene som ble fremført på festivalen, spesielt i Ida Lundéns Sjøhorven, et rent videoverk. Verket er en videreutvikling av en installasjon fra 2015, et stort orgel som tar sin inspirasjon fra sjømonster. Orgelet ble styrt av en rekke luftpumper koblet opp mot instrumentet gjennom lange, hvite slanger, som ledet tankene hen mot maneter og kjempeblekkspruter. Navnet på verket henspiller på et enormt, legendarisk sjøvesen på størrelse med en øy. Lundén spilte selv på orgelet, og med seg hadde hun bassklarinettistene Paul Pignon og Christer Bothén som bidro med tåkeluraktige lyder. Publikum fikk ved inngangen utdelt munnstykker fra 17. mai-fløyter og spilte med det også en utøvende rolle i verket med periodisk tuting. Tanken om at publikum selv bidrar i et slikt verk er ikke dum, men jeg savnet den fysiske tilstedeværelsen av installasjonen. Verket er vel så visuelt som rent auditivt, og selv om det ikke er mulig om dagen, hadde det tilført mye å kunne gå rundt og ta inn verket i rommet.

Skjellsettende orgelinstallasjon Det var en annen orgelinstallasjon som endte opp med å etterlate det største inntrykket under hele festivalen. Paralysens liturgi (2021) er et samarbeid mellom kunstner Liv Kristin Holmberg, komponist Erik Havnes, filmfotograf Kristian Larssen og kurator Maria Veie Sandvik. Installasjonen tar utgangspunkt i lyd- og videoopptak fra til sammen 20 kirker i Telemark og Oslo og er en utforskning av stillstand og tomhet. Dette kommer både i form av video av tomme kirkerom – med unntak av Holmberg ved orgelkrakken og en og annen flakkende skygge – og langsomt bevegende orgelklanger. Flere av kirkene som ble vist ligger i bygder som trues av fraflytting, noe som gav tomheten en ekstra dimensjon.

De forskjellige orglene i Havnes’ nesten timelange stykke er alle stemt litt forskjellig, slik at de til sammen dannet en nærmest skinnende mikrotonal tonevev. Musikken gikk fra skjør polyfoni til mektige klangsøyler, og det var noe særlig rørende ved den forsiktige åpningen, som om døren inn til kirkerommet gradvis ble åpnet på vidt gap. Kanskje kunne følelsen fra åpningen kommet tilbake nå og da, men verket gav likevel rom for refleksjon og en følelse av at man befant seg inni selve lyden. Jeg inntok mye av musikken liggende på gulvet, og det var noe helt eget i å kjenne orgelbruset dirre gjennom ryggraden.

Only Connects grunntanke om å la de forskjellige musikkstykkene snakke med hverandre – enten det er planlagt eller skjer tilfeldig – er festivalens største styrke. Uten et uttalt tema som kan styre konsertgjengerne eller utøverne, må helheten dannes på andre, ofte mer uventede måter. Det musikalske landskapet som ble tegnet opp i løpet av årets festival spente bredt, både historisk og musikalsk. Festivalen klarte å vise mangfoldet i dagens samtidsmusikk, samtidig som musikken tegnet opp forbindelser på tvers av stilarter, ensembler og historiske epoker. Ikke alle verkene traff helt blink, og noen av koronatilpasningene var ikke helt vellykkede. Likevel blir årets Only Connect stående som en gjennomtenkt feiring av det eksperimentelle og det rare i musikken.