KRITIKK: Med Jul i Blåfjell og Jul med Prøysen og snekker Andersen får barn i Oslo to helstøpte juleforestillinger. Jul og tradisjon hører sammen, men vårprogrammet til Oslo Nye inneholder ikke de store visjonene for de yngste, skriver Mariken Lauvstad.

KRITIKK: – Interessant nok må Spångberg ut av teaterrommet for å lykkes i å skape en situasjon der utøver og publikum faktisk er avhengige av hverandre. Med utgangspunkt i forestillingen Slowfall på Dansefestival Barents diskuterer Venke Sortland hvordan det å gjenta en forestilling i ulike kontekster, påvirker Mårten Spångbergs koreografier.

KRITIKK: En ambisiøs, men ujevn forestilling med moderne julefeiring som bakteppe, skriver Mariken Lauvstad om Riksscenens nyskrevne førjulssatsning Pøbel i pels.

KRITIKK: Majka, jenta frå verdsrommet – kjem att både ser ut og låter fantastisk. Men er innholdet og figuren Majka der mest for å legitimere skapernes pedagogiske ønske om å lære opp publikum til å ta til seg ”samtidige kunstuttrykk”? spør Chris Erichsen.

KRITIKK: Forestillingen Your Blue Ocean i svømmehallen Aquarama i Kristiansand byr på noen fantastiske tablåer. Selv om dramaturgien halter litt underveis, klinger svanesangen i bevisstheten etterpå, skriver Anette Therese Pettersen.

KRITIKK: I Rom for Dans’ ambisiøse jubileumsforestilling Underlandet slår dialogen beina under jakten på mening, skriver Ragnhild Brochmann.

KRITIKK: Forestillingen Kandisia av FlaatenBjørk kompani tar opp tvangsreturnering av asylsøkere. Den fungerer som underholdning og som interaktivt forskningsprosjekt. Men forestillingen bærer preg av å være en parademarsj mot det ønskede svaret, skriver Chris Erichsen.

KRITIKK: – Mange fargede jenter har opplevd å bli stoppet på gata av vilt fremmede menn og spurt hva det koster for sex. Skammen og skyldfølelsen gjør at de færreste deler disse erfaringene. I forestillingen Pavlovs tispe setter Camara Joof endelig ord på dette, skriver Deise Faria Nunes fra Scenekunstbrukets festival Showbox.

KRITIKK: Forestillingen Congress of dreams nærmer seg Europa som drøm med varme og humor og lange musikalske sekvenser. Likevel savner jeg at den utforsker begrepene og situasjonene den skaper, grundigere, skriver Hild Borchgrevink.

KRITIKK: Sjelden blir noe vakrere enn når det planlagte og det tilfeldige møtes. Men jeg savner også noe, skriver Chris Erichsen om Janne-Camilla Lysters nye forestilling Nordisk partitur: Flukt og forvandling.

KRITIKK: Gjennom sin egen historie forteller Malala Yousafzai samtidig historiene til mange andre jenter. Nick Woods tekst og Teatret Møllens forestilling bidrar til at disse historiene ikke blir glemt, skriver Hilde Elisabeth Bjørk fra MiniMidiMaxi i Bergen.

KRITIKK: – Spillestilen er tidvis overdreven og litt slapstick-aktig, men det er også her jeg opplever at forestillingen er på sitt mest vellykkede med tanke på barnas respons. Hilde Elisabeth Bjørk har sett svenske Teater Jaguars Hamlet på Mini Midi Maxi i Bergen.

KRITIKK: – Nordting er en blanding av feiring, harselering og kritikk som både avvæpner og treffer. Ragnhild Freng Dale har sett ungdom i Hammerfest stemme over egen fremtid.

Odin Teatret har vært i Oslo. Det er det historisk sus over, skriver Chris Erichsen.

– Med en slags low-tech sci-fi-estetikk oppretter koreograf Ingri Fiksdal et eget solsystem på Black Box Teaters store scene. Og i en stille eufori innlemmes publikum i banesnurringen, skriver Anette Therese Pettersen.

Jorden rundt på 80 dager henter en stor verden inn på en liten scene, med oppfinnsom scenografi og humor som treffer både barn og voksne. Gunhild Horgmo har vært på Teater Ibsen.

KRITIKK: Hele menneskekroppen – og enda litt til – mobiliseres i forestillingen Beat The Drum. Resultatet er en meget klok forestilling, skriver Grethe Melby om Verk Produksjoners nye prosjekt.

– Det er mulig at oppfinnsomheten og kreativiteten i norsk ikke-institusjonell scenekunst ligger foran den svenske, men når det gjelder bredden og kvaliteten i skuespillerkunsten generelt er bildet et annet, mener Chris Erichsen. Les hans teaterbrev fra Stockholm!

KRITIKK: Vi har lenge hatt Hamlet i Trondheim på ønskelista for anmeldelse. Av forskjellige grunner tok det tid, men Hedda Fredly så den nå i oktober. – Det første kvarteret er jeg både forundret og irritert, men så, først i ørsmå antydninger, skjønner jeg at regigrepene også byr på mer, skriver hun.

KRITIKK: Vi er vant til å tenke på Nora som en sterk kvinne som bryter ut av ekteskapet for å lete etter seg selv. Operaen ”Nora too late” spør i stedet om det er noe som helst å finne, skriver Anki Gerhardsen.