Tanken som kroppslig erfaring

Når alt henger sammen med alt annet, er det ikke så lett å vite hvem som snakker, hvor noe begynner og slutter eller hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Spørsmålet er om det alltid er nødvendig å vite det. For kanskje henger behovet for å ha slike klare skiller sammen med vår vestlige kulturs skille mellom kropp og sinn, mellom deg og meg, mellom kultur og natur, mellom menneske og teknologi. I forestillingen Beat The Drum foregår det refleksjoner omkring alt dette, og det skjer på mange plan samtidig. En slik situasjon kunne ha vært litt mye, ganske overveldende, svært forvirrende eller rett og slett fryktelig skremmende, – ja direkte utrygg – men ingenting av dette er virksomt når Verk organiserer samværet. Tvert om er stemningen preget av vennlighet og ro, åpenhet og generøsitet. Samtidig er forestillingen definitivt bestemt, og kanskje er det nettopp den stramme disposisjonen som bidrar til følelsen av trygghet. Det er i alle fall betryggende at det er mulig å vite hvor langt vi er kommet i forestillingen fordi dens forløp er tydelig formidlet via små oppslag på veggen, slik at vi kan få en viss følelse av hva vi har i vente.

Berørt Verk produksjoner beskriver sitt prosjekt som en “pågående undersøkelse av vår tid”. Nettopp i dette ordet – pågående – ligger det flere dimensjoner. For det første kan vi forstå ordet pågående i den forstand at dette er undersøkelse som stadig foregår. Her er det lite som er avsluttet eller konkludert. Men dette “noe” som foregår kan også være pågående i den forstand at vi blir berørt av det enten vi vil det eller ei. For det tredje åpner forestillingen opp for en bokstavelig forståelse av ordet pågående ved at det første vi som publikum blir bedt om å gjøre er å gå. Rett og slett gå en tur, og vi blir guidet gjennom Nordnesparken og forbi Akvariet, samtidig som vi blir bedt om om å observere det vi ser rundt oss og våre tanker om hva vi ønsker oss for fremtiden. Forestillingen er altså ingen sittende meditasjon, den er en gående.

Ved å invitere til denne konkrete handlingen – å gå – er Verk tydelige på at måten vi forstår verden på vil være avhengig av hvilke ulike opplevelsesmodi vi befinner oss i og at tanken er en kroppslig erfaring. Samtidig utfordres vi til en refleksjon om hvor kroppen egentlig slutter, og om det er slik at det er kroppen som setter grensene for nærvær. Når publikum får instruksjon fra et av kompaniets medlemmer om at forestillingen starter med at vi skal ut og gå, skjer dette via Skype, som for å poengtere at selv om man er tilstede i nuet, trenger man ikke å være tilstede i rommet. Det er her vi blir introdusert for filosofihistoriens gående tradisjoner, fra de greske filosofenes vandringer på akademiet til Nietzsches påstand om at den tanken som er tenkt sittende, nok ikke er en tanke verdt, det er tanker som er tenkt gående som betyr noe. For om dét er sant, er mang en teateropplevelse bortkastet. Også samtidens tradisjoner med pilegrimsferder og næringslivets nye trend med gående møter kobles på vår bevissthet, slik at vi er tilstrekkelig tuned in. Men det er altså noe med akkurat denne scenen: Publikum blir bedt om å bruke sin egen kropp av en person som selv ikke er kroppslig tilstede.

Denne formen for veksling mellom det ene og det andre, en ikke gående, ikke ridende, ikke naken, ikke kledt-holdning, er et fremtredende virkemiddel i Beat The Drum. Tekstene som fremføres er “drømmer, anekdoter og tanker om tiden vi lever i”, tekster som er skrevet av “anerkjente kunstnere, intellektuelle og kolleger” og hentet inn av Verk Produksjoner. Samtidig involveres vi som publikum i dette filosofiske fellesskapet. Det skjer ved at vi blir bedt om å dele våre tanker fra spaserturen via nedtegnelser på papir som samles inn og formodentlig fremføres ved en annen anledning.

Flytende naivistisk Når tekstene fremføres, slås det straks fast at aktørene på scenen inntar rollen som medium. Spørsmålet er hva dét egentlig betyr. Referansene til Marshall McLuhan er klare: McLuhan mannen som er kjent for å ha uttalt at “the medium is the message”. Dermed åpnes det opp for å spørre seg hvem det er som egentlig sier hva, og hvilken betydning det har. Selve fremføringen er også preget av et ambivalent engasjement, understøttet av kompaniets noe naivistiske stil, kanskje ikke ulikt det flytende forholdet til språket språket McLuhan selv hevdes å ha hatt. Det sies at også han undersøkte språkets lydlige kvaliteter og dets betydning for mening ved å prøve ut ordene. For smak på det: The medium is the message. The medium is the massage. The medium is the mass age. Slik smattet visstnok Mc Luhan på ordene for å se hva det kunne bringe med seg av mening.

For meg forblir det uklart om det sies har gått mange ganger gjennom skuespillernes hjerner, kropp og sinn, eller om de kun formidler teksten direkte via en liten ørepropp i øret som er koblet til en mobiltelefon. Det er heller ikke godt å vite om det sitter noen og snakker til skuespillerne direkte, eller om det skuespillerne medierer er basert på lydopptak som på kort tid kan omtales som fortidens tanker. Men det er nettopp dette som løfter forestillingen opp til en virkelig god teateropplevelse, til en videreutvikling av hvordan vi vanligvis praktiserer scenekunst, enten vi har rollen som publikum eller skuespillere.

Mens noen av skuespillerne viser oss hvordan de som mennesker kan være medium for andre, viser andre oss hvordan teknologien kan være et medium for mennesket, som en forlengelse av kroppen. Forestillingens hovedmotiv blir hvordan et trommesett kan være å forstå som en forlengelse av hjertet som slår – eller av et ungdommelig sinn som er opprørt fordi det ikke blir forstått av sine foreldre. Dermed finner vi ikke bare at det er samspillet mennesker i mellom som står på dagsorden, like sentralt er samspillet mellom teknologi og menneske.

I løpet av forestillingen tar vi flere ganger del i gleden man kan ha av å formidle sin energi og sine følelser gjennom musikk. Særlig skjer det gjennom lange strekk med gode trommesoloer. Vi inviteres inn, inn i rytmen, inn i et fellesskap, her brukes trommenes tradisjonelle rituelle funksjon for alt hva det er verdt. Helt på slutten understrekes invitasjonen ved at vi blir tilbudt drikke, her kan vi velge mellom øl eller brus. Dermed deler vi ikke bare musikk og historier i fellesskap. Å sammen ta et glass har som kjent en fellesskapsbyggende funksjon. Med dette rammes forestillingen inn ved at nok en gang aktiveres publikums kropper, denne gangen via ganen.