Hamlet i mange retninger

Det første kvarteret av Runar Hodnes oppsetting av Hamlet på Trøndelag Teater er jeg både forundret og irritert. Skuespillernes nokså nøkterne deklamering av replikkene stående rett opp og ned, med ansiktet vendt rett mot publikum, eller sakte og høytidelig promenerende ned en trapp med høye parykker, store renessansekjoler og overtydelige gester, får meg til å undre: Er det meningen at aktørene i Trøndelag Teaters hovedsatsing denne høsten skal framsi ord som mangler enhver forankring i kroppen eller i andre sceniske virkemidler? .

Men så, først i ørsmå antydninger, skjønner jeg at regigrepene også byr på mer lekenhet og dynamikk. Den innledende deklameringen avløses litt etter litt av spill farget av sarkasme, leken stakkato-framføring og så videre. Etter hvert avdekkes også en egen, fin og frisk tolkning av hovedkarakteren – den plagede danske prins. Espen Klouman Høiner gjør Hamlet til en mangslungen karakter og i løpet av forestillinga går han fra tåresprengte monologer, intimt framført tett opp på publikum, via karikert Monty Python-slapstick, til akrobatisk og dramatisk fektekamp. I mange andre oppsetninger og filmatiseringer er Hamlets fortvilelse og sjelegransking utspilt med tydelig bitterhet og aggressivitet. Men gjennom Klouman Høiners framtoning er det karakterens sårhet som får dominere mest. Det gjør at fra hans munn blir de mange kjente sitatene fra Shakespeare noe mer enn kun fraser, man klarer faktisk å lytte til teksten med følelsene koblet på, ikke bare konsentrere seg om å følge med på historien.

Befriende Ophelia Noe av den samme effekten gir Ophelia i Renate Reinsves tolkning. Der vi gjerne er vante med å se den gale Ophelia tasse rundt i lasete kjoler, nervøst plukkende på markblomster, gjerne med et yndig og skjørt preg, møter vi her en ung adelsdame som står rakrygget og sterk i galskapen. Dette gir igjen et slags feministisk tilsnitt til tolkningen. Ophelia er ikke bare et offer for omgivelsenes spill med henne, hun kjemper imot! Det er befriende.

Også hoffmannen Rosenkrantz (som her er en singelkarakter, ikke i det vanlige tospannet med Gyldenstern) ankommer i frisk tapning. Her har man til fulle utnyttet Kenneth Homstads store absurd-komiske talent. Hans inntreden på scenen skaper en nærmest sjokkartet effekt på publikum, siden man tidligere i oppsetningen for det meste har sett stive geberder og slapt framførte replikker. Her våknet til og med den til da tydelig uinteresserte videregående-klassen som satt på samme rad som meg til et unisont latterbrøl. Denne effekten gjentas hver gang Homstad er på scenen.

Espen Klouman Høiner (Hamlet) og Kenneth Homstad (Rosenkrantz) Foto: Bengt Wanselius

Men for de øvrige karakterene gjør en helt annen energi seg gjeldende. Deres framføring er som nevnt i det store og hele måteholden eller overhøytidelig, noe som selv om det kanskje er en historisk inspirert stil, gjør at man blir sittende tilbakelent og lytte halvinteressert til det som utspiller seg. Mads Bones’ Laertes kommer i en slags merkelig Knutsen & Ludvigsen-tapning. Hallbjørn Rønning som spøkelset nærmer seg også det komiske når han bekledd i en dramatisk svart kappe av ravnefjær stivt og liksom-mystisk skal framføre gjenferdets replikker, som ofte ellers blir framstilt veldig såre. Det er som de har satt inn en tegnefilm-Darth Vader til å skride sakte opp og ned trappene. Og Christian Ruud Kallum som Horatio har tilsynelatende fått en merkverdig tafatt instruksjon. Riktignok er Horatio-karakteren ofte oppfattet som en slags observatør, noe som kan rettferdiggjøre hans nøkterne fremtoning her. Men at han skal være så anonym, synes jeg er merkelig. Spesielt merkes dette i sluttscenen der Horatio er den eneste som overlever. Man kan ikke se noen reaksjon hos ham på blodbadet som har utspilt seg, han stirrer bare på de falne på scenen med armende hengende slapt ned langs siden. I tillegg er hans sluttreplikker kuttet i denne oppsetninga. Dette medfører at Trøndelag Teaters Hamlet slutter som den begynte, tørt og uengasjerende, der det som skjer kun unntaksvis ser ut til å ha noen følelsesmessig effekt på de involverte. Det er pussige greier.

Slående scenografi Samtidig er andre grep mer vellykkede. Scenografien, for eksempel, er svært slående. En svær trapp med geometrisk rene søyler (kun med én jonisk søyle i bakgrunnen som heises opp eller ned til bestemte scener) leder tankene hen til Hotel Pro Formas ofte todimensjonale tablå-scener, eller en Robert Wilsonsk scenografi. Hele konstruksjonen står støtt på dreiescenen som dreies rundt i forskjellig tempo, noen ganger svært sakte og meditativt, noen ganger raskere – fint understrekende av de dramatiske vendingene i teksten. Både trappene og søylene brukes aktivt til å tematisere statusspill og leke med effekten av synlighet eller gjemsel på scenen etc. Salen hvor publikum sitter i amfi og de omkransende bakveggene til scenen er opplyste under hele forestillinga, og skaper en ofte uhyggelig nakenhet.

Musikk og lydkulisser er også helstøpte. Det er befriende at man har valgt ikke å la alle store følelser og dramatiske vendinger på scenen forsterkes av understrekende stemningsmusikk. I stedet understøttes flere tekstpartier av kun susing fra noe som kan minne om teatrets lufteanlegg, noe som forsterker følelsen av noe nakent. Men mest av alt skaper dette rom for kontraster, og gjør de delene som faktisk understrekes av musikk mye mer effektive: Første (og eneste) gang man får se Hamlet og Ophelias kjærlighet utspille seg på scenen, i en forelsket omfavnelse og hett kyss, kjøres det på med høye strykere. I en hvilken som helst annen setting ville jeg skuttet meg mot kjærlighetsscene-med-svulstige-strykere, men når denne scenen varer så kort, og man ikke har latt musikken ellers i oppsettinga overforklare hva vi skal føle, blir det her veldig sterkt.

Regissør Runar Hodne har uttalt at han med denne forestillinga har ønsket å kutte inn til beinet og essensen av hva Hamlet handler om, og ikke gi seg hen til forvirrende regipåfunn. Kanskje er det derfor han lar så mange av bikarakterene for det meste nokså tafatt deklamere teksten. Om jeg legger godviljen til kan jeg se at de ytterst forskjellige nivåene av glød og lekenhet i skuespillet og mellom høy og lav intensitet i sceneeffektene gjenspeiler stykkets tematikker. For eksempel kan man se disse kontrastene som et bilde på stykkets mange spørsmål om ekthet og falskhet i livet, igjen gjenspeilet i de mange nivåene av «teatralitet» på scenen. Men for det meste opplever jeg de mer deklamerende partiene som uengasjerende, eller i beste fall komiske. Da foretrekker jeg heller et overflødighetshorn av «regipåfunn».