Tøft og sårbart om sammensatt norsk identitet

De gamle lokalene til Det norske teatret i Rosenkrantzgate huser i dag Bondeungdomslaget (BUL) og Nynorskens hus. Det er et interessant sted å vise Pavlovs tispe, en forestilling som handler om vår tids sammensatte norske identitet.

Det er umulig å snakke om forestillingen uten også å snakke om hovedpersonen. Syvogtyve år gamle Camara Joofs teaterdebut skildrer hennes egne erfaringer som norskafrikansk og bifil. I en enkel og upretensiøs oppsetning forteller hun om sin flerkulturelle familie med en gambisk, muslimsk far og en norsk sjamanistmor.

Å skille seg ut på grunn av etnisitet og kultur er noe barn med flerkulturell bakgrunn opplever både i Norge og det andre landet de har røtter i. Her hjemme opplever Joof å bli tatt for prostituert bare hun befinner seg i feil strøk av byen. I Gambia føler hun seg også fremmedgjort, og ting blir ikke bedre av at homofili der straffes med fengsel på livstid. Opplevelsen av hverdagsrasisme og misogyni setter dyp spor i henne, og disse erfaringene danner materialet for fortellingene i Pavlovs tispe.

Norsk på flere måter Med en så personlig historie blir risikoen for å gå i egosentrismens felle, ganske høy. Dette løser Camara Joof og regissør Kai Johnsen på glimrende vis ved å plassere fortellingen i skjæringspunktet mellom en rekke teatersjangre og samtidig sette den i en større sosiopolitisk og historisk sammenheng. For å inkludere tekster på nynorsk i en slik oppsetning er ingen selvfølge når hovedpersonen selv ikke vokste opp med nynorsk som språk. Men her lykkes Joof, da språkbruken blir en påminnelse om at vårt land – ja, vårt – ikke lenger er etnisk og kulturelt homogent: det finnes flere måter å være norsk på.

Sjangermessig definerer scenekunstneren Pavlovs tispe som ”eit slags standupteater”. Men her blir sjangeren utfordret ved at utøveren også viser sårbarhet i tillegg til en brutal ærlighet og selvironi. Det åpner rom for at både fortellerkunst på høyt nivå, dokumentarteater og radioteater veves inn i sceneuttrykket. At Joof selv styrer lydinnslag og –effekter fra et bord på scenen og tar vannpauser innimellom, er med på å understreke det episke.

Mange fargede jenter har opplevd noe av det samme som Joof: å bli stoppet på gata av vilt fremmede menn og spurt hva det koster for sex. Skammen og følelsen av at "kanskje det er min skyld?" gjør at de færreste deler disse erfaringene. Som tilskuer i Nynorskens hus på denne grå novemberdagen møter jeg endelig en som tør å sette ord på det. Erkjennelsen er befriende.

Betinget skyld Gjennom sine erfaringer har Joof oppdaget at skyldfølelsen en opplever i forskjellig grad etter å ha blitt utsatt for rasisme og/eller seksuell trakassering, er en betinget atferd. Begrepet peker tilbake til den russiske vitenskapsmannen Ivan Pavlov (1849 – 1936), som gjennom et eksperiment med hunder påviste at betingede kroppsreflekser kan manes fram ved å koble forskjellige sanselige stimuli. Det vil si at visse ufrivillige, fysiske eller psykiske reaksjoner kan trenes fram. Rasistiske og sexistiske miljøer opererer på samme måte: vi blir trent til å tro at vi er født med feil farge eller har gjort noe for å bli trakassert på gata. Angriperen bare minner oss på det, og det har vedkommende selvfølgelig rett til – vi har jo fortjent det. Ved å koble Pavlov til sine erindringer, gir Joof forestillingen en større politisk og samfunnsfaglig dimensjon, fordi det viser i praksis at både rasisme og sexisme er ideologier satt i system i hele verden.

Forestillingen er laget med tanke på videregående skoler, og en klasse fra Oslo by Steinerskole var til stede blant publikum. Etter forestillingen var det satt av tid til dialog mellom kunstneren og ungdommene. Responsen fra dem viste at Joof treffer en nerve med sitt prosjekt og at også empatien og viljen til å lytte til den andre lever i beste velgående i disse vanskelige tider.