Meningsfull jakt, meningsløse ord

Rom for Dans har et viktig mandat: de samler ikke bare profesjonelle kunstnere og dansekunstnere fra ulike genre, aldere og karrieretrinn, men kurser også barn og unge i dansebevegelse uten at det må hete ballett, breaking eller samtidsdans. Ikke nok med det, de inkluderer dem også i arbeidet med profesjonelle forestillinger. Det er ikke bare bra, det er veldig bra. Men når det kommer til å kna den pedagogiske rollen inn i en ambisiøs forestilling som Underlandet – og det å bruke barn i de bærende hovedrollene – blir det vanskelig.

Godt tenkt, pent gjort Mens en saksofonist improviserer såre toner på et lite podium, og vi kan velge mellom chips, gløgg eller krumkaker, blir vi bedt om å trekke et kort med bilde av en av de fem karakterene fra Underlandet for å få finne sitteplassene våre: To Zorro-tvillinger med roser i kinnene, en rødhåret kvinne med hysterisk smil, en dresskledd dame med grisetrekk (se reklameplakaten) og en camp, skotsk filosof. De to siste er lån frakunstneren Matthew Barneys Cremaster Cycle (1994-2002), og hører til blant de hyppigst gjengitte figurene hans: Grise-faunen med rød-oransje dårelokker og highlanderen med høy muppet-hatt, pastell-kilt og et silketørkle stappet inn i den blodige kjeften. Det er gode lån. Underlandet er inspirert av Alice i Eventyrland og kler Barneys ladede konfekteske-estetikk. Også Underlandets rollefigurer er deilig foruroligende å se på, og er laget for å snakke høyt uten å si så mye. Men så var det meningen med det hele.

Meningen Forestillingen, laget i anledning Rom for Dans’ tiårs-jubileum, er altså inspirert av matematikeren og forfatteren Lewis Carrolls barnebokklassiker, hvor Alice sendes på hodet ned i kaninhullet for å slåss med tiden og logikken. Og spør noen Alice om hun vil ha mer te, utarter samtalen seg gjerne sånn:

– Jeg har ikke fått noe enda, svarer Alice i en fornærmet tone. Så jeg kan ikke drikke mer. – Du mener at du ikke kan drikke mindre, sier Hattemakeren. Det er lett å drikke mer enn ingenting.

Slik går det slag i slag for stakkars Alice; absurd og flisespikkende kverulering rundt hver eneste sving. Samtidig vinner hun hele tiden ny innsikt i kampen for å forklare og forsvare den sunne fornuften.

Når teamet bak Underlandet har valgt å befolke rollegalleriet med komplekse og tvetydige typer, og sier at de har brukt nettopp Carroll for å si noe om tiden; om å ta egne valg, og vinne ny styrke og innsikt, er det nettopp Alice i Eventyrlands produktive absurdisme jeg forventer å oppleve. Men, vel inne i den vakre scenehulen – med hvite trompeter av kraftpapir festet på snorer som en blanding av juletrepynt og edderkoppspinn – blir det klart at den produktive absurdismen faller på stengrunn mot en innebygd buffer: dialogen.

Dialogproblemer Tekstforfatter Karstein Solli gjør noen innledende forsøk på Alice-sk «hattemaker-prat», og lar filosofen sier noe sånt som: «Endelig kommer du verken for sent, eller for tidlig men akkurat i tide!» Men fra og med tolv år gamle Sara og femten år gamle Tage beveger seg ut på scenen, høres dialogen mest ut som halvabstrakt selvhjelpslitteratur: for avansert for barnepublikummere og for banal for voksne ører. Det er ikke barnas skyld. Men, skal du konstruere en forestilling rundt det vi kan kalle familievennlig filosofisk undring skal du ha et ekstremt stødig tekstfundament, eller en klar og tydelig rammefortelling å støtte abstraksjonen på, for å lykkes.

Merkelig nok hjelper det også lite at barna er så flinke og skikkelige. Tvert imot slår manuset, og deres godt skolerte presentasjon av det, beina under de andre rollefigurene og alt ved dem som er magisk, vilt og behagelig uforklart. På den måten bygger de ned usikkerheten og lekenheten til de andre profesjonelle utøverne ved å måtte bære en «voksen korrekthet». Som sagt – ikke Sara og Tages skyld, men det veslevoksne manuset de er satt til å fremføre, og det kolliderende møtet mellom barna; det øvrige rollegalleriet og intensjonen om lage en åpen og undrende fortelling.

Det vakreste Vakrest er Underlandet når de enda ikke nevnte sangerne med snippkjole og haremasker synger flerstemt i ulike formasjoner: liggende etter hverandre på gulvet i en diagonal, gående med papirtrompeter og så videre. Og, når hele banden – sangerne, Zorro-tvillingene og ulike skapningene – oppsøker de ulike tribunene vi sitter på for å gi oss levende gruppebilder med usikre smil, få ord og mye på hjertet.

Slik ble jeg sittende og savne den insisterende galskapen fra Alice i Eventyrland og et manus som enten tok absurditeten helt ut, eller som gikk mer tradisjonelt til verks slik at jeg fikk en tydelig fortelling med minneverdige innsikter for Sara og Tage. Talende nok husker jeg heller ingen av replikkene utover filosofens første linjer. Problematisk når monologer og dialoger er skrevet som livskloke one-linere.

Underlandet tar form som noe nytt og egenartet, men jeg føler meg dessverre ikke klokere – så mye som jeg enn akter og ærer Rom for Dans’ ambisjon om å «ta barn og unges uttrykk på alvor, og gi deres stemmer status og aksept og en plass i profesjonell dansekunst.»