I dette debattinnlegget gjør Irene Nordhaug Hansen, daglig leder i Hålogaland amatørteaterselskap (HATS), noen generelle betraktninger om styrearbeid, strategiutvikling og åpenhet i lys av avskjedigelsen av Inger Buresund og debatten som fulgte.

12. november skrev Deise Nunes et innlegg på sin blogg goldenmirrors der hun kritiserte Andrea Csaszni Ryghs kritikk av Tabanka Dance Ensembles forestilling I:Object. Her kommer Ryghs svar på kritikken.

I lys av de siste hendelser og debatter ser jeg at det nødvendig å redegjøre for Jo Strømgren Kompanis (JSK) politiske aktivitet de siste 20 årene.

Kulturrådet, ved leder Tone Hansen, svarer her på det åpne brevet de faglige utvalgene for dans og teater sendte i går.

Fagutvalgene for teater og dans i Norsk Kulturråd, som er de som kommer med tilrådninger for basisfinansieringen for scenekunst, har skrevet et brev til Rådet der de uttrykker bekymring for hvordan basisfinansiering ble tildelt i år.

Forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund, Knut Alfsen, utdyper i denne kommentaren sine uttalelser i Mariken Lauvstads gjennomgang av Østfolds kulturutviklings fagdag for mangfold, og understreker at forbundet jobber for rettighetene til alle skuespillere.

Den belgiske koreografen Jan Fabre er anklaget for seksuell trakassering. Fabre og kompaniet hans, Troubleyn, kommer til Bærum Kulturhus i januar. Flere har tatt til orde for at de bør avlyse forestillingen. Morten Walderhaug forklarer her hvordan de forholder seg til saken.

Seksjonsleder for scenekunst i Norsk Kulturråd, Yrjan Svarva, svarer her på gårsdagens kritikk fra direktør for Dansearena Nord, Susanne Næss Nilsen der Nilsen etterlyser mer langsiktighet og mer dialog i ordningen for regionale kompetansesentra for dans.

Ordningen Regionale kompetansesentra for dans, som forvaltes av Norsk Kulturråd, er en ordning som har bidratt til det som etter hvert kan ligne en nasjonal infrastruktur for dans i Norge. Men er sentrene kjørt ut i en blindvei?

Henrik Ibsens Et dukkehjem kom ut i 1879. Det er et av de mest spilte teaterstykker i verden. Nå i juni 2018 hadde stykket premiere (og første oppførelse) på Maksim Gorkij-teatret i Vladivostok i Russland, i min regi.

Diane Oatley og Gunn Engelsrud skriver i dette debattinnlegget om det de opplever som blind rasisme i forestillingen Betroffenheit av det kanadiske kompaniet Electric Company Theatre/Kidd Pivot som ble spilt på Dansens Hus 29. og 30 mai.

Debatten om Heddaprisen, og særlig kategorien for beste scenetekst går høyt. I går skrev dramaturg og regissør Kristina Kjeldsberg et innlegg om kategorien, og teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret skrev et svar i kommentarfeltet som vi løfter opp her.

Book of Mormon ble nominert til mange priser, og mottok tre, i årets Heddapris. Dramaturg Kristina Kjeldsberg henvender seg her til Heddakomiteen og Heddajuryen og sier at det er noe hun ikke forstår.

Årets Heddanominasjoner i kategorien «Beste scenetekst» har fått flere til å stusse på hva det egentlig er som kan og skal nomineres til denne kategorien.

I årets nominasjoner til Heddaprisen for scenetekst er det ingen originalskrevne verk. Dramatikerforbundet oppfordrer her Heddakomiteen til å opprette en kategori for beste originale scenetekst.

Tirsdag ettermiddag ble årets Heddanominasjoner offentliggjort. Jeg starter denne posten med oppriktig å gratulere alle nominerte, og si at dette er på ingen måte et angrep på deres talent og fortjeneste.

En kommentar til ”Basis og overbygning”, Norsk kulturråds evaluering av tilskuddsordningen for basisfinansiering av frie scenekunstgrupper

Søndag 6. mai hadde redaktør Julie Rongved Amundsen en kronikk på trykk i Bergens Tidende (BT) om den pågående kampen om å skape et scenekunsthus i Sentralbadet i Bergen. Vi har fått tillatelse av BT til å publisere kronikken på våre sider.

I dette debattinnlegget skriver scenekunstner Marius Kolbenstvedt om innskrenkningen i ytringsfriheten til scenekunstnere, og oppfordrer norske teaterfolk til å støtte den israelske kunstneren Einat Weizman sin aksjon for gjennom teater å gi stemme til politiske fanger i israelske fengsler.

TrAP har jobbet for økt mangfold i kulturlivet i 20 år. I løpet av disse årene har samfunnet vårt blitt stadig mer mangfoldig, men endringene gjenspeiles dessverre ikke på norske scener, museer og visningsrom.