Finansiering av sterke regionale dansemiljø - Ved veis ende?

Ordningen Regionale kompetansesentra for dans har en forholdsvis kort historie: I 2009 ble arbeidet med pilotprosjektet igangsatt av Kulturdepartementet i samarbeid med Kulturrådet, og i 2010 ble de første tildelingene i ordningen gjort. Målet var å bidra til sterke regionale miljøer for produksjon, utvikling og formidling av dansekunst. Dette ble ansett som viktig for å styrke rekruttering til og mangfold i norsk dansekunst.

Etter evalueringen med navnet Koreokrati i 2013, ble ordningen Regionale kompetansesentra for dans gjort permanent. Evalueringen viste at ordningen hadde bidratt til økt langsiktighet og utvikling av scenekunstmiljøer i hele landet. Det er vår påstand at sentrene også har bidratt til en økning av lønnet arbeid i og rundt scenekunstproduksjon og ikke minst bidratt til kunstnerisk og formidlingsmessig utvikling. Det er ikke utenkelig at sentrene også har bidratt til økt synlighet og faglig selvtillit for flere av de kunstnerne som har benyttet seg av sentrene.

Uklar langsiktighet Ordningen har gjennom årene utviklet seg litt: Det har blitt noe mer midler i ordningen og det har kommet nye sentre til. Men for en ordning som defineres som prosjektstøtte har det vært lite utskiftning i de som mottar tildelinger. Her oppstår det et dilemma:

Av Kulturrådet oppfattes det som en form for langsiktighet at man kan få tilskudd i opptil tre år. I virkeligheten er det et evig sjansespill og en konkurranse om midler som synes usikre og tilfeldig for dem det angår. Både veletablerte og nyetablerte sentre for dans søker med årlige intervaller om støtte gjennom ordningen. Men siden ordningen ikke har hatt noen økninger blir ett av fagutvalgets store dilemmaer å ta stilling til om man skal fortsette å tildele støtte til de “gamle” mottakerne eller om man kan oppnå dynamikk i tildelingene ved å tildele nye sentre midler og samtidig luke andre ut.

Dette kan virke som et overfladisk dilemma, men her treffer vi en grunnleggende problemstilling for måten Kulturrådet arbeider på. Problemet oppstår fordi sentrene mottar midler til å dekke lønn, husleie og andre utgifter. Dette vil de fleste kalle drift. De veletablerte sentrene har kontrakter som går langt fram i tid både hva prosjekter, ansettelser og husleie angår. Men hva skjer dersom rådet i et desembermøte bestemmer seg for ikke å tildele støtte til et av disse sentrene? Hvor skal de ansatte hente lønn og hvordan betaler man husleien i første kvartal når beskjeden om kutt i tildelinger kommer rett før juleferien?

Dette er et helt reelt scenario som venter noen av sentrene for dans på et ukjent tidspunkt. Scenariet er ikke tatt helt ut av det blå. Vi ser paralleller til basisfinansieringsordningen, der Kulturrådet lenge har hatt ønske om mer dynamikk i sine tildelinger. Her har likevel Jo Strømgren kompani og Verdensteateret hatt dialog med Kulturrådet i lang tid før kassa ble stengt. Det er ingenting som tyder på at et regionalt senter som blir rammet av kutt kommer til å få samme dialog. Det er vår oppfatning at ordningen, og ikke minst tildelingene, er preget av usikkerhet og at det er manglende muligheter for dialog rundt vår situasjon. Det vi trenger er langsiktighet og forutsigbarhet for å ha forsvarlig drift og utvikling.

Kompleks sammensetning Vårt kontaktpunkt i Kulturrådet er de ansatte i administrasjonen, mens de som tar beslutningen sitter i fagutvalg og råd. Som søker har vi ingen mulighet til å diskutere problemstillingene med fagutvalgene eller rådet. Vi har presentert problemstillingen for Kulturrådet, som tross alt har et ansvar for å levere ordninger i tråd med feltets behov, men det har ikke medført noen forståelse for situasjonen til de nasjonale kompetansesentrene.

Vi er bekymret over at fagutvalg og rådsmedlemmer ikke setter seg inn i den komplekse sammensetningen av drift, prosjekter og langsiktige strategier som preger de veletablerte sentrene for dans. Vi er også bekymret over at fagutvalg og råd unnlater å forholde seg til de kulturpolitiske perspektivene som råder i de ulike regionene på tross av at forskriften for ordningen krever og forutsetter lokalt/regionalt initiativ. Forvaltningen av ordningen må ta inn over seg at den lokale eller regionale investeringen gagner miljøene over tid og at det er sentralt for forankringen. Uavhengig av kvalitet og innhold risikerer etablerte sentre å kastes på gata utelukkende fordi nye ønskes inn i ordningen. Uavhengig av geografisk fordeling risikerer noen å gå ut av ordningen. Uavhengig av forankring i eget miljø risikerer noen å gå ut av ordningen.

Denne situasjonen har oppstått fordi ordningen er definert som prosjektstøtte og fordi Kulturrådets intenderte autonomi består i ikke å være påvirket av geografi eller kulturpolitiske føringer. Det betyr da også at kravet om 40% lokal eller regional medfinansiering i beste fall kvalifiserer noen til å søke og i verste fall viser seg ikke å spille noen som helst rolle. Rapporten Koreokrati viste at alle de “gamle” sentre for dans har blandingsøkonomier der det kan være vanskelig å skille hvilke aktiviteter som hører under hvilke ordninger. Det er vår påstand at problemstillingen skyldes at alle oppgaver utføres i kraft av oppdraget som regionalt senter for dans. At finansieringen kommer fra en bred vifte av Kulturrådets ordninger skyldes utelukkende at det er slik finansieringssystemet er innrettet.

Ordningen bør enten sidestilles med driftstøtten der eventuelle kutt må varsles i forveien eller man bør flytte veletablerte sentre for dans over i ordningen for driftstøtte for dermed å skape plass til nye søkere og samtidig gi fagutvalget muligheten til å sjonglere med nye tiltak. Det må eksistere ordninger som sikrer utvikling og drift av vitale scenekunstmiljøer – altså de som har vist evne til å levere kvalitet over tid og bidratt til å styrke produksjonsvilkårene over hele landet. Slik det er nå risikerer vi at utvalgenes uavhengighet trumfer søkers kvalitet.

Kan og vil Kulturrådet diskutere dette før krisen er et faktum?