Språkløs rasisme på Dansens hus

Onsdag 30. mai troppet vi opp på Dansens Hus for å se forestillingen Betroffenheit av og med det kanadiske dansekompaniet Electric Company Theatre/Kidd Pivot. Gjennom en narrativ form formidlet forestillingen historien om en mann som ble narkotikamisbruker i etterkant av en svært traumatisk opplevelse. En kort introduksjon til denne tematikken ble lest opp før forestillingen, og her, slik som i programmet, ble det lagt vekt på at denne traumatiske erfaringen gikk langt ut over det ord kunne formidle. I teksten sies det:” Mange strategier for å bearbeide traumer tar i bruk ord, men i denne forestillinga står språkets utilstrekkelighet i møte med en traumatisk opplevelse sentralt. Dette tomrommet som oppstår når ord kommer til kort fylles av koreografi og av dansernes ekspressive fysikalitet.”

Det språkløse, som et post-traumatisk symptom eller utfall, ble i så måte uttrykt som et viktig stikkord eller betydningslag i forestillingen. At det kan oppstå et (verbalt) språkløst rom hos mennesker som konsekvens av en traumatisk opplevelse, kom frem (gjennom bruk av et verbalt språk) både i det korte innlegget og programteksten. Publikum fikk dermed med seg en forforståelse av at det var dette ordløse rommet forestillingen skulle ta dem inn i.

Forestillingen starter med en teatral sekvens, hvor hovedpersonen, den traumatiserte, rusavhengige mannen, spilt av Jonathon Young, kjemper mot sin avhengighet. Vi skal forstå at han for øyeblikket er nykter. Han har klart å hente seg ut av misbruket, men vi forstår at det er en kamp han må kjempe for ikke å oppleve tilbakefall. Dette blir forståelig blant annet fordi det blir formidlet muntlig, altså nærmest forklart ved bruk av replikker, et teatralt språk, som etter hvert går over i poetiske fraser og repetisjoner. Hovedpersonens angst og agitasjon kommer til uttrykk gjennom en tale som blir mer og mer manisk. Deretter får han besøk av den mørke siden av seg selv. Hans rusdiggende dobbeltgjenger kommer inn på scenen, etter hvert fulgt av de andre medspillerne, som vi har fått høre er hovedpersonens «indre demoner», og som vi, gjennom et sammensatt spill, oppfatter at både hjelper hovedpersonen og fører han inn på feil spor. Denne spenningen vedvarer gjennom hele forestillingen.

Hvorfor en så sterk presisering av det språkløse? Traumet som Jonathon Young har vært utsatt for i det virkelige livet, og som var opphav for denne forestillingen, er en sterk historie og en påminnelse om livets skjørhet. Rusavhengighet er, i seg selv, med eller uten opphav i en traumatisk erfaring også et sammensatt og alvorlig tema. Det er også opplagt at det finnes post-traumatiske tilstander som, særlig i sjokkfasen, motsetter seg verbal språklig formidling, og oppleves som «noe ord ikke kan uttrykke». Vi får være med i det som oppstår når man havner i smertens vold og ikke klarer å finne veien ut igjen.

Mens vekten i introduksjon og program i forestillingen er lagt på det ordløse, var det, som nevnt, også mye verbal språkbruk i forestillingen. Det ligger dermed en uklarhet rundt hva samtidsdansen mener når de bruker et begrep om det språkløse. Hvorfor denne insisteringen på at forestillingen handler om det språkløse som et post-traumatisk rom når det i nettopp denne forstand verken ble iscenesatt, problematisert eller utforsket spesifikt som noe eget i forestillingen? Det var tvert imot flittig bruk av språk i forestillingen, til og med bruk av et forklarende språk.

Språkløsheten om «den svarte andre» Mens språkløsheten ble definert som en tilstand opplevd av den traumatiserte hovedpersonen, lå tausheten et helt annet sted. Vi sikter her til den underliggende rasistiske tonen, som vi opplevde som forestillingens store og taushetsbelagte tema. Den nevnes heller ikke i noen av anmeldelsene vi har klart å spore opp av denne forestillingen. Et betimelig spørsmål er om noen andre opplevde det som problematisk at den hvite hovedpersonens rusavhengighet blir spilt av den ene svarte mannen blant de medvirkende, i en rolle som hovedpersonens dobbeltgjenger. For å si dette på en annen måte: den hvite hovedpersonens rusavhengighet personifiseres og iscenesettes av og gjennom en svart mannlig danser. Den “mørke siden” av hans liv/person befestes av en svart danser.

De rasistiske ringvirkningene dette valget medfører er så mange at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. På det aller enkleste plan opprettholder og forsterker det negative stereotypier rundt unge, svarte menn som narkotika-brukende, dop-selgende, kriminelle. For det andre skriver dette grepet seg inn i tradisjonen som heter orientalisme ved å dyrke oppfatningen om den svarte som den andre: den eksotiske, den sensuelle, nærmeste dyriske, barnslige som lever ut driftene sine fremfor å fortrenge eller få styring på de samme. Orientalisme er utslag av den hvite dominansen og den kolonialistiske historien, og har vært med på å forme det politiske landskapet vi kjenner i dag. Ved å tilskrive alle sine underfundige, mindre oversiktlig, eventuelle farlige drifter til den svarte andre, slik som gjøres i nettopp denne forestillingen, klarer det hvite subjektet å holde på trygg avstand alt det som han/hun måtte oppleve hos seg selv som farlige drifter eller uoversiktlige, ustyrlige lengsler, godt innpakket i egen angst.

Det er her, og ikke i traumet, at det språkløse oppstår i denne forestillingen. Forestillingen iscenesetter dette fenomenet, denne tilskrivelsen, i det at det språkløse rommet gestaltes av en svart mann i rollen som den hvite mannens narkotikamisbruk, med andre ord den delen av seg selv som sistnevnte ikke klare å kontrollere. Denne dobbeltgjengeren står ellers frem som den karismatiske, forførende djevelen selv, alltid parat til å lokke den stakkars uskyldige, traumatiserte hvite mannen inn i undergangen. I en av åpningssekvensene der hovedpersonen fortsatt befinner seg i en midlertidig nykter tilstand, repeterer han fraser som han må klamre seg til for å holde seg på rett kjøl. Hans dobbeltgjenger, det vil si hans rusavhengige, svarte “jeg”, spilt av danseren Jermaine Spivey, gjør da entré på scenen ikledd hettegenser og i tillegg med hvitsminket ansikt. Utover uheldige assosiasjoner til bruken av black-face var symboleffekten ellers ikke til å misforstå: Den hvite mannen er ikke i rusen, dermed oppstår hans dobbeltgjenger som noe svekket, og dette finner uttrykk i det at han fremstår som mindre svart, nesten hvit (ren). Hadde han vært enda mer hvit hadde han kanskje ikke vært farlig i det hele tatt.

Publikum fikk oppleve Spiveys imponerende evner som dansekunstner i en koreografi som blandet alle dansetradisjoner fra stepp dans, salsa, afrikansk dans til jazz i et rasende, og til tider også manisk, tempo. I tillegg til dette kom Spiveys kapasitet for å få frem et komplekst dobbeltspill hvor han på den ene side levde seg helt inn i rollen og på den andre kommenterte det samme som uttrykk for rusens euforiske høyder som til enhver tid samtidig bærer på en undertone av dyp sorg. Det var noe trist og smertefullt i det påførte smilet, den pålagte insisteringen om at nå underholder jeg dere på liv og død.

Når den traumatiserte hvite mannen gjennom et basketak endelig får sin avhengighet, det vil si danseren Spivey, ned på gulvet, kan publikum ha fått assosiasjoner til de mange bilder som florerer i media av politivold mot svarte i USA? Var det ingen som opplevde det som problematisk å få dette servert som en gyldig reaksjon fordi hovedpersonen klarte å kneble sin avhengighet? Hvordan blir denne avhengigheten fremstilt når den er personifisert av en svart mann? Var dette et taust og innforstått premiss, som innebar at man var helt uvitende om hva slags forestillinger man har produsert og de rasistiske holdningene som ble videreført?

Vår konklusjon I tråd med det andre har belønnet forestillingen for, opplevde vi også danserne som briljante, ikke minst i sin evne til å finne uttrykk for et sammensatt, kraftfullt og, til tider, brutalt følelsesregister. Det tok pusten fra oss. Koreografien var sammensveiset på en måte man skal lete lenge etter å oppleve og finne maken til. Både som individuelle dansere og som kompani var det snakk om dansere i verdensklasse, og sånn sett var forestillingen vel verdt å få med seg.

Vår konklusjon er imidlertid også at koreografien benytter og produserer en symbolbruk som skaper og viderefører stereotypiske og rasistiske oppfatninger. Vi opplevde forestillingens mangel på refleksjon om egen symbolbruk som krenkende, sjokkerende og smertefullt å overvære. Det paradoksale er at det påstått språkløse i denne forestillingen, “den hvite mannens indre traume”, nettopp ikke er språkløst, men språklig forklart i forestillingen. Som et apropos til «snakket om det språkløse», trigger denne forestillingen spørsmålet om det ikke er mer relevant å spørre hva slags språk som brukes, til hva, når og på hvilken måte?

En klarere tenkning rundt det språkløse ville også medført at flere ville kunnet oppdage rasismen og eksotiseringen av den andre som fungerte som en implisitt og taust premiss i denne forestillingen. Vi opplevde forestillingen, til tross for de gode danserne, som et skammelig uttrykk for en inngrodd fornektelse av rasismens egenart og hvordan dette fungerer i praksis.