Jefta van Dinther er tilbake igjen ved Dansens Hus etter suksess med fjorårets forestilling Protagonist med svenske Cullbergballetten. Denne gangen er ensemblet redusert til to, men mer trengs ikke for å skape magi.

– Scenografi, effekter og skuespill underbygger illusjonen av å være på en strand og at det som skjer, er ekte, selv om det ikke har noe med en virkelighetstro fremstilling av hendelser å gjøre, skriver Hilde Elisabeth Bjørk om forestillingen “The Hum” av Susie Wang.

– I Anders T. Andersens regi bibeholdes nerven i Geir Gulliksens tekst, men jeg hadde ønsket meg en mer vågal og scenisk sterkere overgang fra roman til iscenesettelse, skriver Hilde Elisabeth Bjørk.

Vinduer er en sjarmerende forestilling som med humor og skarpt blikk gir oss innsyn i kontrastfylte historier om migrasjon, frustrasjon og nesegrus selvrealisering.

Under første del av Norsk Dramatikkfestival presenteres vi for både introvert drama mellom mennesker, eventyr med samfunnsbrodd og menneskelig tilkortkommenhet i møte med naturvitenskapen.

HEDDADAGENE: Med enkle virkemidler og konsentrert tilstedeværelse klarer NIE å trekke publikum så langt inn i fiksjonen at grensene til virkeligheten blir uklare.

Tigerstadskids er en interaktiv teaterinstallasjon på barnas premisser: I lydinstallasjonens kriker og kroker forteller intervjuede Oslo-barn sine historier, mens de besøkende barna deretter gjenforteller disse til prosjektets skapere med sine egne ord.

Vil aktiv motstand mot et undertrykkende system være scenekunstens beste politiske strategi, eller er det tvert i mot å innta en posisjon som nytteløs? Hilde Elisabeth Bjørk ser forestillingene til Mårten Spångberg og Jaamil Olawale Kosoko i lys av Oslo Internasjonale Teaterfestivals seminar om scenekunsten og det politiske.

I Cullbergbaletten/Jefta van Dinthers forestilling Protagonist synliggjøres en påtvunget kultur på menneskekroppen, og det åpner for en alternativ erfaring av kroppen for tilskueren. Les Hilde Elisabeth Bjørks anmeldelse av forestillingen.

– På sitt beste genererer “Monsters of Reality” interessante spørsmål om hvordan teatret konfronterer oss med nye perspektiver på virkelighet. Men mot slutten av en lang dag dabber det litt av, skriver Hilde Elisabeth Bjørk.

– “Kjære Europa” er en etterlengtet forestilling som konfronterer hvordan vi håndterer vår tids største humane krise, skriver Hilde Elisabeth Bjørk – men hun savner sceniske virkemidler som kan underbygge teksten.

KRITIKK: Gjennom sin egen historie forteller Malala Yousafzai samtidig historiene til mange andre jenter. Nick Woods tekst og Teatret Møllens forestilling bidrar til at disse historiene ikke blir glemt, skriver Hilde Elisabeth Bjørk fra MiniMidiMaxi i Bergen.

KRITIKK: – Spillestilen er tidvis overdreven og litt slapstick-aktig, men det er også her jeg opplever at forestillingen er på sitt mest vellykkede med tanke på barnas respons. Hilde Elisabeth Bjørk har sett svenske Teater Jaguars Hamlet på Mini Midi Maxi i Bergen.

KRITIKK: – Det er elementer av overskridelse i White. Men disse øyeblikkene er flyktige, og forestillingen som helhet lider under at den er for kort, skriver Hilde Elisabeth Bjørk fra Meteor i Bergen.

KRITIKK: I går åpnet Festspillene i Bergen med flere scenekunstproduksjoner på programmet. En av dem er Home Visit Europe, som spilles i private hjem. Hilde Elisabeth Bjørk har vært med på Rimini Protokolls spill om Europa i en leilighet i Schöneberg i Berlin.

DEBATT: Kan teater initiere handling og forandring i en sammensatt politisk virkelighet? Hilde Elisabeth Bjørk var der da ungdom og studenter diskuterte teater og politikk under Theatre Cafe Festival i Berlin forrige helg.

KRITIKK: Regissør Christoph Marthaler viser oss ikke samspillet mellom det visuelle og auditive, som ofte er tilfelle i musikkteater, men snarere motsetninger mellom dem. Hilde Elisabeth Bjørk har sett Tessa Blomstedt gibt nicht auf der Tora Augestad har en bærende rolle.

PERFORMANCE: – Kanskje vil Heifetz og Holmberg minne oss om at smerten er en iboende del av det å være menneske. Hilde Elisabeth Bjørk får bind for øynene i den amerikanske kirken i Berlin.

ANMELDELSE: – Etter min mening balanserer Vinge, Müller og Reinholdtsen på en hårfin linje mellom institusjonskritikk og sin egen avgrunn, skriver Hilde Elisabeth Bjørk, som har fulgt den norske trioens produksjon 12-Spartenhaus på Prater i Berlin gjennom flere forestillinger.