Teater i et Europa i endring

2. og 3. desember var det ved GRIPS Theater i Berlin duket for den tredje samlingen for Theatre Café Festival, en festival som har som mål å vise, produsere og fremme nye skuespill for et ungt publikum. Festivalen er et samarbeid mellom Company of Angels (UK), Imploding Fictions (NO), De Toneelmakerij (NL) og GRIPS Theater (DE). Tidligere i år har Theatre Café Festival vært arrangert i både York og Oslo.

Det kunstneriske programmet besto av sceniske presentasjoner og lesninger, samt artist talks i etterkant av disse. Blant lesningene hadde dramatiker Eirik Fauskes stykke Under barnehagen sin Tysklandspremiere. I tillegg til presentasjon av ny dramatikk for barn og unge, fant også den interne samlingen European Writers Lab sted. Denne består av én dramatiker fra hver av de fire samarbeidslandene, med unntak av Tyskland som har to representanter. Sammen skal disse fem unge dramatikerne produsere nye teaterstykker som så skal vises ved festivalens siste samling som finner sted i Amsterdam i mai 2014. Kristofer Grønskag, som også for tiden er husdramatiker ved Dramatikkens hus i Oslo, er den norske representanten.

Nye europeiske realiteter I tillegg til et uttalt kunstnerisk fokus, ønsker Theatre Café Festival å være en plattform for samtaler om teater for barn og unge, der også ungdommene selv kommer til orde. I den forbindelse ble det arrangert en podiumsdiskusjon onsdag 3. desember som rundet av de to festivaldagene. Kunstnerisk leder ved GRIPS Theater i Berlin, Stefan Fischer-Fels, innledet debatten ved å oppsummere temaer som har vært på dagsorden i løpet av festivalen. Tittelen på diskusjonen, "Europeiske realiteter og nye stykker for (og om) et ungt publikum", beskriver et Europa som på mange måter står på terskelen til store geopolitiske og økonomiske forandringer – realiteter som også teatret må forholde seg til, mente han.

Fischer-Fels kom så inn på Tysklands feiring av 25-årsjubileet for murens fall, et paradoks i lys av at en annen mur er i ferd med å omringe Europa gjennom en stadig strengere og inhuman flyktninge- og innvandringspolitikk. Hvordan behandler og omgås man slike tema, i samfunnet generelt og i teatret spesielt, spurte han. Fischer-Fels vektla også den økonomiske krisen i Europa, og dens enorme påvirkning på unge europeeres mentale velbefinnende, et tema behandlet i portugisiske Tiago Rodrigues’ stykke Sadness and Joy in the life of Giraffes, som også ble presentert ved en scenisk lesning under festivalen. Konflikten i Ukraina var et annet punkt som Fischer-Fels trakk frem. Vi står kanskje på grensen til en ny kald krig, en situasjon som vil ha enorme og uante fremtidige konsekvenser innenfor flere samfunnsfelt. I tillegg feier en høyreekstrem bølge over Europa, og denne må tas på alvor. Alle disse temaene berører oss. Spørsmålet er, betonte han, om disse kommer inn i teatret? Og på hvilken måte? Hører de til der? Kan vi arbeide kunstnerisk med disse temaene? Må vi lage nye fortellinger ut fra disse nye realitetene vi står i og overfor, eller holder det for teatret å gjenfortelle de gamle og velkjente historiene?

Fischer-Fels gikk så over til et annet sentralt tema som ble berørt i løpet av festivalen, nemlig spørsmålet om vi faktisk forstår hva som skjer i unge menneskers liv. Dette er også et viktig spørsmål for de fem dramatikerne i European Writers Lab: Er realitetene blitt så komplekse at det er nødvendig for flere kunstnere å gå sammen som et kollektiv for å utvikle en forståelse av dagens samtid, spurte Fischer-Fels. Må vi rett og sett se etter nye måter å produsere dramatikk på?

Det siste viktige aspektet som han trakk frem i sin oppsummering, var spørsmålet om representasjon. Hvordan avbildes samfunnet på scenen? Hvem spiller hvilke type mennesker, og hvordan blir disse framstilt?

La de unge komme til orde Etter Fischer-Fels' innledning ble deltakerne ved festivalen, som besto av både dramatikere, studenter fra programmet i scenisk skriving ved Universität der Künste (UdK) i Berlin, kunstneriske ledere, regissører, dramaturger, skoleelever og andre teaterinteresserte, bedt om å danne fem diskusjonsgrupper for å ta utgangspunkt i spørsmålene: Hva er viktige tema for teatret i dag? Hvordan kan man formidle disse scenisk? Og trenger teatret nye historier, eller kan vi nøye oss med de gamle? Hver gruppe fikk en av de følgende moderatorene: Liesbeth Coltof – regissør og kunstnerisk leder for teatret De Toneelmakerij i Amsterdam, John von Düffel – dramaturg, forfatter, og professor for scenisk skriving ved UdK i Berlin, Rob Drummer – dramaturg ved Bush Theatre i London, Lutz Hübner – tysk forfatter, og Fischer-Fels selv.

I stedet for den fastsatte podiumsdiskusjonen endte vi altså opp i mindre grupper som skulle diskutere disse spørsmålene oss imellom, for deretter å presentere våre tanker for de andre deltakerne i plenum. På denne måten ble terskelen lavere for bidrag fra de unge deltakerne, et viktig aspekt ettersom det faktisk er disse som Theatre Café Festival lager teater for. Min gruppe besto av ca. 25 personer med ulike nasjonaliteter, og de fleste var av relativt ung alder, jeg vil anslå mellom 13 og 35 år. Moderator var Rob Drummer.

Tema som engasjerer Etter en kort presentasjonsrunde, startet diskusjonen så smått. På spørsmålet om hva som gjør oss sinte (kanskje en mer uttalt politisk formulering av Fischer-Fels’ «hva er viktige temaer for teatret»), var det mange som kom med engasjerte svar, som best kan oppsummeres slik: Klimadebatten, innvandringspolitikk, konsumpsjon – det ekstremt materielle fokuset som hindrer mennesker i å komme sammen og oppleve noe i et fellesskap, Israels blokade og okkupasjon av palestinske områder, en manglende politisk kultur – mange unge føler seg fremmedgjorte i møte med EUs fellespolitiske mål, matindustriens kynisme, ensomhet blant unge og gamle.

Samtlige ovennevnte temaer er politisk sprengstoff, og det er kanskje ikke påfallende at de alle kom fra eldre medlemmer av gruppen (folk i studentalder og oppover). Drummer spurte på et tidspunkt om teater skal være politisk, om det må kunne tilby mulige løsninger og ha et fremtidig tidsperspektiv. Og hvilke ideer eller temaer er i så fall viktige i en slik fremtidsorientert tenkemåte i teatret?

En ung jente fortalte at hun er lei av politikere som lover gull og grønne skoger i valgkamper, men som bryter løfter så snart de har kommet til makten. – De bryr seg ikke om de viktige tingene, sa hun. – Det finnes ingen ideologier lenger, og denne kulturelle pessimismen frustrerer meg, kunne en ung student fortelle. Den samme unge jenta uttalte filosofisk at verden er teater, og at teatret derfor må vise oss verden, det må vise oss hvordan vi kan løse problemer, vise oss hva menneskene føler.

En mannlig student ved UdK mente at teatret kanskje må vise oss noe vi ikke kjenner til; at det kan gi oss en intellektuell tilgang til dette ukjente. Og at teatret kanskje må komme over tabuet det ser i det å gi svar på de spørsmålene det kaster lys over, la han til. En nederlandsk kvinne var ikke helt enig i at tilgangen til dette ukjente nødvendigvis må være av intellektuell art, men at en emosjonell tilnærming var en bedre strategi for teatret. Hun stilte seg også kritisk til at teatret skal måtte bære byrden av å gi publikum et svar på de temaene det behandler. Denne emosjonelle tilnærmingen så også Drummer som viktig i et løsningsorientert fremtidsteater. Han stilte spørsmålet: Hvordan kan vi emosjonelt relatere oss til et tema som for eksempel klimakrisen, som ikke nødvendigvis påvirker oss her og nå, men som kanskje får alvorlige konsekvenser for mine barns barn? Og hvordan kan vi så skape en emosjonell relasjon til dette temaet hos publikum?

Bush Theatre i London Etter hvert gikk vi over til å snakke om konkrete endringer i og rundt teatret som kanskje er nødvendige for å nå ut til et variert, men også yngre publikum. Som eksempel brukte han sitt eget 43 år gamle Bush Theatre i London, da dette gjennomgikk en radikal strukturell og innholdsmessig forandring for tre år siden. Teatret flyttet til en mer publikumstilgjengelig teaterbygning, åpnet dørene på dagtid, startet en kafé, og satset dermed på å være et sted hvor mennesker kan komme sammen til samvær, mat og samtaler utenom selve teaterforestillingene. Dette nye teatret trengte også et mer heterogent publikum, så for å tiltrekke nye mennesker, forandret de rett og slett fortellingene de fortalte på scenen og menneskene som fortalte disse historiene. – I stedet for en mengde hvite mennesker som ser på hvite mennesker på scenen, har vi nå et publikum bestående av ulik alder, bakgrunn og etnisitet, kunne Drummer fortelle oss.

Den tidligere nevnte UdK-studenten mente at teatrets format – et publikum som ser og hører noe som utspiller seg på scenen – kanskje ikke er det beste konseptet for å initiere handling og forandring. Diskusjoner i etterkant av forestillingen derimot, er et steg i riktig retning hvis man ønsker at teatret skal kunne ha betydning utenfor dets fire vegger, sa han.

Andre realiteter Da det hadde gått en drøy halvtime, ble vi hentet tilbake til foajeen av Fischer-Fels. Her presenterte så de fem moderatorene noen av de ideene som gruppene hadde diskutert. I sine korte gjennomganger vektla moderatorene i stor grad de punktene som de unge menneskene hadde trukket frem som viktige. I Liesbeth Coltofs gruppe fortalte ungdommene at de liker elementet av overraskelse i teatret og dets ufullkommenhet: Skuespillerne som svetter og lever foran dem på scenen, følelsen av at når som helst kan noe gå galt, elementet av kaos som hele tiden lurer i kulissene. Teatret inviterer oss til å tenke sammen med det, til forskjell fra filmen som viser oss noe som allerede er, mente ungdommene. – Det betyr noe at jeg er der, uttrykte en ung jente. Disse aspektene som ungdommene vektla, peker alle tilbake på teatrets egenart og essensielle kraft: dets live-karakter, den fysiske tilstedeværelsen mellom skuespillere og publikum og magien som kan oppstå mellom disse. Å finne nye måter å forhandle denne egenarten på, er et grep som vil sikre teaterets relevans i fremtiden, understreket også en britisk kvinne i min gruppe.

Å se andre realiteter, var noe som var viktig for de unge i John von Düffels gruppe. – Vi kjenner vår egen virkelighet ettersom vi lever i den hver dag, vi ønsker noe som tar oss med til et annet sted, mente de. På spørsmålet om hvorfor de tror mange ikke går på teater, svarte ungdommene at det nok kan oppleves som om teater er mer tilgjengelig for rike, intellektuelle og høyt utdannede mennesker. Dette gamle forklaringsproblemet er altså noe teatret, til tross for mange iherdige forsøk fra institusjoners side på å endre dette elitistiske bildet, fortsatt sleper med seg. Teatre som åpner dørene utenom spilletider, som inviterer til sosiale sammenkomster gjennom samtaler, mat og drikke, så ut til å settes høyt på de unges ønskeliste over et samtidens teater.

I Drummers synopsis av det vår gruppe kom fram til, vektla han punktet om at teatret kanskje må våge å gi oss et svar, og at dette først og fremst muliggjøres ved at dramatikere ikke frigjør seg selv fra dette ansvaret. Drummers påstand må ikke misforstås som et ønske om en instrumentalisering av kunsten, men heller oppfattes som en oppfordring til dramatikere og scenekunstnere om å tørre si «slik kan verden faktisk se ut». For ved at disse tar ansvar, tvinges kanskje også publikum til å gjøre det samme og fortsetter å tenke etter at det har forlatt teaterbygningen.

Forfatteren Lutz Hübner oppsummerte sin gruppes tanker slik: Atmosfæren i teatret, selve samværet mellom mennesker, ser ut til å være viktigere for de unge enn selve temaene som tas opp. Men de kunne likevel ønske seg en annen verden i teatret der nye muligheter oppstår. Dette ønsket ble uttalt på bakgrunn av en forståelse av at verden slik den er i dag, oppfattes som umulig å forandre, så da kan man heller drømme seg vekk til en annen verden.

Et mulighetens teater Den noe pessimistiske konklusjonen til den siste gruppen hang ved meg lenge etter at jeg hadde forlatt GRIPS Theater. Ligger årsakene til denne diagnosen i de unges manglende tro på teatrets politiske kvaliteter, gjennom et generelt manglende politisk engasjement, eller rett og slett i det at de ikke har opplevd et teater som vekker tanker og reiser spørsmål om samfunnet de lever i, et teater som de kan relatere seg til? Eller enda verre, ligger de i dagens trang til virkelighetsflukt og en «det angår ikke meg»-mentalitet, som for øvrig ikke bare kan tilskrives ungdommer?

De unge deltakerne besto, slik jeg forstod det, stort sett av tyske skoleklasser. Til tross for Tysklands posisjon på kontinentet og svært sentrale rolle i både den økonomiske krisen og i Ukraina-konflikten, har kanskje ikke ungdommene kjent disse nye europeiske realitetene på kroppen. Norske ungdommer ville kanskje ha forholdt seg enda fjernere til denne problematikken. Men hva hvis ungdommer fra Ukraina, Spania, Portugal eller Hellas hadde vært til stede? Hvilken rolle kan teatret spille i livene til ungdommer som daglig opplever hva en nye europeisk virkelighet betyr for fremtiden deres?

På den annen side ser jeg også spirer til håp i oppsummeringen fra Hübners gruppe og i det generelle ønsket blant ungdommene om å oppleve «andre realiteter» i teatret. For det å ønske seg et teater hvor nye muligheter oppstår, er vel også egentlig en positiv, om enn implisitt tro på teatrets politiske dimensjoner. Det at teatrets egenart, at møtet mellom skuespillere og publikum også trekkes frem som viktig for ungdommene, må ikke tas for gitt. Hvis dette møtet alltid tas på alvor, er det en gullgruve som aldri kan graves tom uansett hvor mye ungdommen fremmedgjøres og digitaliseres.

Som teatret selv, reiser slike diskusjoner ofte flere spørsmål enn de gir svar. Men viktigst er uansett at de unge selv kommer til orde i disse debattene om hva teater for ungdom er og kan være.

Jeg vil understreke at jeg kun var til stede under debatten og ikke det kunstneriske programmet av festivalen.