Vanskelig og menneskelig

Temaet for årets festspillprogram er grenser. I forestillingen Kjære Europa handler det på den ene siden om mennesker som krysser grenser for å overleve og få et verdig liv. På den andre siden handler det om mennesker som tegner opp politiske grenser, og om at grenser oppstår gjennom hvordan vi snakker om hverandre, for eksempel når man ved forestillingens begynnelse hører en innvandringskritisk stemme over høyttaleren si at Norge ikke er et sosialkontor for resten av verden, og at vi skal sende flyktningene tilbake dit de kom fra.

Menneskehandleren Karon I Kjære Europa møter vi tre skuespillere som venter på å kunne bidra til å hjelpe flyktningene. De er vel vitende om egne privilegier: – Vi bor i Norge, vi har ikke mistet barn til havet, vi er ikke døde, vi er her nå. De befinner seg på en strand ikledd livredder-jakker, bikini, badeshorts og flip-flops. Den enkle scenografien – sand og et utkikkstårn hvor en redningsvest, en redningsbøye og en kikkert henger – setter skuespillerne og teksten de formidler, i fokus. Ventende og utålmodige slår skuespillerne i hjel tid ved å underholde hverandre med informasjon om flyktningkrisen. Frustrasjonen som oppstår dem imellom, gir publikum følelsen av at aktørene har vært på denne stranden en stund og gjentatt denne prosessen mange ganger. I det ene øyeblikket holder Siren Jørgensen et ganske uhyggelig foredrag om drukning, i det neste informerer hun oss med panisk glad stemme om at drukning egentlig er en human måte å dø på.

Deretter tar Morten Espeland på seg rollen som menneskehandleren Karon, eller fergemannen Karon som han ønsker å kalle seg – psykopompen som ifølge gresk mytologi fraktet de døde over elven Styx i underverdenen. Et makabert bilde når det overføres til flyktningene, men det gjør ikke sammenligningen mindre sann. – Hvilke valg har egentlig vi som frakter flyktningene i båtene, spør Karon. Alt han kan si om motivet for å gjøre det han gjør, er at det ikke finnes mange alternativer å velge mellom.

Sylvi og Erna Misnøyen med hvordan regjeringen har håndtert flyktningkrisen kommer frem gjennom Espelands reenactment av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs innlegg om barn på flukt på NRK Ytring den 5. april, og når Siren Jørgensen tar på seg rollen som Erna Solbergs indre stemme. I Espelands imitasjon blir Listhaugs innlegg til en tale som de andre to skuespillerne stiller kritiske spørsmål til innholdet i. Innvandrings- og integreringsministeren møtte jo som kjent kritikk i etterkant av debattinnlegget – hun ble blant annet beskyldt for å misbruke forskningsresultater. I tillegg ble hun også kritisert for å ikke innrømme dette, til tross for at det ble påpekt fra flere hold. I Espelands reenactment blir det hele enda mer fjernt fra virkeligheten, for eksempel når Listhaug på spørsmål om hvilke kilder hun baserer argumentasjonen på, svarer at «vi har gjort vurderinger av vurderinger av vurderinger som jeg mener er greie». Satt på spissen selvfølgelig, men likevel en syrlig kommentar til tom politisk retorikk.

Når Jørgensen spiller Erna Solberg, får vi høre alt hun egentlig tenker, eller kanskje burde tenke, mens hun holder nyttårstale til det norske folk. Vi hører og ser talen via et nettbrett plassert på scenen. I stedet for påtatt retorikk eller direkte løgner, skal Erna være ærlig, hun skal gjøre det motsatte av politisk retorikk – det hun sier skal være sant. For meg er dette forestillingens absolutte høydepunkt, da Jørgensen gjør en fantastisk jobb med å både fysisk og verbalt formidle frustrasjonen over manglende politisk handleevne: – Gi nå faen i Dublin-avtalen, kan vi ikke bare åpne grensene, det er jo mennesker! roper Jørgensen fortvilt.

Når tenkningen tar slutt Forestillingen åpner og avslutter med at vi hører innvandringskritiske og fremmedfiendtlige uttalelser over høyttaleranlegget. Dette er en retorikk mange av oss kjenner igjen fra kommentarfelt på internett. Med mindre man er enig i denne typen uttalelser, har man garantert kjent på frustrasjonen over at folk så enkelt kan spre usannheter på nett uten evne til å ta inn over seg hva som tvinger disse menneskene på flukt. Kjære Europa tar på seg ansvaret for å tilbakevise noen av disse usanne påstandene, for eksempel ved å vise til fakta som forklarer hvorfor flyktningene ikke har noe valg hva gjelder transportmåte til Europa: De kan ikke fly, ettersom flyselskapene i henhold til transportansvaret må dekke returkostnadene for mennesker som nektes innreise i landet, men ikke har noen mulighet til å finne ut av om det er reelle asylsøkere de tar med seg. Flyktningene kan heller ikke søke asyl i et EU-land før de har ankommet EU, og i mangel på lovlige reiseveier er Middelhavet det eneste alternativet for mange. Forestillingen retter med disse faktaopplysningene fingeren mot oss, mot vårt kollektive ansvar som europeere, for det er jo vi, gjennom ulike lover og reguleringer, som tvinger disse menneskene ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet, til et Europa som snur ryggen til så altfor mange av dem.

– Bli berørt! Med jevne mellomrom bryter skuespillerne ut i raptuser hvor de gir uttrykk for sin misnøye over hvordan verden har blitt og hvordan man ukritisk «forteller den kapitalistiske fabelen om at vi kan fortsette slik i all evighet». Men problemet er jo, som de også understreker, at man ikke kan være god og rik på samme tid: – Humanitet lønner seg ikke, og gjennom ikonet Aylan ble Europa konfrontert med essensen av sin rikdom, sier Ellen Birgitte Winther gjentatte ganger i løpet av forestillingen. Den døde gutten på stranden har blitt et symbol på selve krisen i krisen, men har det endret måten vi handler og møter disse menneskene på? Essensen i disse raptusene, som fungerer som et dramaturgisk holdepunkt ved at de kommer tilbake med samme innhold flere ganger i løpet av forestillingen, er at kapitalisme umuliggjør menneskelighet og solidaritet mellom mennesker. Skuespillerne er fortvilet i møtet med en verden som virker uforanderlig, der menneskene virker apatiske og uberørte når de konfronteres med flyktningkrisen: – Vi må bli emosjonelt berørt i møtet med global urettferdighet, vi må klare å forestille oss hvordan de har det, forstå lidelsen til så mange mennesker, hvis ikke stopper all tenkning, sier Winther.

Teksttett Hvordan vi konkret skal klare å virkelig forstå lidelsen til så mange mennesker, sies det ingenting om i løpet av den 70 minutters svært teksttette forestillingen. Men det er nærliggende å se en løsning i det å fortsette å tenke, å ikke se bort, å holde seg informert, å lese om situasjonen og menneskene bak krisen, engasjere seg mot den farlige retorikken, ta i mot de som kommer og legge press på politikerne om å føre en human og verdig asyl- og flyktningpolitikk. – Kjære Europa, vi går til krig, men vi vet ikke mot hva eller hvem, sier Jørgensen når forestillingen går mot slutten. I avslutningsscenen vises et bilde av en idyllisk strand på nettbrettet mens resten av scenen ligger i mørke. Vi hører bølgeskvulp og fuglekvitter og vet at Middelhavet aldri kan bli det samme igjen.

Kjære Europa er en etterlengtet forestilling som konfronterer hvordan vi håndterer vår tids største humane krise. Det er et vanskelig tema å behandle scenisk, og selv om det er åpenbart at regissør Uwe Cramer ønsker at teksten og skuespillernes tolkning av denne skal være i fokus, savner jeg bruken av andre sceniske virkemidler for å underbygge kraften i det tekstlige budskapet. Noen ganger fungerer det veldig godt med skuespillernes tekstlige formidlingsevne som bærende virkemiddel, som for eksempel i de tidligere nevnte Listhaug- og Erna-scenene, men når dette elementet skal bære nesten samtlige scener, er resultatet en litt tung forestilling.

Det menneskelige Når det er sagt, så synes jeg skuespillerne gjør en god jobb med å både formidle og samtidig konfrontere oss med vår daglige håndtering av krisen i handling og ord. For svært mange av oss som står på sidelinjen har kjent frustrasjon over ikke å kunne gjøre noe, vi har følt oppgitthet og sinne over manglende politisk vilje til å hjelpe, vi har kanskje vært flaue over eget dalende eller manglende engasjement, muligens kjent på apati i møte med enda et nyhetsbilde av druknede mennesker. Som tilskuer til Kjære Europa er det godt å kjenne igjen det menneskelige i disse følelsene, både i negativ og positiv forstand, samtidig som det også har en bismak å sitte i verdens rikeste land og se en teaterforestilling om flyktningkatastrofen. Men hvis teatret ikke kan konfrontere oss med virkeligheten vi lever i, hvilken instans skal gjøre det da?