Felleskap og individualitet under lupen

Nøkkelhendelser i utviklingen av EU danner bakteppet for Rimini Protokolls siste forestilling Home Visit Europe. Formatet er alt annet enn klassisk teatralt ettersom publikum selv skaper forestillingen, men vi følger likevel en slags narrativ dramaturgi med en begynnelse og en slutt. Rimini Protokolls to medarbeidere som er med oss denne kvelden, introduserer forestillingen som en eksperimentell sosial plattform. Bedre kan man vel egentlig ikke beskrive det vi opplever i en fremmed leilighet denne lørdagen i Berlin.

Rammen rundt denne forestillingen er nemlig hjemmebesøk hos gjestfrie europeere. I Berlin arrangeres disse kveldene både på engelsk og tysk, og ganske snart finner forestillingen veien inn i bergensernes hjem under Festspillene i Bergen. Jeg deltar en kveld der det snakkes engelsk, og mest sannsynlig derfor er gruppen satt sammen av mennesker fra hele verden, til og med to andre nordmenn på helgetur har funnet veien til bydelen Schöneberg på besøk hos det tyske paret Julia og Florian.

Publikum som aktører Rimini Protokoll skriver på sin hjemmeside at fundamentet i gruppens kunstneriske virke er å videreutvikle teatrets uttrykksformer for å kunne betrakte virkeligheten fra uvanlige perspektiver. Dette konseptet er ikke vanskelig å få øye på i trioens forestillinger. Den stadige utforskningen av teatrets format har nemlig tidligere ledet dem til å invitere mennesker på scenen som man vanligvis ikke ser foran et publikum, nemlig ganske alminnelige mennesker, såkalte hverdagseksperter som forteller om sine liv og sine prosjekter. I de siste årene har også skillet mellom utøvere og publikum i gruppens produksjoner blitt mer diffus. Forestillingene er ofte organisert som interaktive installasjoner hvor publikum selv må spille en svært aktiv rolle.

En kort ekskurs for å forstå hvor Home Visit Europe tar opp tråden: Forestillingen Situation Rooms med undertittelen A multiplayer video piece, ble til i 2013 med utgangspunkt i et bilde tatt fra Situation Room i Det hvite hus rett etter likvideringen av Osama bin Laden i 2011. I denne produksjonen fortalte 20 mennesker fra hele verden hvordan livene deres direkte eller indirekte påvirkes av våpenbruk og våpenindustri. Til dette formålet hadde Rimini Protokoll bygd et nettverk av globale situation rooms: En gigantisk installasjon bestående av flere rom som alle var knyttet til hverandre på en eller annen måte, akkurat som historiene til disse menneskene. Det er nemlig kort vei fra en israelsk grensepost på Vestbredden til den tyske våpenbyen Oberndorf. En etter en ble publikum ledet inn i installasjonen, bevæpnet med en iPad i hånden og hodetelefoner på ørene. Det var publikums oppgave å gjenskape historiene til menneskene som viste seg virtuelt på skjermen vi holdt fremfor oss. Vi så for eksempel en israelsk soldat som fortalte om sine arbeidsoppgaver i IDF mens han befant seg i det samme rommet som vi stod i, nemlig på Vestbredden, mens han gav oss instrukser om hva vi skulle gjøre. I noen få minutter var vi ham, på grenseposten, før vi i neste øyeblikk spilte rollen som en arbeider i en våpenfabrikk i Oberndorf.

I Situation Rooms flettes det virtuelle sammen med det virkelige, samtidig som publikums rolle forsterkes ettersom vi på én og samme tid både er observatører og aktører, tilskuere og skuespillere. I tillegg konkretiseres det abstrakte: Rimini Protokoll trekker en linje fra et makro- til et mikroperspektiv på hva det betyr å produsere og å bruke våpen for å drepe mennesker. Disse aspektene er også til stede i Home Visit Europe. Men i denne forestillingen oppheves grensen mellom aktør og observatør helt, ettersom de eneste aktørene faktisk er oss. Vi er deltakere i et spill, samtidig som vi også observerer hverandre mens vi spiller dette spillet. På et abstrakt nivå handler forestillingen om dannelsen av EU og denne unionens fremtid, på et konkret nivå er det individets rolle i en gruppekonstellasjon som settes under lupen. For er det ikke i disse dagligdagse, helt vanlige sosiale strukturene man må starte hvis man ønsker å bidra til endring?

Home Visit Europe Denne mai-lørdagen samles altså 14 ukjente mennesker i en fremmed leilighet i Schöneberg. Vi blir tatt godt i mot, blir tilbudt både te og kaffe før vi får beskjed om å sette oss rundt et langbord. Europa-kartet er tegnet på en hvit duk som dekker bordet. Vår første oppgave er å markere tre steder på kartet som har betydning for oss, og selv om det bare er landene i Europa som er tegnet opp, er det også rom for å markere steder utenfor dette området. Fra Quito til Beijing, Athen til Narvik farger vi kartet med steder som betyr noe for oss. Vi er født der, vi har en emosjonell tilknytning her, vi bor og lever der. Store og fargerike trekanter dannes på kartet og skaper et nettverk av forbindelser. Så introduseres spillet. Det har fem nivåer, og målet er å komme i mål og vinne størst andel av kaken, som snart skal settes i ovnen. En hjemmelaget, i mangel på et bedre ord; slags datamaskin, som for øvrig ligner på en bombe, blir sendt rundt bordet. Vi skal trykke på den grønne knappen og lese hva som står på lappen som skrives ut. Etter hvert blir det klart at de ulike nivåene i spillet er konstruert etter viktige hendelser i fellesskapsorganisasjonene som dannet grunnlaget for EU.

Det første nivået tar for seg det første møtet i Det europeiske kull- og stålfellesskap etter Andre verdenskrig. Her ble den første spiren sådd til et senere økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom EU. Dette nivået handler derfor om det første møtet, om stedet vi er på og om vertene som har tatt oss i mot. Den lille maskinen bli sendt rundt, og en etter en trekker vi ut lapper med spørsmål til vertene. Vi kommer kjapt til nivå to som omhandler de andre deltakerne i spillet, og i denne runden blir det blant annet stilt spørsmål om hvem som har vært elevrådsrepresentant, hvem som har deltatt i slagsmål, og hvem som er eller har vært medlem av et politisk parti. På det tredje nivået blir det satt fokus på hvordan avgjørelser tas i grupper. Bakteppet for denne delen av spillet er den første revisjonen av Roma-traktaten, nemlig Enhetsakten fra 1986, som blant annet endret reglene for hvordan avgjørelser ble tatt i det daværende EF. En økt bruk av kvalifisert flertallsavstemning ble innført på bekostning av enstemmighet. På dette nivået får vi en oppgave med instrukser om å rekke opp hånden og holde denne oppe til vi selv kjenner at det er nok. En etter en tar vi hånden ned igjen, helt til det bare er én hånd som gjenstår. Etter kanskje 30 sekunder synker også denne. Senere i spillet må vi vurdere denne hendelsen som positiv eller negativ. Er denne personen sterk fordi han klarer å stå i mot gruppepresset? Eller er han en individualist på bekostning av fellesskapet? Denne dynamikken mellom fellesskap og individualitet går som en rød tråd gjennom hele spillet og understreker tydelig hvordan vårt individuelle perspektiv former virkeligheten rundt oss.

Allianser dannes Når vi har kommet oss opp på fjerde nivå, skjer det en endring i spillet. All informasjon hittil har blitt lagret av spillederen, og på bakgrunn av svarene vi har gitt, dannes allianser på to og to. Blant annet fordi vi begge føler oss mer europeiske enn henholdsvis norsk og tysk, blir jeg alliert med en tysk kvinne. Når alliansene dannes, forsvinner følelsen av fellesskap man hadde i de første rundene. Nå er vi i konkurranse med hverandre, og alt handler om å få størst andel av kaken til slutt. Selv om det fortsatt er en lett og god stemning i rommet, merkes det at vi har blitt mer skeptiske til hverandre, at man gjør seg opp en mening om et individ virker sympatisk eller ikke. Hvert lag får utdelt et nettbrett, der vi må svare riktig på spørsmål for å få poeng. Etter hvert får man tilbud om å danne allianser, samt gi eller ta poeng fra de andre gruppene.

Mot slutten får det ene laget i oppgave å konstruere eller oppheve en grense i Europa. Valget faller naturlig nok på Krim, så i en time denne lørdagen tilhører halvøya Europa igjen. Med tanke på den politiske situasjonen på kontinentet, er Home Visit Europe en svært aktuell forestilling. Både konflikten i Ukraina og Russlands annektering av Krim, samt krisen i Middelhavet, skaper pågående debatter om Europas grenser, ofte på bakgrunn av dikotomier som oss/dem eller Vesten/Østen. Så sitter vi her, 15 fremmede mennesker i en fremmed leilighet i bydelen Schöneberg og forteller hverandre historier, tegner på Europa-kartet og forhandler frem avtaler og danner allianser: Hvem kunne tenke seg å bo med henne på bakgrunn av det hun nettopp ytret, hvem vurderer ham som tillitsvekkende, hvem føler seg mer europeisk enn som en innbygger i sitt eget land? Noen spørsmål konfronterer oss med vår evne til å vurdere oss selv, altså forholdet mellom hvem du mener at du er og hva du faktisk gjør. Et eksempel: Fra 0 til 5, der 0 er ingenting og 5 er hundre prosent, hvor solidarisk er du? Det er etter min mening helt umulig å svare på dette spørsmålet uten å ha bildet av båtflyktningene over Middelhavet på netthinnen. Kan du anse deg selv som hundre prosent solidarisk hvis du lukker øynene for det som skjer på Europas dørstokk? Dette er ikke spørsmål som eksplisitt tas opp, men de ligger der hele tiden og ulmer under overflaten.

Rigide rammer Som nevnt blir teatret til Rimini Protokoll ofte omtalt som teater for hverdagseksperter. Det individuelle og de mindre strukturene ser ut til å spille en sentral rolle i gruppens forestillinger, samtidig som blikket alltid er vendt utover, mot det som er større enn oss. For det å se verden i et mikroperspektiv, betyr jo nettopp å registrere de mekanismene som ligger til grunn for de større strukturene i samfunnet. Å observere og oppleve hvordan allianser, solidaritet og fellesskap dannes mellom totalt fremmede mennesker en lørdag kveld, og hvilken betydning disse mekanismene kan få hvis man flytter dem inn i en større kontekst, er selve målet med Home Visit Europe: Å skape et nettverk over hele Europa, et rom hvor man kan diskutere Europas fremtid, men også sette fokus på nåtidens utfordringer.

På dette punktet opplever jeg forestillingens format litt problematisk, rett og slett for kontrollert. Alt vi gjør registreres av en spilleder, og mange spørsmål som tilsynelatende virker tilfeldige, ender opp med å bli avgjørende senere i spillet. Dette spill-formatet gir ved første øyekast rom for interaksjon og tilfeldighet ettersom det nettopp er det gruppens sammensetning er, tilfeldig, samt at fravær av fullstendig kontroll også ligger i et spills natur. Men etter hvert som spillet utfolder seg på de forskjellige nivåene, blir det tydelig at vi har en tidsramme å forholde oss til, vi skal i mål og det betyr også at det gis mindre rom for det virkelige møtet som skjer mellom disse tilfeldig sammensatte fremmede menneskene. Akkurat derfor oppleves det hele noen ganger litt for rigid, i den forstand at det ikke er rom for å virkelig diskutere den politiske situasjonen som utspiller seg både innenfor og på grensen av Europa når det nettopp er mange spørsmål som inviterer til denne typen samtaler. Dette hadde vært et interessant grep ettersom mennesker fra hele verden sitter rundt spisebordet, og man merker at mange ønsker å snakke, ønsker å fortelle om sine opplevelser. Men her kommer kanskje den teatrale formen inn i bildet: Det er ikke bare en vanlig lørdag kveld hos en kompis av en kompis, der man sitter sammen med mennesker man ikke kjenner og diskuterer Europas fremtid over en kald øl, det er en teaterforestilling og Rimini Protokolls medarbeidere er på jobb.

Akkurat som de fargede strekene på Europa-kartet danner et nettverk av globale forbindelser, vil denne forestillingen knytte mennesker sammen fra hele Europa etter hvert som den turnerer rundt til forskjellige land på hjemmebesøk hos ulike mennesker. Gå og se den hvis du befinner deg i Bergen under Festspillene, om ikke bare for å oppleve en interessant kveld og muligheten for nye bekjentskaper.