Stillestående overskudd

De siste månedene har det Stavanger-baserte samtidsmusikkensemblet Insimul turnert med Knut Vaages opera Nokon kjem til å kome, basert på Jon Fosses skuespill med samme navn. Etter forestillinger i Stavanger og Haugesund i november, tok de etter nyttår turen over fjellet til Oslo og Parkteatret før forestillinger i København og Wien. Operaen, som hadde urpremiere i 2000, følger handlingen i skuespillet ganske tett: En mann og en kvinne – Han og Ho – har akkurat kjøpt et hus, langt fra folk, og endelig skal de få være alene. Men den tilsynelatende fredelige stemningen avbrytes av den fremmede Mannen – han har solgt dem huset og trenger seg på. Alice Sturts scenografi er enkel og turnévennlig, og plasserer handlingen i en slags gjennomskinnelig halvvirkelighet. Kammerensemblet befinner seg på venstre side av scenen, mens sangerne har plass foran på scenekanten og til høyre. Det henger hvite stoffremser fra taket som etter hvert heises opp for å vise innsiden av huset, et gammeldags stueinteriør.

Tydelig tekst og variert musikk

Fosses tekst – som er bearbeidet til libretto av komponist Vaage med veiledning fra Fosse selv – får en sentral plass i operaversjonen. Det er noe grunnleggende musikalsk ved teksten – repetisjonene og den stødige rytmikken innbyr til en musikalsk behandling. Solistpartiene er også skrevet sånn at hvert ord kommer tydelig frem. Ofte kan figurer i Fosses skuespill snakke forbi hverandre, som om de to halvdelene av samtalen går på ulike spor. Her illustreres det godt gjennom at Vaage legger vokallinjene oppå hverandre, med hver sin tekst. Her er den musikalske kompleksiteten også lav nok til at det også her går an å oppfatte ordene som blir sunget. Det er stor variasjon i Vaages musikk, fra en innesluttet tomhet i begynnelsen til oppskjørtet pusting og forskrudde danserytmer lenger ut i operaen. Når Han etter hvert finner en potte, «halvfull av gammalt og rote piss» på soverommet, går det hele over i en slags samtidsmusikalsk prompehumor med skrapende strykere og sildrende perkusjon. Det er en opera med et overraskende omskiftelig musikalsk uttrykk, men som jeg samtidig opplever nokså enhetlig – det er ingenting som stikker seg ut. De tre rollene er også tydelig differensiert i musikken de får å synge. Ho er i begynnelsen talenær og kort i replikkene, nærmest trassig, mens Han får lengre, mer lyriske og aktive linjer. Forskjellen i entusiasme er tydelig. Gjennom operaen blir Ho stadig mer lyrisk, nærmest blomstrende, mens Han får et gradvis mer fortvilet, korthugget tonespråk. Operaen avsluttes også med en slags lavmælt vanviddsscene for Han, hvor han sitter alene igjen og ser utover havet. Mannens musikk har på sin side noe mer slibrig og truende ved seg, og det er han som til stadighet bryter ut i skeive danserytmer.

Stillestående regi

Regien i denne oppsetningen er ved Bruno Berger-Gorski, og ofte kan det virke som han prøver å ikke komme i veien. Han støtter seg mye på tekst og musikk og lar i stor grad disse lede handlingen på scenen. Det gjør at mye av regien blir stillestående, spesielt i begynnelsen, og det gjør at spenningen ikke bygges opp nok. Samtidig er det ting som liver opp: Havet er et gjennomgående motiv i både tekst og musikk, og når det nevnes, er det alltid noen objekter som reflekterer lys i nærheten. Til å begynne med er det store, tykke ark med aluminiumsfolie som glinser, og etter hvert et stort serveringsfat i sølv. Daria Zarbeevas lysdesign er slående, både i disse refleksjonene og i bruken av lys og skygge. I en spesielt virkningsfull scene sitter Han som en silhuett på forscenen mens Ho sitter fullt opplyst lenger bak.

Kontrastfylte fremførelser

Insimul, dirigert av Bjarte Engeset, spiller med utpreget overskudd. De får frem de store kontrastene i Vaages partitur, fra disige klangflater til noe mer grotesk dansende. Det er en tydelig fremdrift i spillet, samtidig som Engeset henter fram særegenhetene i Vaages mørke klangverden. Det er ingen fioliner blant strykerne, bare bratsj, cello og kontrabass. Marianne Folkestad Jahren blir muligens litt flat som Ho. Jeg liker at hun er sur og tverr i begynnelsen, men jeg savner en større vokal utvikling utover i operaen. Det mangler kraft i scenene med Mannen og ikke minst i de store kranglene som kommer etter hvert. Halvor Melien er på sin side mer aktiv og entusiastisk som Han, og jeg er imponert av hvordan han stadig glir mer over i desperasjon og til slutt apati. Som Mannen balanserer Magnus Staveland godt mellom nærmest parodisk lekenhet og truende sleiphet. Vaages Nokon kjem til å kome var blant de aller første operaene som ble laget basert på Jon Fosses dramatikk. Vaage har lyktes med å finne et tonespråk som passer den tilsynelatende enkle teksten, og han tvinger den ikke ned i et spesifikt tolkningsspor. Det er gledelig at et ensemble som Insimul henter dette verket frem igjen og viser at samtidsopera også kan gjøres utenfor de store institusjonene.