Problematisk og poetisk om livets syklus

Encantado er et fargerikt universskapende verk med elleve dyktige utøvere fra favelaen Maré i Rio de Janeiro. 136 unike tepper fungerer som scenegulv, kostyme og meningsbærende rekvisitter. Koreograf Lia Rodrigues har latt seg inspirere av afrobrasiliansk spirituelle praksiser og urfolks protest mot innskrenkning av deres rettigheter, særlig knyttet til å bekjempe avskoging av regnskogen Amazonas. Etter å ha lest programmet er jeg full av forventninger. Dermed er det trist å måtte ende det som har vært en sterk sesong på Dansens hus med å være en kjip tante Sofie, men jeg ser meg nødt til å gjøre det. For det skurrer nærmest fra første stund. Forestillingen begynner med et vakkert parti hvor danserne i skyggelagt belysning sakte ruller ut en gedigen pølse av tekstiler. De er vanskelige å se i mørkt treningstøy mens de brer de fargerike stoffene ut over hele scenegulvet. Det ligner et gedigent lappeteppe. Straks teppet har nådd scenekanten, trer de ut av syne i total stillhet. Vi venter i spenning når de returnerer.

Eksponering til enhver pris?

Når de kommer tilbake, er det opprinnelige sorte sportstøyet fjernet, og de har ikke på seg noen ting. Under sterk belysning inntar de scenerommet uten en tråd. De nærmer seg sceneteppet i meditativ ro. Én etter én blottlegger danserne seg. Gitt at det er melaninrike utøvere fra en underprivilegert favela i Rio de Janeiro, iscenesatt av en hvit, dog brasiliansk koreograf, som danser for et hovedsakelig hvitt middelklassepublikum i Oslo, oppleves maktdynamikken svært skjev. Hver gang en danser kommer ut, håper jeg noen bryter med nakenhetsnormen, men det ser ut som om koreografen har valgt en konsekvent estetikk. Selvsagt kan utøvere velge å danse nakne på scenen, men er det lett å takke nei når det er en av de få mulighetene man har for å dra på en internasjonal turné? Jeg opplever at publikum blir tvunget til å invadere dansernes privatliv, at nakenheten er påkrevd fremfor forhandlet. Derfor dukker ordet blaxploitation opp gjentagende ganger hos meg. Begrepet omtaler filmer med afroamerikanske hovedroller som spilte tungt på stereotypier om rus, vold, kriminalitet og grenseoverskridende sex. Pam Griers rolle som Foxy Brown (1974) ble et erkesymbol for en filmepoke som både er hyllet for bredere representasjon og kritisert for å sementere negative fordommer om svart hypermaskulinitet og/eller hyperseksualitet. Problemet er ikke nakenheten i seg selv, men konteksten den settes i. En av forestillingene jeg rangerer høyest i år hadde nakenhet som virkemiddel, nemlig DARK MATTER av den nederlandske koreografen Cherish Menzo. Her opplevdes det som at både koreografen og den medskapende utøveren Camilo Meija løp samme risiko og forhandlet egne intimitetsgrenser sammen. Jeg fikk ikke på samme måte følelsen av at utøverne ble satt i en potensielt sårbar posisjon av en koreograf som ikke utsetter seg selv for det samme. Generelt sett virker det som om det er en tendens i dansekunstfeltet å bevege seg fra en mer hierarkisk struktur med koreograf som overhode til en flatere struktur med utøverne som medskapende og deltakende på like premisser, men Encantado oppleves langt mer arkaisk på denne fronten.

Hånd i hånd med urfolkskamp og miljøkamp

Musikken er en kontinuerlig loop av en sang av kvinner fra urfolket Mbya Guarani som holder til i sørlige Brasil. Sangen sentrerer seg rundt samhold i møte med utfordringer, og det er ikke mangel på urfolk i verken i Brasil eller Sør-Amerika for øvrig. Den chilenske maleren Cecilia Vicuna hedrer i maleriet Liderezas/Indigenous Women Leaders fra 2022 fem kvinnelige urfolksledere. Når jeg hører sangen i forestillingen, synes jeg det høres ut som at de avbildede heltefigurene på maleriet, hvorav to har kjempet miljøkampen med livet som innsats, deltar i sangen om et opprør mot kapitalistiske interesser som trumfer miljøhensyn. 

Det er i møtet mellom den gjentagende musikken og manipuleringen av teppene forestillingen bygger opp sine kvaliteter. Utøverne ruller seg i dem og former kroppene sine til skulpturer ved bruk av teppene. Spesielt merkbart er de tre opphøyde kvinnefigurene. Skjult under tepper, står de enten på ryggen eller sitter på skuldrene til de andre danserne som gjør at de ruver høyt over oss. Som de tre gratiene kjærlighet, skjønnhet og ynde, gestikulerer de sminke, hudpleie og andre velværeritualer.

En mannlig utøver skjuler ansiktet og stikker frem magen som en gravid kvinne. En annen bærer en svøpt baby. Livets gang og syklus blir gjentatt flere ganger i det nærmest uendelige, parallelt med musikken som ikke stopper.

Vridd ut

Det er i disse instansene verket virkelig kommer til sin rett. Den medskapende utøveren Leandro Nunes forteller at han trekker veksler på den afrobrasilianske religionen candomblé, som han har praktisert i 17 år. Når han står i fokus, tar han to turkise fleecetepper og vifter dem slik at de danner omfattende bølger. Jeg tar meg selv i å gjette at dette er havgudinnen Yemaya som påkalles. Den gravide mannen og den mannlige havgudinnen utviser en lekenhet med kjønn og påpeker at alle innehar disse kreftene uavhengig av identitet. Det gir verket en velkommen fleksibilitet og dybde. Så slår det plutselig over til en dans jeg ikke klarer å plassere som virker som en feiring eller en hån av urfolksdanser. Det balanserer mellom karikering og det minner meg nesten om amerikanske tegneserier med cowboyer og “indianere” som latterliggjør sistnenvnte. Men straks renses paletten igjen med det jeg opplever som en hyllest til fertilitetsgudinnen Oshun i hennes assosierte gule farge og en sprek og veltrent tordengud Shango i ildfullt rødt. Man aner raskt hvor langt konturene til utøverne strekker seg, så disse øyeblikkene kunne gjerne blitt strukket ut i tid. For det er her magien som Lia Rodrigues referer til i tittelen Encantado, portugisisk for fortrylling, trår til.