En eksplosiv introspeksjon

I over 40 år har skuespilleren Bo Petersen figurert i sørafrikansk TV, film og teater. Nå gjester hun Oslo på sin internasjonale turné. I samarbeid med Nordic Black Theatre har hun satt opp en selvbiografisk monolog om å vokse opp med blandet opphav i en familie som var ulovlig under apartheid. Den lyshudede fargede faren, Benjamin Petersen, som hadde giftet seg med Bos hvite mor måtte passere, altså late som og overbevise andre, om at han var like hvit, boer og afrikaans som det de andre hvite sørafrikanerene med opphav fra Nederland var. Ved å spille hvit, tok han en enorm risiko. Hvis han ble oppdaget, risikerte han ti års fengsel, annullering av ekteskapet og at barna overtok omsorgen for barna f. Selvutslettelse, familiesplittelse og ihuga frykt for å bli oppdaget er deler av historien der datteren nærmest går i oppløsning som følge av den nådeløse rasepolitikken. Som et ledd i publikumsinvolveringen får vi alle enten et lyseblått eller rosa klistremerke på brystet som dikterer hvor vi skal sitte, et tydelig nikk til inndelinger av offentlige områder etter hudfarge under apartheid. På Apartheidmuseet i Johannesburg står det enten Blankes (Whites) eller Nie-Blankes (Non-Whites) på inngangsbilletten, og man følger en av to separate ruter gjennom utstillingsrommene alt etter hvilken kategori man får. Jeg hadde håpet forestillingen skulle gjøre noe mer konkret ut av dette poenget med oss publikummere, men det vi fikk overgikk likevel mine forventninger. “Forever Divided by a Flimsy Fence” Et brev datert 20. april 2012 setter hele forestillingen i gang. Ericka Petersen, som vanligvis går under navnet Bo kommer gående inn med en skinnkoffert i hånda. Hun spør sin tante Marjorie om sin fars oppvekst i Sør-Afrika. 20. april er den nå avdøde farens fødselsdag. Som flere sørafrikanere har de begge rømt til hver sin kant av den engelsktalende verden for økte muligheter; Bo lever i New York, og Marjorie i Australia. Tanta setter pris på omtanken, men gir niesen streng beskjed om å la sammensuriet av smerte, sorg og frykt være i fred og heller fokusere på de gode minnene. Men det tar ikke lange tiden før en Pandoras eske av fortrengte opplevelser flommer opp på et gjenkjennelig konfronterende sørafrikansk vis med høy grad av intensitet og bevegelsestetthet på scenen. Den sceniske minimalismen holder fokuset tett på Petersens liv, erfaringer og erindringer. Utenom en koffert, et skjerf og to stoler er det lite rekvisitter . Delvis skyggelagt og på lavere nivå enn scenen fungerer to musikere som verkets “orkester” som sprer lyden fra bunnen og opp. Med hese vokaler på det som høres ut som xhosa, bergtar multiinstrumentalisten Bafana Nhlapo rommet med god støtte av Olav Flakne på piano og gitar. De bygger opp den emosjonelle intensiteten som Petersen leverer monologen med. Sammensetningen av elementene evner å røre ved en underliggende blanding av sinne over uretten og sorgen over det tapte som apartheid medførte. Den kjennes smittsom, og bygger opp under ubehaget. Forbudt kjærlighet Petersens foreldre giftet seg bare et par år før raseskillet apartheid ble offisielt i 1948. Vi ser film av datidens statsminister i Sør-Afrika, Hendrik Verwoerd, som snakker om hvordan raseskillet handler om godt naboskap mellom svarte og hvite sørafrikanere. Separate but equal. Men lite var likt mellom lagene. Bo Petersen spiller i tillegg til seg selv sin tante og sin farmor. Det viser seg at farmoren viser har et ambivalent forhold til sin sønn. På den ene siden er hun overlykkelig over at han har klart å kapre seg en hvit kone. Det åpner flere dører for ham. Hun gjør et poeng av å understreke hvor “fair”, altså lyse, hennes søte barn, vakre svigerdatter og kjekke sønn er. Det handler om et skjønnshetsideal hvor eurosentrismen rår. Men på den andre siden er det ikke enkelt å leve med hemmeligheten. En opplevelse har etset seg fast i farmorens minne. Hun kjører ned til et kommunalt basseng i Transvaal, en tidligere nordøstlig provins i Sør-Afrika for å møte sønnen og hans familie. Men hun ender opp med å titte inn gjennom gjerdet fordi bassenget er reservert for hvite. Det rår en stolthet over egen sønn og sjalusi over hans kone, og moren havner ikke i svigermorfella ved å være unødig kritisk overfor svigerdøtre. Det er sorgen over familietapet, om å være på utsiden og se sine nærmeste oppnå en helt annen sosioøkonomisk status i et system hvor man er rigget for å feile. Heltenes hjem Nordic Black Theatre er kjent for sine portretter av velkjente svarte borgerrettighetsaktivister. Forestillingene spenner fra fortellinger om sangere som Maya Angelou og Nina Simone til borgerrettighetslederne Martin Luther King og Malcolm X der tittelrollene driver narrativet fremover. I Pieces of Me er det derimot utelukkende gjennom Petersen selv og i hennes spill av biroller i farens liv vi lærer ham å kjenne. Å lære hans historie gjennom speilingen av familiemedlemmer tilfører verket et ytterligere lag av introspeksjon som gjør den psykologisk dyp. Petersen går tidvis ut av rollen og gir oss et metaperspektiv på teater som fag og refleksjoner fra egen studietid som dramastudent ved Universitetet i Cape Town. Hvem trenger en dramalærer og skuespillerutdanning når man har en far har som har lurt sine hvite politikollegaer trill rundt? Kameleon For å opprettholde sin forkledning trengte faren å trå hardere på assimileringspedalen. Med andre ord levde han på den måten psykiateren Frantz Fanon beskriver i Black Skin, White Masks (1952). Der skriver han om hvordan de koloniserte underspiller egen kulturarv til fordel for kolonistenes kultur. Det er et prosjekt han mener er dømt til å feile, men det hindrer ikke folk fra å prøve. På et vis fikk Bo Pettersens far til nettopp det Fanon omtalte som umulig, å gli inn der han ikke hørte hjemme Petersen oppgir at faren aldri lot en krølle forbli urettet og at han aldri slurvet når han snakket apartheidens opphavsspråk, afrikaans. Forkledningen var upåklagelig, om ikke perfekt. Tenk Judith Butlers teori om performativt kjønn, bare etnisitet. Petersens far var langt fra den eneste som vandret fra en “rasekategori” til en annen; under apartheidtida ble de kalt kameleoner. På tidligere nevnte Apartheid Museum i Johannesburg kan man lese om de dramatiske konsekvensene feilkategorisering av rase kunne få for de rammede. Det er spesielt å se denne forestillingen bare noen dager e etter danseforestillingen Kameleonene av koreograf Zeze Kolstad. Den er basert på intervjuer av ungdommer med krysskulturell identitet i Oslo og Viken om balansegangen mellom Norge og deres respektive hjemland. Tilpasningen til de ulike omgivelsene og de motstridende forventningene de møter går gjennom som en klar linje, ikke minst får omkostningene det kan ha plass. Det er i dette skjæringspunktet Pieces of Me kommer til sin rett. Det skaper et erindringsrom hvor en utøver bærer familiens historie. Slike forestillinger med en internasjonal kontaktflate åpner også nye muligheter som jeg håper Nordic Black Theatre og flere scener jobber videre med fremover.