Sublimt dragsug

Hva får du når du legger sammen dekonstruerte raplåter, hvite lerret som henger i strimler og et par teknisk begavede utøvere dynket i sort maling? Jo, du får en 85 minutters lang seiersdans i grusomhetsestetikk signert Cherish Menzo. Den nederlandske-surinamske koreografen gjestet nylig Dansens Hus på nytt. Sist hun var i Oslo var i oktober 2021 med den prisbelønte soloforestillingen Jezebel. På samme måte som sist er hiphop-kultur en del av grunnlaget for estetikken hennes. I Jezebel sto de glamorøse og hyperseksualiserte videomodellene i fokus, og mens koblingen til modellene var klar og bokstavelig i forrige verk, er sammenhengen mellom referanser til hiphop og rap hakket mer subtile og åpne for tolkning denne gangen. I DARKMATTER har hun fått med seg den colombianske dansekunstneren Camilo Mejía Cortés på scenen. Forestillingen er satt sammen på en slik kraftfull måte at spenningen bygges opp og den ene scenen overgår den neste.

Levende komposisjon Hver scene er organisert som levende kollasjer eller malerier. Første “snapshot” får vi se når vi er på vei inn i salen på Dansens Hus. Menzo ligger utstrakt på ryggen mens Cortés kneler ved hodet hennes. Begge har på seg mørke bukser og hettegensere, men det som fanger blikket mitt er at ansiktene er dekket av sølvmasker. Lyddesignet høres ut som gnistring fra et teknisk apparat som ikke fungerer. De beveger seg rolig, nærmest livløst i en “black out”. Man sanser ingenting annet enn skrittene deres i mørket. Det er helt sort i hele salen. (Nesten helt sort, men mer om det senere). Når scenelyset kommer på, blir det dannet en vegg av blålys som vekker assosiasjoner til politisirener, og vi ser Menzo og Cortés i sort silhuett. De skaper gedigne virvler med ryggen og har utstrakte armer i slagposisjon, men i et langsomt tempo. Det seige bevegelsesmaterialet kommer særdeles tydelig frem på grunn av denne tidsforskyvningen.

Gripende silhuettbilder – The silhouette says a lot with very Little information, but that’s also what the stereotype does, sier den afroamerikanske billedkunstneren Kara Walker. Blålysscenen minner meg umiddelbart om Walkers grusomme motiv, nemlig gedigne silhuetter av vold og overgrep fra slavetiden og den amerikanske borgerkrigen. Med sirenenyanser virker det som et pek mot nåtidens debatter om politivold og Black Lives Matter. Vold bæres videresom sjokkelement i forestillingen. Etter en ny blackout, står Cortés midt på scenen, og han er dekket av så mye forskjellig at jeg ikke vet om det er kroppshår, tatoveringer eller maling. Alt sammen erstrødd rundt på det hvite gulvet som et Jackson Pollock maleri. Og mer skal det bli når sort maling renner ut av munnen på ham uten forvarsel. Når han åpner munnen, avslører han tenner dekket av sølv som og som minner om stjerneglimt i den mørke galaksen forestillingen har hentet sitt navn fra.

Plutselig er det hvitt strobelys, og Menzo har et Joker-glis om munnen. Hun står tettere på publikum og rapper om at fremtiden kun kan “be for ghosts”. Om det er døde personer hun snakker om, forstår jeg dem mer sommartyrer enn som spøkelser. Det rennende blodet ogde grå kontaktlinsene de har i øynenefår dem til å virke forslått. Djeveldyrkelse, blodbad…eller gjørmespa? Relasjonen mellom utøverne er under stadig forhandling. I én sekvens ser det ut som de skal gå inn for et kyss, men i siste liten spytter Menzo mer maling i motsatt retning av Cortes. Menzo forsvinner en liten stund og kommer tilbake i lårhøye støvletter. Sammen presser de kroppene sine mot hverandre og danner en slags edderkoppformasjon. Menzo plasserer føttene sine på hodet til Cortes som et tegn på hennes dominans. Det gjør hælene hennes til hans gevir ogham til en slags bafomet med horn på hodet. Avslutningsvis drar Menzo det strimlede lerretet fra raden de henger på ut til et stort spindelvev. Musikken og teksten de synger (som forøvrig kan leses her på Dansens Hus sine nettsider) er sjokkerende såvel som suggererende. Deler av opptaket er satt sammen av stemmer fra byer de viser forestillingen i det som blir kalt et “fragmentert rapkor”. Opptaket kommer i bakgrunnen for Menzo og Cortes’ tilstedeværelse og levende stemmebruk. De kler etter hvert av seg de stramme, lårhøye støvlene i sort lakk, ogblåser alvoret vekk med å le og bade i den sorte malingen før deforsvinner lattermildt inn i spindelvevet. Det gir verket en letthet som belyser håpet i mørket de roter seg bort i. Mørket er ikke uttrykk for desperasjon eller dystopi, men snarere at de lar seg trekkes mot universet og galakser der de strekker seg mot en posthumanistisk fremtid, uten døden som begrensning.

Denne sorte enka kan mer enn bare bite, for her fanger edderkoppen oss ikke bare bokstavelig gjennom vevet, men spirituelt gjennom et umettelig psykologisk dragsug. Å velge de rette ordene for å beskrive DARK MATTER er vanskelig. Det er sjelden jeg kjenner at blodet under huden boble, men sammensetning av lyd, lys og koreografi gjør nettopp det. Det er ikke mye å trekke fra, utenom én ting: Jeg visste ikke hvor sterkt lys en iPhone kunne ha før én som satt noen rader foran meg filmet store deler av forestillingen. Etter hvert dekket de skjermen med hånda si, men skaden var allerede gjort. Det forstyrret bildet Menzo så iherdig ønsket å skape. Jeg skriver dette for å si – tro meg, mobilskjermen din forstyrrer dem langt bak deg. Selv med lav lysstyrke og sort skjerm. Hele poenget med forestillingen var å bli slengt inn i det de beskrev som “kræsjet mellom svart materie og svarte hull”. Det var her jeg ville forbli. Uavbrutt og uforstyrret. Uansett, overgår DARK MATTER det jeg har sett på norske scener på lenge. Beskjeden er klar; bit fast i meg, Cherish Menzo, og aldri gi slipp!