Overfylt kraftprestasjon

Egenforestillingene til Operaen barnekor har høstet stor heder og ære de siste årene. Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørviks opera Purriot og den forsvunne bronsehesten fikk strålende kritikker etter urpremieren i 2018, og oppsetningen vant også Musikkritikerprisen samme år. Tidligere denne sesongen imponerte de stort i hovedsceneproduksjonen Ingenting.

Nå har Barnekoret igjen inntatt Operaens Scene 2, denne gang med en gjenopptakelse av Nils Henrik Asheim og Rune Belsviks Stormen – Forteljinga om Miranda og Ferdinand, som hadde urpremiere samme sted i 2014. På scenen er både barnekoret – med solister fra egne rekker – og dansere fra KhiO i sving, mens det i graven sitter et orkester sammensatt av unge musikere fra talentprogrammene på Barratt Due og Musikkhøgskolen. Forestillingen er preget av stor scenisk og musikalsk energi, men likevel tar jeg meg selv i å lure på om det er litt for mye – og for mange – som skal presses inn i denne operaen.

Shakespeare med ekstra kosedyr Utgangspunktet for Stormen er Shakespeares skuespill med samme navn. Her er persongalleriet kuttet ned til Ferdinand – som skylles opp på trollmannen Prosperos øy etter en storm – og Miranda, Prosperos datter. Hovedrollene blir også doblet av to dansere. Prospero selv sees bare som en videoprojeksjon i bakgrunnen, der han arbeider i laboratoriet sitt. I tillegg kommer en hel bråte levende kosedyr, tilhørende både Ferdinand og Miranda, og en gjeng med skumle kråker.

Operaen åpner med at Miranda har bursdag. Hun fyller 12 og ønsker seg både kake og å vite hvem hun skal bli. På denne øya sammen med faren og alle kosedyrene er det bare kjedelig, og hun begynner å bli for gammel for kosedyr uansett. Av Feen, farens medhjelper, får hun til slutt en gave, men inni er det bare luft – en hel storm. Etter at stormen har gitt seg, har Ferdinand skylt opp på stranden. Miranda vil hjelpe den fremmede gutten, men når hun tvinger ham til å bli, rømmer han. Likevel vokser følelsene mellom de to frem gjennom operaen.

Det er en fin historie som fortelles i Stormen, spesielt om det å bli eldre, om hvordan man ønsker å legge barndommen bak seg, samtidig som man bærer den med seg videre. Handlingen finner sted i krysningspunktet mellom fantasi og virkelighet, et sted som gir rom for flertydighet og den usikkerheten de to hovedpersonene føler på. Mirandas seng – som for øvrig likner mistenkelig på en sykehusseng, uten at det gjøres noe poeng av det – er i bakgrunnen nesten hele tiden, muligens som en påminnelse om at alt dette bare er lek.

Musikalsk og scenisk overskudd Det utrolig mye å bli imponert over i Stormen og i Gunnar Bergstrøms produksjon, og mye teatermagi blir skapt. Passasjen der medlemmer av barnekoret drar et enormt tøystykke over publikum – for å ta oss med under vann – står igjen som noe av det mest virkningsfulle. Silje Sandodden Kises scenografi er slående og forseggjort – åpningsbildet, der Feen henger som en gallionsfigur forrest på et skipsvrak, er et visuelt høydepunkt. Robin Hagens videodesign smelter inn i forestillingen og skaper illusjonen av vann på en forbilledlig måte. Kristian Støvind og Julie Schartum Dokkens koreografi, til henholdsvis danserollene og barnekoret, er effektiv og bilderik. Barnekorets koreografi møter de tidvis veldig unge utøverne på deres nivå. Grete Rustads kostymer gir også en ekstra følelse av magi, ikke minst de glinsende hodeplaggene til de ulike korene som skal forestille vind og vann.

Det er også mye å begeistres over i Nils Henrik Asheims musikk, som spenner bredt stilistisk, fra snill høymodernisme til rap-liknende talesang. Den er krevende, med vanskelige rytmer og uvante intervaller, men utøverne, både de på scenen og de i graven, får det til å høres lett ut. De utviser alle et musikalsk og scenisk overskudd på et vel så høyt nivå som sine voksne kolleger.

Manglende helhet Gjennom operaen kommer det mange vakre øyeblikk, for eksempel scenen der Miranda steller såret til Ferdinand, eller duetten mot slutten, der de to planlegger alle stedene de skal reise, nå som de har blitt venner. Samtidig opplever jeg at det er litt for langt mellom disse øyeblikkene. Med flere titalls solistroller som alle skal få sin tid på scenen, blir det mye ekstra som ikke tilfører handlingen noe særlig. Operaen skrider langsomt frem, og til tross for strålende prestasjoner fra alle involverte, er det for mye den skal gjennom. Noen velplasserte kutt i musikk og libretto hadde kunnet strømlinjeforme operaen betraktelig.

Samtidig har all denne ekstra, tilsynelatende unødvendige handlingen en viktig funksjon. Operaen er helt tydelig skrevet med en pedagogisk funksjon i mente. At så mange unge sangere får trene på å synge solo eller i mindre grupper er verdifullt. Bare det at så mange barn og unge settes i sving samtidig, både som sangere og orkestermusikere, er beundringsverdig. Det er helt klart mye læring å hente i dette verket, og som et stykke musikkpedagogikk for viderekommende fungerer det utmerket. Likevel er det vanskelig ikke å tenke på den dramatiske helheten som ikke helt er der. Hadde det gått an å få i både pose og sekk med en strammere dramaturgi?

Stormen er imponerende på mange måter, ikke minst hvordan utøverne på overlegent vis takler store musikalske utfordringer. Likevel gjør de kunstneriske svakhetene i verket at jeg ikke blir helt overbevist som publikum.