Gi barna opera før Disney Channel tar dem!

Operaen Purriot og den forsvunne bronsehesten er basert på en barnebok med samme navn, av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu, og inngår i en serie krimbøker om privatdetektiven Purriot. Rørvik står også bak andre barneboksuksesser, som Bukkene Bruse på Badeland og serien om Reven og Grisungen. Som navnet antyder er detektiven en purre, og han har således diametralt motsatt fremtoning av sin belgiske original, Agatha Christies matglade Hercule Poirot. Likheten opprettholdes av bart, vest, urkjede og yrkesmessig selvbilde på størrelse med et forvokst gresskar. Hele Purriots verden er befolket av grønnsaker, som for eksempel hans kone Paprika og den udugelige politiinspektør Gurk.

Vi befinner oss midt i de siste forberedelsene til det årlige Hurlumspelet, og det varer ikke lenge før det oppstår en dobbel krise. En sentral rekvisitt til spelet, en verdifull hestefigur i bronse utlånt av det lokale folkemuseet, er forsvunnet, og Brekky Bønnesen, som skal spille dronning, har meldt forfall med vondt i halsen. Regissør Sellerina Stang kaster seg på telefonen og tilkaller Purriot og Paprika, henholdsvis for å finne bronsehesten og for å steppe inn i rollen som dronning. Dermed er scenen satt for forviklinger og intriger på rekke og rad.

Bedre enn boken Selv om idéen om en purre som er privatdetektiv er aldri så absurd og festlig, kommer jeg ikke utenom at historien i seg selv er en smule traust. Jeg synes i utgangspunktet boken var en litt for tynn suppe med i overkant stereotype figurer. Det er mulig at Purriot-universet allerede er etablert i de tidligere bøkene og danner mer interessante karakterer, men i denne boken fremstår Paprika som en sjefete og overfladisk husmorklisjé som snakker for mye i telefonen og stadig gjør narr av sin ektefelle, og Purriot virker som en litt stakkarslig “mann som ikke kan stelle hjemme” – han kan ikke engang legge på sengetøy, viser det seg. De fleste kvinnene er noens koner, og om Paprika skal kysse den ene eller den andre blir et sentralt spenningsmoment, nesten mer handlingsdrivende enn hvor det er blitt av bronsehesten.

På scenen er det likevel som om alt faller på plass. Rørvik har selv skrevet libretto, og fortellingen utbroderes på alle de rette stedene og grønnsaksgalleriet utvides for å inkludere hele Barnekoret. Klisjéer og stereotyper overdrives og karikeres, og godt hjulpet av Heidi Bruun Nedregaards regi blir resultatet operette og farse av beste merke. Vi får både en spennende detektivhistorie og samtidig en parodi på samme, og med barn i alle rollene får forestillingen et ekstra lag som barns parodi på en fjollete voksenverden. Forholdet mellom Purriot og Paprika er mer likeverdig og sengetøyscenen er heldigvis utelatt.

Gisle Kverndokks musikk er tonal og tilgjengelig, men samtidig raffinert, og leker seg med sitater og klisjeer fra andre sjangre uten å fremstå klisjefylt i seg selv. Elegante varianter av Christopher Gunnings tema fra den legendariske tv-serien Agatha Christie’s Poirot (1989-2013) kommer stadig tilbake når Purriot er i sentrum. Musikerensemblet fra Operaorkesteret teller bare seks utøvere, men låter som det mangedobbelte. Det er både godt skrevet og godt utført, og i tillegg til full kontroll i orkestergraven ser dirigent Håkon Daniel Nystedt ut til å ha imponerende tett kontakt med barna på scenen.

Lagvis kostymeutfordring I vinter har det gått en debatt på Scenekunst.no om at det ikke finnes egne priser til kostymedesign. Kostymene i Purriot er definitivt et argument i favør av en slik pris. I bøkene er Aalbus tegninger stort sett svære grønnsakshoder med små menneskelignende kropper under, men i og med at det er vanskelig å synge opera og spille teater med et kunstig kjempehode utenpå sitt eget, må grønnsakene illustreres på annet vis. I tillegg skal aktørene være grønnsaker i kostyme til rollene de spiller i spelet. Kunsten er altså å få menneskebarn til å se ut som for eksempel poteter, som igjen er utkledd som bønder i bondehæren. Chinelle Markovics kostymedesign er spekket med kreative løsninger og snedige detaljer, og ivaretar tegningenes særpreg ved å bruke sterke komplementærfarger i en mengde sjatteringer.

Det mest imponerende med det hele er likevel profesjonaliteten til Operaens barnekor. Det er ingen voksne utøvere med, og Barnekoret bærer hele forestillingen selv. Aldersspennet i koret er i følge Operaens nettsider 6-17 år, og det så ut som mer eller mindre hele spekteret var representert her. Riktignok i mer og mindre fremtredende roller, men med samme grad av profesjonalitet. Som ensemble lyder koret svært samstemte og presise, og de har en diksjon mange voksne utøvere kan misunne dem, både når de snakker og synger. Jeg trengte sjelden å kikke ned på tekstskjermen. Samtlige hovedrolleinnehavere briljerte med klassisk skolerte stemmer og utmerket karakterskuespill.

Forlaget anslår at Purriot-bøkene passer for barn fra cirka syv år, og Operaen anbefaler forestillingen for alle mellom fem og tolv. Det er altså i en alder mange lærer å lese, og der man stadig får flere muligheter til å oppdage og velge inntrykk og opplevelser selv. Det er ingen overdrivelse å si at kampen om kanskje særlig disse barnas oppmerksomhet er beinhard, og at tilbudet er spesielt massivt i den glattpolerte, heseblesende og kommersielle enden av skalaen. Jeg kan ikke se for meg at opera har bedre forutsetninger for å ta opp kampen enn akkurat slik som dette: Slå seg sammen med populære litterære figurer, sørge for førsteklasses håndverk i alle ledd, og la barna selv få vise fram operaens magi.