Formidabel fremføring av nesten ingenting

Operaens barnekor et helt unikt ensemble med kunstneriske prestasjoner som ofte knapt står noe tilbake for voksne utøvere. Det er helt eventyrlig hva dirigent Edle Stray-Pedersen og resten av laget rundt dem får til, gang på gang. Korets presisjonsnivå, samklang, styrke og artikulasjon er alltid suveren.

Norgespremieren på David Bruces ungdomsopera Ingenting (2016) er intet unntak. En stor gruppe av korets ungdommer har tatt steget over på Hovedscenen, i en gigantisk anlagt produksjon. I tillegg har de fått med seg elever fra flere av Oslos musikklinjer, som føyer seg sømløst inn i denne skyen av profesjonalitet. Det er hele 78 ungdommer på scenen, så vidt jeg kan telle meg fram til i programmet. 12 av dem har mindre solistroller som de klarer med glans. I en rekke storslagne ensemblenumre med mye dans og koreografi er alle 78 er med, og hele det menneskelige maskineriet er blendende profesjonelt. Dansen sitter, sangen sitter, soloene sitter, og klangen til dette svære prosjektkoret er like varm, sterk og samkjørt som Barnekoret er på egenhånd. De fem hovedrollene spilles av unge sangere som var ferdigutdannet for få år siden. Unntatt kontratenor Sean Gordon Bell (Johan) er eller har alle vært solistpraktikanter ved Operaen: Eline Korbi (Agnes), Simen Bredesen (Pierre), Magnus Ingemund Kjelstad (Karl) og Christina Jønsi (Ursula). Alle har slanke stemmer som passer fint i det «unge» lydbildet.

Også i orkestergraven er det unge medvirkende – 24 unge musikere er fordelt over alle instrumentgruppene og spiller sammen med Operaorkesteret, uten at det rokker ved det solide helhetsinntrykket.

Dette er med andre ord et enormt løft på alle vis, og ifølge pressemeldingen Operaen sendte ut i forkant gjøres det også et stort formidlingsarbeid mot Oslos skoleklasser for å få målgruppen til å dukke opp i salen. Når det gjelder selve satsningen fra Operaen, innstuderingen og utøvernes gjennomføring, kan jeg knapt få fullrost dette prosjektet nok.

Ugjenkjennelige premisser

Likevel kommer det her et ganske formidabelt «men» – nemlig alle problemene som hefter ved selve verket. Ingenting i operaversjon er, etter min mening, forbausende svak, både tekstlig og musikalsk. Et stort problem er at boken operaen er basert på, knapt er til å kjenne igjen. Det skal selvsagt være lov å ta seg ganske store friheter mellom formatene, men da er det vel et mål å lage noe som er like bra, om enn på en annen måte. Det synes jeg ikke skaperne av operaen har lykkes med. Intet er en roman fra 2000 av den danske forfatteren Janne Teller – en internasjonal bestselger oversatt til 27 språk. Tematikken og handlingen har åpenbart bred og langvarig appell: En norsk dramatisering produsert av Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater, med regi av Hilde Brinchmann, fikk Heddaprisen for beste ungdomsforestilling i 2019. Så sent som i fjor kom en dansk filmatisering. Handlingen i boken finner sted høsten 1992, i den søvnige danske småbyen Tæring. Første skoledag i åttende klasse er knapt i gang da Pierre brått reiser seg fra stolen. Før han forlater klasserommet, setter seg i et plommetre og blir der til april året etter, ytrer han følgende ord: «Det er ingenting som betyr noe. Det har jeg visst lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe. Det har jeg nettopp funnet ut».  Medelevene frykter sterkt at han har rett; ifølge fortelleren Agnes hadde de allerede skjønt at «alt dreide seg mye mer om hvordan noe tok seg ut enn om hvordan det var». Men meningsløse liv vil de likevel ikke leve – da vil de heller kjøpe illusjonen. De bestemmer seg derfor for å få Pierre ned fra treet, koste hva det koste vil, før han tar livslysten fra dem alle. Etter flere mislykkede forsøk beslutter de å lage en «haug av betydning»: Alle klassens tyve elever skal etter tur avgi det mest dyrebare de har, før haugen skal vises til Pierre sånn at de kan bevise for ham at det finnes ting som har mening. Det begynner med mer eller mindre frivillig avlevering av gjenstander, før gruppepress og hevnlyst får det til å eskalere: Den som ofret sist, får peke ut både nestemann og dennes personlige offer. Snart går det utover hårmanker, levende kjæledyr og en død lillebror som graves opp fra kirkegården. En av jentene må bøte med jomfrudommen, og sistemann, gjengens leder, avkreves pekefingeren – og med den en lovende fremtidig karriere som gitarist. Og enda skal det gå mye verre, mer om det om litt. Det er mange ting å si om boken som sådan som det blir for langt å gå inn på her. Men et av dens sterkeste grep er det totale fraværet av et voksent blikk. Alt er gjengitt på Agnes’ nådeløse tenåringspremisser. Klassens beinharde indre justis forsvares med sin egen logikk og dyp mistillit til «de voksne». Selv når det til slutt endelig klikker fullstendig for barna og de går til angrep på hverandre i en masseslåsskamp, før de vender sin vrede mot Pierre og slår ham i hjel, er mistilliten til de voksne fremdeles urokkelig. Beleilig nok brenner sagbruket ned den natten, inkludert både haugen av betydning og liket av Pierre. Det at Pierre allerede var død da det brant, og hvordan han døde, blir aldri oppdaget. Ingen av de tyve sier et ord. Det andre sterke grepet i boken er at den heller ikke tar stilling. Den har ingen moralsk pekefinger, ingen får en lærepenge, og spørsmålet om det de gjør er rett eller galt blir knapt stilt, og i hvert fall ikke besvart. Ei heller kommer det noe svar på det overordnede spørsmålet som alt handler om: Finnes det en mening med noe som helst, eller har Pierre rett?

Sentimental suppe

I operaen er begge disse premissene snudd på hodet. Operaversjonen er opprinnelig ikke dansk, men engelsk. Det er komponist David Bruce sin første opera, og librettoen er av Glyn Maxwell. Nasjonaloperaens oppsetning er en samproduksjon med Det Kongelige Teater i København, der forestillingen hadde premiere i november 2020. Den norske versjonen skulle hatt premiere i januar 2022, men ble som mye annet den vinteren avlyst på grunn av koronarestriksjoner. Fra første stund viser fortellingen publikum med sødmefylt, svulstig musikk og klisjétung tekst at det er Veldig Vondt, Leit og Trist når noen sier at det ikke finnes noen mening, både for Pierre selv og for dem han sier det til. Pierre er ikke en fandenivoldsk verdensmester som med tenåringens skråsikkerhet er helt overbevist om at bare han og ingen andre har skjønt Hvordan Det Egentlig Er, men heller en litt depressiv type som trenger en klem. Dessuten blir det klart fra første scene at operaens skapere mener han tar feil: Det finnes jo så Mye Mening her på den vakre planeten Jorden! Vennskap og kjærlighet og fellesskap og fred på jorden. What’s not to like? I Operaens forhåndsmateriale er spørsmålet boken stiller både forskjønnet og besvart: «Har noe som helst noen mening i det hele tatt?» er blitt til «hva er egentlig meningen med alt?». Og svaret kommer kontant: «Meningen, den må vi skape selv. Og da trenger vi ikke å skulle bli til noen eller noe. Da kan vi sitte stille i et tre og bare være. For alt du trenger og er finnes i deg allerede.» Dette er pent i tråd med hvordan hele operaen er gjennomsyret av voksenblikket. Det er som om hele historien fortelles av en snill sosiallærer som med hodet på skakke ser mildt overbærende på sin villfarne ungdom og hvisker dem koronaslagordet «alt blir bra». Det kan virke som om operaskaperne ikke har turt å stole på at unge tåler å tenke over brutalt ærlige spørsmål. Det er også gjort mange konkrete endringer av historien som jeg ikke helt forstår hensikten ved, som at Agnes er forelsket i Pierre, uten at det tilfører historien noen dynamikk, bare enda mer sentimentalitet. Flere av karakterene er slått sammen sånn at selv om det er 78 barn på scenen og ikke 20, må to av rollefigurene ofre ting to ganger, for eksempel må samme jente ofre både sin døde lillebror og jomfrudommen, noe som strider fullstendig mot hele den skakkjørte, men likevel konsekvente kollektive rettferdighetssansen i gruppen.

Blomsterspråk på full guffe

Men også uavhengig av boken faller Ingenting igjennom – som opera. Dramaturgien er påfallende flat. Mange storslåtte sangnumre kommer etter hverandre som perler på en snor og bremser handlingen helt opp, mens den gradvise oppbygningen og grenseflyttingen drukner i raske sveip. Hvorfor Pierre setter seg i treet, hvorfor medelevene bryr seg om det og hvorfor (i huleste) de ikke varsler foreldrene, er vanskelig å få tak i. Det som gjenstår er overveldende brutalitet og nådeløst gruppepress, som ikke mister noe av sin uhygge, men nærmest alt av kompleksitet. Dessuten skrus intensiteten på maks veldig tidlig i stykket, så når klimakset kommer og barna faktisk ender opp med å begå mord, er det ikke mer å gå på, for det samme desperasjonsnivået var vi innom allerede da Agnes måtte ofre sin tykke hårflette tidlig i prosessen. Verst er kanskje likevel den gjennomsentimentale og klisjéfylte teksten, som forkynner blødmer av typen: «Det eneste du må ha, er ting du gjemmer i ditt hjerte», «du dro på en reise, nå er du hjemme» eller «snurrer vår blå planet, er alt av kjærlighet». Pierres kalkulerte kynisme og Agnes skremmende nøkterne og korthugde tanker er blitt til tannløs ungpikeromantikk i måneskinn. Musikken er også en del av problemet. Isteden for å gjøre det musikk gjør best, nemlig fortelle mellom linjene mer enn det ord og handling kan, representerer den det som skjer på scenen ganske endimensjonalt. Det triste er mollstemt, det sinte er høylytt, det glade er patosfylt. Iblant høres treblåsere helt i randen av det komfortable registeret, eller kraftige messingpartier på ekstremt volum, som en slags kontrast til det harmoniske og tonale – en overtydelig manifestasjon av ungdommens overskridelser. Mange ulike stiler er etterlignet. Noen av solistene har for eksempel barokke koloraturpartier og en del resitativer er akkompagnert av cembalo, mens andre sekvenser sentreres rundt populærmusikalske markører som gjentatte, synkoperte rytmer med mye trommelyd. Denne stilblandingen fremstår som en pastisj av påfunn snarere enn en gjennomtenkt kompositorisk idé.

Skjermenes tidsalder?

Martin Lyngbos iscenesettelse gjør mye for å underbygge verkets sentimentalitet. Den eneste kulissen en enorm skjerm, oppstilt ganske langt frem på scenen, med et toetasjes stillas på baksiden som skal forestille det nedlagte sagbruket. Den håpløst lite aldersadekvate sangen om hvor Ufattelig Gøy tenåringene har hatt det i ferien, med bading og is og nye venner og læring for livet (jeg overdriver ikke), er akkompagnert av pastellfarger, hjerte-emojier og søte dyrefigurer på storskjermen, i en slags krampaktig insistering på hva (voksne tror at) ungdom er opptatt av. I musikalske mellomspill får vi se nærbilder av Agnes’ ansikt som intenst føler ting, tappert gjennomført av Eline Korbi, i et en-til-en-forhold til stemningen i musikken. Vi befinner oss åpenbart i nåtiden, effektivt demonstrert ved at alle barna går nedgravd i hver sin lysende mobilskjerm. Ofte blåses ungdommenes bilder eller video av det som skjer, opp på storskjermen. Jeg antar budskapet er at vår tids eksistensielle tomhet ofte oppleves som at livet leves gjennom en skjerm. Det er en god idé, men det er gjort lite for å utforske dette, og de evig tilstedeværende mobilene fremstår mer som tidskoloritt enn som en gjennomtenkt kommentar til vår tid. Denne oppsetningen etterlater meg delt i to: En halvpart er full av begeistring over hva Operaen og Barnekoret har fått til, mens den andre er dypt frustrert over hvor mye det er mulig å maltraktere en ganske god bok.