Den forrige selvstendige produksjon av og med Barnekoret jeg så, var den uforlignelige Purriot og den forsvunne bronsehesten av Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik, som fikk Kritikerprisen senere samme år. I mellomtiden har Barnekoret fortsatt å imponere meg hver gang jeg har hørt dem, enten det nå er som en del av en fullskalaproduksjon på Hovedscenen eller med egne opptredener. Forventingene var derfor mildt sagt høye foran En monsteropera – første forestilling skrevet spesielt for dem siden Purriot. (De har gjort andre oppsetninger i mellomtiden, men da gjenoppsetninger eller allerede eksisterende verk, som Brittens Noahs ark.)
Monsteroperaen er riktignok ikke et nyskrevet verk tvers igjennom, men en musikalsk sammenfletting av mange ulike utdrag av kjent musikk, blant annet fra Hans og Grete (Humperdinck), Tryllefløyten (Mozart) og I dovregubbens hall (Grieg), arrangert og orkestrert for et lite orkester av musikalsk leder David Maiwald. Regissør Gunnar Bergstrøm har selv skrevet nye norske tekster og talt dialog, som skal binde det hele sammen til en sammenhengende ny fortelling.
Musikalsk fungerer sammenstillingen godt, med stort dynamisk og dramatisk spenn og sømløse overganger, utmerket spilt av det lille ensemblet. Og bare for å ha sagt det med én gang – sanglig og klanglig står Barnekoret ingenting tilbake for tidligere opptredener, og profesjonaliteten til selv de minste barna er imponerende, som for eksempel når hele barnegruppen «forhekses» og står som forstenet i flere minutter.
Komplett forvirring
Handlingen, derimot, er så kaotisk at det knapt er mulig å henge med, på tross av få karakterer og et såre enkelt plot. Vi møter Hans og Grete, som så vidt jeg forstår får i oppgave av sin far å passe på en sekk mens han skal gjøre et ærend. De får også strenge formaninger om å passe seg for farligheter i skogen. Det blir aldri riktig klart for meg om de er i skogen og skal vente på anvist sted, eller om de må gå gjennom skogen for å møte faren igjen, eller om de er i utkanten av skogen og stadig går ut og inn av den. I alle tilfelle blir de i tur og orden utsatt for fire av skogens skumleste vesener – et troll, en drage, et amøbelignende monster og en heks.
Hans, Grete, faren og de fire skumlingene spilles av det jeg vil anta er blant Barnekorets eldste medlemmer (aldersspennet er fra 6–17 år). Disse utøverne står for solosangene og dialogen som bærer handlingen. Alle gjør de glimrende arbeid – de synger godt og diksjonen er forbilledlig. Resten av kormedlemmene fungerer som operakor i tradisjonell forstand – de opptrer i grupper og bidrar i en rekke ensemblenumre. Det er litt uklart for meg hvilken funksjon de har i fortellingen utover det. Til å begynne skal de utvilsomt forestille trær, som Hans og Grete beveger seg imellom. Men de er delt i fire grupper etter kostyme, og for det meste står de oppstilt i disse gruppene, etter alder og høyde, kan det se ut som, på forhøyninger på scenen som i praksis fungerer som kortrapper.
Etter hvert blir det klart at kostymene deres korresponderer med de fire skumle vesenene. Når for eksempel trollet kommer inn, røsker det brutalt med seg «sin» gruppe. Men om de er barn som tas til fange der og da eller er små troll selv, forblir uklart for meg. Det samme gjentar seg etter tilsvarende mønster med de tre andre vesenene etter tur, før alle vesener og korister kommer og går, synger og slåss, og interagerer med Hans og Grete på en måte jeg ikke klarer å følge detaljene i.
Sluttpoenget er derimot ikke vanskelig å få med seg: Hans og Grete vinner over skogens uvesen, alle barna befris og faren kommer tilbake og finner både sekken og Hans og Grete i god behold.
Uutnyttet potensial
Dette er åpenbart en produksjon i mye mindre skala enn Purriot, og det er derfor urettferdig med en direkte sammenligning. Det kalles en «mini-opera» i forhåndsomtalen, men det er kanskje nærmere en scenisk konsert – det er for eksempel knapt noen scenografi. Det er likevel ikke vanskelig å se for seg ganske enkle grep som kunne gjort det litt lettere å følge handlingen, litt mindre ensformig å se på – og kanskje også være med på – for koristene? Det som var spesielt imponerende med Purriot, var hvordan produksjonen var spesialtilpasset det store aldersspennet. Alle barna hadde oppgaver som var skreddersydd til modenhet og ferdigheter. Det aspektet er nesten borte her. Bortsett fra solistene, har alle de andre fått oppgaver basert på hva de minste kan klare.
Hadde jeg ikke sett hva institusjonen Barnekoret er i stand til, hadde jeg kanskje antatt at dette var det mest avanserte man kunne få til med så mange barn på scenen, hvorav mange ganske små. Jeg har jobbet med barneteater selv, i langt mindre skala, og vet hvor krevende det er å få en gruppe seksåringer til å gjøre noe så enkelt som å stille seg på rekke, uten omfattende demonstrasjoner og gjerne streker på gulvet. Men det er vanskelig å komme unna at Barnekoret selv har vist at listen ligger et ganske annet sted.