FaktaStormen – Forteljinga om Miranda og Ferdinand er en barneopera for solister, barnekor, dansere og orkester. Forestillingen er et samarbeid mellom Barnekoret og Ballettskolen ved Den Norske Opera og Ballett og Juniororkesteret ved Baratt Dues Unge Talenter. Operaen
ble urfremført 12. juni på Scene 2, Den Norske Opera og Ballett.
Musikk: Nils Henrik Asheim, med referanser til deler av Arne Nordheims musikk til balletten The Tempest
Libretto: Rune Belsvik
Koreografi: Kristian Støvind
Regi: Gunnar Bergstrøm
Scenografi: Silje Sandodden Kise
Kostymer: Grete Rustad
Lysdesign: Jacob Christensen
Videodesign: Robin Hagen
Leder Barnekoret: Edle Stray Pedersen
Leder Juniororkesteret: Soon-Mi Chung
Musikalsk ledelse: David Maiwald
Leder ballettskolen: Knut Breder
Medvirkende: Ballettskolen og Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett, musikere fra Operaorkesteret i samarbeid med ungdomsmusikere / Et samarbeid mellom Barnekoret og Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett og Juniororkesteret ved Barratt Dues Unge Talenter
ANMELDELSE: Den Norske Opera og Ballett viser en sterk og viktig forestilling om overgangen fra barn til voksen, om å lure på hvem man skal bli og om hvordan møtet med en annen kan føre med seg både ambivalens og vennskap. Resultatet er et engasjerende samspill mellom kunstformene. Gjertrud Pedersen har sett forestillingen.
Forestillingen åpnes av ei kråke. Den står på scenekanten utenfor sceneteppet og inviterer oss inn. Etter hvert skal det vise seg at kråka er del av en større kråkeflokk med sangere og dansere; Kråka, Veslekråka, Kråkebolla, Grønnkråka, Blåkråka, Kvitekråka pluss flere Korjentekråker er gjennomgangsfigurer i Stormen – Ei forteljing om Miranda og Ferdinand. Dette er en forestilling som sitter i kroppen i lang tid etterpå, kanskje nettopp fordi den ikke som tittelen antyder rommer én, men snarere mange historier.
Librettist Rune Belsvik har hentet hovedpersonene fra Shakespeares skuespill. Han har imidlertid gjort sin egen Miranda tre år yngre enn Shakespeares. Dette er et interessant grep, for mens det i Shakespeares skuespill utvikles en kjærlighet mellom Miranda og Ferdinand som skal ende i giftemål, møter vi her gryende vennskap og forelskelse mellom to mennesker i overgangen mellom barndom og ungdom.
Historien i Belsviks univers er ellers spekket med tro, tvil, morsomheter og sterke følelser.Operaen tematiserer den ambivalensen som kan oppstå når to mennesker møter hverandre; noen ganger kan ting bli så nært at man må skape avstand.
"Kven skal eg bli?"
– Eg ønskjer å få vite: Kven skal eg bli? synger Miranda på tolvårsdagen sin. Hun slynger ut dette eksistensielle spørsmålet til kosedyr og leker. De kan ikke svare henne. De tilhører en barndom hun er i ferd med å tre ut av. Miranda har ingen andre å spørre. Miranda er så alene som bare en tolvåring kan bli og fødselsdagen er "kjedeleg" med "dumme leiker på ei bittelita øy". Utenom lekene er det bare faren Prospero og Feen som bor på øya sammen med henne. Ikke engang kake får hun av sin far Prospero.
Miranda får imidlertid en pakke av Feen. En pakke som ved første øyesyn ser ut til å være tom, men som viser seg å inneholde en hel storm. Ut av stormen kommer Ferdinand. Han ligger skipbrudden på stranda, roper om hjelp og Miranda styrter til.
Gå, ikke gå
Dette møtet mellom to unge skal vise seg å bli utfordrende for dem begge. Miranda vil hjelpe Ferdinand og stelle såret hans, men samtidig reagerer hun negativt når han gir uttrykk for at han liker henne.
– Du er så fin, synger Ferdinand, men Miranda nekter og svarer med å rense såret så hardt at det gjør vondt. Når han senere vil gå, er rollene byttet om. Nå er det hun som søker ham:
-Ikkje gå. Du får ikkje lov til å gå, synger hun.
Luft, vann, sand og vrakdeler
Det er hundre barn og unge på scenen. Ikke en eneste voksen. I orkestergraven sitter unge musikere i samspill med voksne fra Operaorkesteret. Omtrent 70 av barna har roller som de fire elementene luft, vann, sand og vrakdeler. Vannet er blått. Hver og en utgjør barna små krusninger og til sammen blir de store, destruktive bølger som fosser over scenegulvet. I åpningen får vi oppleve hvordan bølgene for lenge siden knuste båten til Miranda og Prospero i et forlis som førte til at de strandet på øya sammen med Feen, kosedyrene og kråkene. Når Feen senere i forestillingen tryller fram en storm ut av den tilsynelatende tomme pakken til Miranda, utgjør barna mengder av små partikler som virvles opp i en rivende fart. Dette utvikles til en kraftig storm og vi får oppleve at vannet skyller over oss når en blå duk strekkes over publikum. Denne gang er det Ferdinands båt som forliser.
I alle lag er det en jevn blanding av sangere og dansere. De bærer kostymer som knytter dem til bestemte grupper slik som kosedyr, kråker, vann eller vrakdeler. Denne sammensmeltingen mellom sangere og dansere er en unik styrke. Stemmer og bevegelser blandes organisk, enkeltaktører smelter sammen til større enheter og man skulle tro at utøverne ikke hadde gjort annet enn å spille sammen.
Doble hovedroller
De to hovedrollene spilles av til sammen fire utøvere, henholdsvis to sangere og to dansere, og alle stemninger og følelser uttrykkes gjennom både sang og dans. I store deler av forestillingen er det bare én Miranda og én Ferdinand på scenen samtidig, men av og til opptrer to Mirandaer og av og til alle fire samtidig. Som voksen opplever jeg disse situasjonene med doble hovedroller særlig sterkt fordi det blir tydeliggjort en tvetydighet i hvem vi er og hvem vi vil være, hva vi har lyst til å si og hva vi faktisk klarer å uttrykke.
Den ene kunstarten fortsetter der den andre ikke strekker til. De fire hovedrolleinnehaverne gjør imponerende og troverdige prestasjoner. Særlig sterkt oppleves de motstridende uttrykkene, slik som når danser-Miranda hopper opp på ryggen til danser-Ferdinand, og han bare lar henne gli ned.
Speil som portal
Overgangen mellom sanger- og danserutgavene av hovedpersonene skjer i stor grad gjennom et vendbart speil. Når Ferdinand entrer scenen, tar også han i bruk denne "speilportalen".Speilflaten reflekterer lyset på en uheldig måte og det er underlig at begge hovedpersonene transformeres gjennom samme portal. Langt mer effektfulle er de mer magiske og uventede overgangene, eksempelvis når sanger-Ferdinand forsvinner ut på sidelinja skjult av Vampyrens kappe.
Magi og kontraster
De doble hovedrollene tydeliggjør kontraster mellom barneverden og en gryende voksenverden samtidig som tvedelingen også er en inngang til forestillingens mange magiske elementer. Her har Miranda og Ferdinands kosedyr og leker en interessant posisjon. Mirandas kosedyr Dokka, Prinsessa, Bamsen, Pus, Veslehunden, Geita og Papegøyen er kledt i fargesterke kostymer og koreografert med stereotype bevegelser som om de var hentet ut fra et borgerlig barneværelse hundre år tilbake i tid. Ferdinands leker er mer rampete; Vampyren, Mumien, Edderkoppen, Fluga, Spøk-Else, Krokodilla og
Danseskjellettet er kledt i grelle farger og flørter lekent med dystre stemninger. Halvparten av kosedyrene er dansere, halvparten sangere. De fremfører solide solonumre og utgjør to samspilte enheter. Ferdinands kosedyr tar i bruk høyre side utenfor scenen med skyggeteater. Jeg skulle ønske de kunne fått utforske scenens grenser enda mer.
Visuelt er scenebildet rikt, men likevel rolig. De fire grunnelementene luft, vann, sand og vrakdeler er i duse farger og disse blandes elegant sammen og løses enkelt opp, slik får de også en naturlig plass i scenografien. Den kritthvite Feen trer fram i strutteskjørt som en tydelig kontrast. Feen er den eneste av alle som danser som en ballerina, og det er krystallklart at hun representerer endring og unike muligheter. Det er ingen sceneskift, elementene bare endrer funksjon; en seng blir en båt, bølger blir et kor. Koret både kommenterer og foregriper solosangerne.
Rytmisk hiphop og elektronisk reminisens
Komponist Nils Henrik Asheim lar et ekko fra Arne Nordheims Stormen åpne forestillingen. Først tror jeg det er bølger og vannlyder jeg hører, men etterhvert blir det tydelig at dette også er Prosperos musikk. Vi blir aldri kjent med Prospero, trollmannen holder seg i laboratoriet hele forestillingen, men han er der, kanskje slik også Nordheims musikk er tilstede gjennom Asheims klanger. Kråkene har fått festlige roller med fengende, ertende hiphop. Sammen med finstilte bevegelser og snertne soloreplikker er det en fornøyelse å oppleve disse fuglene. Der Miranda og Ferdinand sliter med ambivalens og alskens kvaler, går kråkene rett på sak; De vil ha kake!
Musikken er mangfoldig. Lange klangflater som bølgende hav, lyriske såre partier og virtuose, livlige passasjer med friske rytmer og store sprang. Sammenlignet med voksne stemmer, har unge stemmer forholdsvis begrenset omfang i tonehøyde og volum, noe komponisten har tatt nennsomt hensyn til. Resultatet er en fin sammenveving av de to hovedpersonenes stemmer, noe som også tydeliggjør hvor like de to unge faktisk er. Orkestreringen spenner fra suggererende rytmer til lengre, melodiske instrumentale solostrekk. Som lytter skulle jeg ønske jeg hadde fått høre enda mer kontraster og kanskje mer ekstreme utbrudd i orkesteret, dette kunne støttet enda mer opp under hovedrolleinnehavernes sterke følelser. Mange av sangpartiene er vakre og teksten er gjennomgående godt artikulert og lett å høre også når de unge utøverne håndterer store sprang. Forholdet mellom kor og solister fungerer spesielt godt. Her skapes det ytteligere en tvetydighet når koret foregriper eller utdyper solistenes fraser – noe som underbygger de historiene som fortelles i denne operaen.
"Eg likte å høyre lyden av henne"– Eg likte å høyre lyden av henne, synger Ferdinand når han savner Miranda. Til sist forsones heldigvis de unge hovedpersonene. Hele forestillingen ender med en forening mellom danser-Ferdinand og sanger-Miranda, og sanger-Ferdinand og danser-Miranda, et sterkt grep siden disse parene ikke har spilt sammen tidligere i forestillingen. Kosedyrene møtes også i skjønn forening på tvers av skillet mellom jente- og gutteleker. Det serveres kake, men det er uvisst om kråkene får smake.
En forestilling for alle
På Operaens nettside står det at forestillingen egner seg for barn fra seks år. Selv syns jeg dette er en unødvendig begrensning, for dette er en forestilling som egner seg for alle, ikke minst voksne som kanskje av og til kan glemme hvor sterkt livet kan oppleves. Det står et kobbel med voksne ressurspersoner bak en forestilling av dette formatet. Librettist, komponist, regissør, koreograf og alle lederne har sammen klart å treffe en nerve av ungt engasjement, og resultatet er en sammenveving av aldersgrupper og kunstarter som imponerer og sprenger langt ut over målgruppa. Utøverne holder et forbløffende høyt nivå og det er bare å håpe at Operaen kan satse videre på denne type gjennomarbeidede samproduksjoner.
For hva forteller fortellingen om Miranda og Ferdinand? Esken med luft forteller oss at selv om noe ser ut som ingenting, kan det komme overraskende og spennende ting ut av det. Stormen forteller oss at nye møter kan gi forandring. Ferdinand og Miranda forteller oss om identitet og overgang fra barn til voksen. Kråkene forteller oss at ingen ting kan overgå en velformulert replikk. Hundre barn og unge forteller oss at de sammen kan utrette magiske og gripende ting på (og under) en scene.
Ideelt sett kunne forestillingen vært strammet litt mer inn, dette gjelder særlig åpningspartiet som oppleves litt langt, og slutten som ikke helt ivaretar den ambivalensen som preger resten av forestillingen. For min del kunne det gjerne skurre litt også i siste scene. Livet er vanskelig, også når man har møtt noen man liker veldig godt. Og: Hvordan går det med kosedyrene når vi blir voksne? Støver de ned og blir helt borte?
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.