Overflatebehandling

Tittelrollen i Verdis Otello (1887) er ofte kritisert for å være en vandrende rasistisk stereotypi, og det blir ikke bedre av at resepsjonshistorien rommer en tradisjon med å sminke en hvit sanger svart. Arrigo Boitos libretto er basert på Shakespeares skuespill Othello (ca. 1603), der den rasistiske fremstillingen er helt eksplisitt. Det er den ikke i operaen, men det er ikke vanskelig å lese Otello som en impulsiv, følelsesstyrt og litt primitiv type, som det er lett for den slu Iago å manipulere, noe som igjen kan knyttes til negative karakteristikker av ikke-hvite. Handlingen i operaen hopper inn omtrent ved Shakespeares andre akt når venetianerne venter Otello hjem fra krigstokt. Iago, som er Otellos fenrik, føler seg forbigått fordi Otello valgte Cassio som sin høyre hånd, og ikke ham selv. Han setter seg fore å ødelegge både Otello, Cassio og alle som måtte komme i veien, i et utspekulert spill der han lurer Otello til å tro at Cassio har en affære med hans elskede kone Desdemona. Ved hjelp av diverse intrigemakeri, utnyttelse av sin egen kone Emilia og strategisk bruk av Desdemonas lommetørkle lykkes Iago med planen sin, og Otello dreper Desdemona i sorg og raseri. Når Emilia like etter skjønner sammenhengen og avslører Iagos renkespill, tar Otello også sitt eget liv.

Problemenes museum

Georg Zlabingers regi ser ut til å ha valgt en ganske vanlig strategi, nemlig å bare unngå alle spørsmål om herkomst og hudfarge med en hvit sanger i rollen (Daniel Johannsson). Produksjonen virker ved første øyekast ellers ganske rett frem. Historiske kostymer fra europeisk aristokrati og militærvesen antyder at vi befinner oss omtrent på 1500-tallet. Martin Zlabingers scenografi består av nøytrale, hvite vegger i et materiale som etterligner mur. «Murveggene» står i rader på tvers langs hver side av scenen og kan skyves sammen mot midten og danne en sammenhengende bakvegg. De flyttes ofte for å danne ulike steder, både intime små rom nær scenekanten og større haller og uteområder. Men noen elementer trekker i andre retninger. Veggene virker påfallende moderne, med rette linjer og innfelte kvadratiske lysarmaturer i hjørnene, og koret har iblant på seg moderne klær. Jeg måtte sjekke forhåndsomtalen for å forstå meningen bak, og ifølge regissøren representerer koret nåtidige mennesker som ser «kunstverket Otello» på en moderne kunstutstilling. Etter hvert blir tilskuerne sugd inn i handlingen og skifter derfor også klær. Dette skal visst være et forslag til hvordan vi kan forholde oss til stoffet i dag, at vi ser det med vår tids briller og derfor kan betrakte saken med kritisk distanse.

Snill og grei general

Én ting er at dette grepet er så bokstavelig og skrivebordsaktig tenkt at man må lese seg til det. Et annet problem er at alt det problematiske som vi liksom skal se på med dagens perspektiv, er strippet bort. Otello fremstilles her som en ganske alminnelig, snill og grei venetiansk general. Han er et offer for Iagos spill og like uskyldig som Desdemona selv. Når Otellos rolle som underdog og outsider ikke er i spill, mister intrigen og de andre karakterene mye av sin dybde. Det er dessuten Otello som faktisk begår drapet. På den ene eller andre måten må det ligge et mørke i psyken hans; det gjør det også i musikken. Det kan ikke overses, selv om en nåtidig oppsetning selvsagt må ta avstand fra utdaterte ideer om at dette har noe som helst med hudens melaninnivå å gjøre. Hvis Otello er et offer, hvor blir det av den uredde Desdemona som valgte det ukjente og risikable, og som trosset familie, sed og skikk for kjærligheten? Også Iagos hat mangler en dimensjon når det ikke inneholder en forakt for, eller kanskje skambelagt beundring for, «det andre». Her blir han bare en endimensjonal djevel. Det som står igjen her, er et rent psykologisk drama om sjalusi og misunnelse hos den venetianske overklassen. Det blir ikke bedre av regissør Zlabingers tilsynelatende forkjærlighet for overtydelige og svulstige symboler: Desdemonas skjebnesvangre lommetørkle figurerer i alle scener, blant annet henger det på «museets» vegg i glass og ramme. Når forestillingen begynner, ligger hun utstrakt på en tungt drapert blanding av seng og sarkofag, i samme positur som hun senere skal dø i. Otello er innsmurt i blod fra start til slutt, og etter hvert er også koret fulle av blod. Ifølge forhåndsomtalen skal dette blant annet forstås som et tegn på at vi alle er likeverdige. Jeg vet ikke om disse banalitetene ville fungert i noe tilfelle, men når det ikke har gjenklang i en dypere tolkning, virker det i hvert fall bare påklistret.

Kantete skuespill og smidig sang

Alt dette gir sangerne et vanskelig utgangspunkt, men noe av problemet ligger nok også på utøversiden. Yngve Søberg får kanskje de største problemene med en Iago-skikkelse som i utgangspunktet er redusert til en pappfigur, men en altfor bokstavelig personregi får selskap av overtydelig skuespill. Musikalsk er det ofte noe uforløst og tilbakeholdt over Søbergs sang, selv om stemmen er smidig og varm. Eirik Grøtvedts tolkning av Cassio lider under samme blanding av forutsigbar personregi og kantete skuespill, men jeg fryder meg over at stemmeklangen er rik og overtonene mange. Daniel Johansson har den elastisiteten og rekkevidden som skal til i den krevende rollen som Otello, men det er som om det også er alt han har overskudd til – jeg savner litt mer varme og briljans. Noe kan også ha vært premierenerver, for det er hørbar forskjell etter pause. Forestillingens desiderte høydepunkt er Marita Sølberg (Desdemona). Selv om hun sanglig virker litt anstrengt i første akt, er det som om alt faller på plass etter pause, og hun synger som hun så ofte gjør – på en måte som gjør alt annet uvesentlig. Desdemonas fortvilelse og angst flommer over scenekanten og gjør den troverdig, selv om regikonseptet har strippet rollen for kompleksitet. Det er ingenting endimensjonalt ved dramaet som utspiller seg i orkestergraven. Dirigent Julia Jones maksimerer kontrastene, fra de voldsomme kastene i åpningsscenen på den ene siden og Desdemonas stille kveldsbønn på den andre. Koret sakser uvanlig mye i begynnelsen, kanskje fordi de er plassert unødvendig langt bak på scenen, men den massive veggen av klang de er i stand til å sette opp, er like overveldende som alltid. Og barnekoret demonstrerer sin imponerende standard og særegne klokkeklarhet.

En fyr med blod på

Selvsagt må de rasistiske undertonene i verket kritiseres og problematiseres på en måte som ikke reproduser dem, og kanskje er den mest nærliggende redningen at Otello spilles av en melaninfattig sanger. Den opprinnelige skjevheten, maktstrukturen og spenningsforholdet mellom karakterene må likevel erstattes av noe. Hva dette «andre» kan være uten å håne en eller annen gruppe, er det riktignok ikke bare enkelt å finne ut av. Men det holder i hvert fall ikke å gjøre Otello til en helt vanlig fyr med litt blod på.