Lovende symfonisk eksponering

Selv om Gustav Mahler (1860­–1911) selv aldri skrev noen opera, er det umulig å skille operaformen fra Mahlers biografi. Som dirigent var han ansatt ved operahusene i Leipzig, Budapest, Hamburg og Wien, og studerer man aktiviteten nærmere, blir det tydelig at han alt fra tidlige år (han ble ansatt i Leipzig som 26-åring) må ha vært mer enn fortrolig med det sentrale operarepertoaret fra Mozart til Wagner. At han som komponist senere primært skulle bli kjent som den store fornyeren av symfonien – instrumentalmusikkens form fremfor noe – er betegnende for spenningen i Mahlers musikalske og kunstneriske liv.

Bildet er imidlertid ikke entydig. For selv om han holdt seg unna det musikkdramatiske, var lieden Mahlers andre store form. Slik ble også forholdet til stemme og språk sentralt, og her sto han i arven etter Beethoven, som hadde utvidet den instrumentale symfonisjangeren med innlemmelsen av kor, solister og tekst i sin niende symfoni.

For Mahlers del kommer denne spenningen – ytre sett mellom symfoni og lied, dypere forstått mellom musikk og språk – for første gang til overflaten i den store Symfoni nr. 2, skrevet i perioden 1888–1895. Den kalles gjerne «Oppstandelsessymfonien», etter hymnen «Aufersteh’n» av Friedrich Gottlieb Klopstock (1724–1803) som utgjør kjernen i den mektige finalen. Og denne symfonien ble sist torsdag fremført av nettopp Operaorkesteret i Bjørvika, sammen med både Operakoret og Oslo Filharmoniske Kor og sopran- og altsolistene Marita Sølberg og Astrid Nordstad – det hele under ledelse av operaens ferske musikksjef, dirigenten Edward Gardner.

Akustikkens privilegium Fremfor alt er det en stor glede å få høre – og se – Nasjonaloperaens eget orkester innta scenen i sitt eget hus, og videre oppleve hvordan det setter seg gjennom som et særegent og myndig symfoniorkester, rede til å ta fatt også på det store symfoniske repertoaret. Ikke at dette er nytt, men for det meste hører vi disse musikerne usynlig følge det som foregår på scenen, om enn uttrykksfullt og dedikert.

Umiddelbart er det mest slående hvordan Operaorkesteret åpenbart har fått utvikle seg under gode akustiske forhold, noe som gir en umiskjennelig klanglig ro og balanse, et uforsert og naturlig voksende uttrykk. På den annen side kan salens respons også medføre en viss bedagelighet, og selv om det ikke står noe tilbake på innsatsen, særlig i de monumentale høydepunktene denne kvelden, er det fortsatt en del å gå på i den emosjonelle tilstedeværelsen, og da særlig i mer dempede og intime partier, særlig fra de eksponerte strykergruppene. Åpningen sitter imidlertid godt, og det er tydelig hvordan Edward Gardner er både fokusert, disiplinert og dedikert, med sikker sans for balansen mellom teknisk koordinasjon og antydningen av lengre formale strekk. Særlig i de triumferende toppene i den sorgtunge førstesatsen låter det flott fra messing, slik også treblåserne lager fine linjer i de langsomt skridende melodiske partiene.

Ironi eller autentisitet? Den borende dramatikken i denne førstesatsen, som opprinnelig ble skrevet som et separat stykke, gjør inntrykk, selv om jeg nok iblant kunne ønsket meg en enda tydeligere marsj-karakter. Her er vi ved et sentralt punkt i Mahlers stil, eller stilportrettering. Idet disparate elementer uvant kobles sammen, men uten at den genuint musikalske helheten går tapt, oppstår en slags meta-stilistisk miks som etter hvert skal bli det primære særmerket. Om vi tenker oss dette som en balanse, analytisk forstått mellom ironisk parodi og skjelmsk sideblikk på den ene siden, og autentisk melankoli og smerte på den andre, befinner nok andresymfonien seg på et slags før-ironisk nivå. Dette gjør fortolkningen av de tidlige symfoniene til en utfordring – er det for eksempel primært snakk om en autentisk sørgemarsj i den første satsen, eller snarere et portrett av en slik, en slags kommentar med en viss distanse?

Noe tilsvarende vender tilbake i den andre satsens tilsynelatende tradisjonelle Ländler, altså en lokalkolorert valsevariant, som her, uten å miste forbindelsen til opphavet, samtidig lefler med en tvetydig giftighet. Det betyr imidlertid ikke at uttrykket er å finne i en nøytral mellomsone, noe slikt ville nærmest vært utenkelig for Mahler. Strykerne i Operaorkesteret har imidlertid mer å gå på når det gjelder å hente frem en genuint og intimt sjarmerende klang; til tross for Mahlers nærmest desperate antydninger til en forsiktig sving-om, blir det noe stivt og uengasjert ved fremføringen her, som om rutinen og akkompagnementsvanen ikke helt greier å slippe til en mer selvstendig positur.

Forløsning og potensial I det videre forløpet skal det imidlertid ikke mangle på øyeblikk av gnistrende spenning, om det nå er i de slyngende remsene i den evighetspekende tredjesatsen, eller i den etterfølgende mytefremkallende sangen «Urlicht», fabelaktig sunget av Astrid Nordstad, som umerkelig steg frem bak, på siden av orkesteret. Her aner man igjen orkesterets sans for operatiske kurver og effekter, evnen til å kaste seg rundt i de til tider brå skiftene som overrasker i Mahlers dramaturgi. Det skal også, og i beste forstand stampe godt og heftig når de innledende marsj-rytmene vender tilbake, før det hele omsider og uvegerlig peker mot korets mysteriøse inntreden. Med en skimrende sopranstemme fra Marita Sølberg på toppen, låter det lavmælt storartet, og både korister, orkester og solister skal på ferden mot den monumentale avslutningen følge Gardners sikre hånd gjennom oppstandelsen som her i religiøs-mystisk betydning innebærer en forløsning.

Fremføringen etterlater i det hele tatt et mektig inntrykk, selv om enkelte detaljer altså med fordel kunne vært utviklet og spisset enda et hakk. Tidvis savner jeg mer individuell investering i klang og ekspressivitet fra den enkelte musiker, tidvis er det som om Gardner gir mer enn han får i den utvilsomt intense og krevende situasjonen. Mye kan nok skje etter hvert som orkester og dirigent får spilt seg mer sammen i årene som kommer. Jeg husker hvordan jeg opplevde Gardners tidlige fase som sjef for Harmonien i Bergen som langt stivere og mindre forløst enn det resultatet som vokste frem etter årene med samarbeid. Og det er ingen grunn til å tvile på at noe lignende vil kunne skje også her.