Overjordisk fellesløft

Årets avslutningskonsert for Festspillene i Bergen (FiB) var også avskjedskonsert for Bergen Filharmoniske Orkesters (BFO) sjefdirigent gjennom ni år, Edward Gardner, som til høsten tiltrer i stillingen som musikksjef ved Den Norske Opera & Ballett i Oslo.

Stappfull scene Det er ingenting å si på ambisjonsnivået: Mahlers åttende symfoni er et av orkesterlitteraturens størst anlagte verk, og det krever store ressurser som ikke uten videre kan mobiliseres på en vanlig sesongkonsert. Scenen i Griegsalen er fylt til randen for å få plass til alle utøverne – Mahlers enorme orkesterbesetning med blant annet orgel, celesta, harmonium, fire harper og sterkt utvidede blåserrekker, åtte sangsolister og en sammenslutning av hele sju kor.

Selv om det kalles en symfoni, er det så mye sang i dette verket at det nesten kunne vært et oratorium. Verket avviker også fra symfoniens konvensjoner ved at det bare har to satser. Tekstene i første sats er fra en latinsk pinsehymne fra 800-tallet, Veni Creator Spiritus (Kom, Hellig Ånd med skapermakt på norsk, salme 512 i salmeboken), mens annen sats er en tonsetting av sluttscenen i Goethes Faust II (1832), der Gud vinner kampen med djevelen om Fausts sjel, fordi Faust aldri slutter å søke kunnskap og sannhet: «Den sjel som alltid strekker seg, kan vi befri og lede», som englene synger i André Bjerkes gjendiktning. Felles for tekstene er at de tematiserer frelse, kjærlighet og nåde, og musikken stiger og stiger i stadig mer panegyriske kaskader av lyd.

Stramt samspill Med så mange aktører i sving står utfordringene i kø; bare det å høre hverandre over de store avstandene mellom gigantensemblets ytterpunkter kan være vanskelig, for ikke å snakke om å justere lyden etter de små forsinkelsene avstanden gir. Likevel er det er akkurat på dette punktet denne konserten lykkes spesielt godt; Samspillet mellom orkester, kor og solister virker nærmest sømløst.

De fire «huskorene» Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor og Bergen Filharmoniske Kor har fått drahjelp av Operakoret ved Den Norske Opera & Ballett, Collegium Musicum Kor og Georgia Boy Choir, og dette sammensatte kjempekoret låter imponerende samsunget. Lydstyrken er formidabel, presisjon og diksjon upåklagelig og klangen fyldig og varm. I tillegg har de overskudd til stor variasjonen i uttrykk og dynamikk, og selv i de vareste solistiske partiene i orkesteret, der deler av koret er i samspill med bare et eller noe få instrumenter og lydbildet er helt gjennomsiktig, låter det like finstemt.

Også orkesterspillet er uttrykksfullt og nyansert, og de mange solopartiene overgår hverandre i nøktern virtuositet. Gardner får virkelig vist hva han har vært med på å skape på disse ni årene: Et samkjørt orkester med egenartet klangfarge, som stråler alene, men også evner å tre tilbake i likeverdig kollaborasjon med andre.

Spake solister Dessverre er solistlaget ujevnt. Spesielt påfallende er Emma Bell, som så sent som 2. juni ble annonsert som erstatning for Elisabeth Teige. På så kort varsel var nok ikke oppkjøringen optimal, men det er likevel for mye som ikke stemmer. Jeg savner mer glans og styrke i sangen hennes, og i toppregisteret har hun har en del problemer med både tonekvalitet og intonasjon. Yngve Søberg har flere gode partier der orkesterlyden er sparsom og tonene lange, tenor David Butt Philip en knallsterk metallklang som tidvis trenger gjennom lydbildet, og Marita Sølberg høres litt spak ut til å begynne med, men kommer seg kraftig gjennom konserten. Litt for ofte høres likevel ikke solistene ordentlig over kor og orkester. Det er selvsagt spesielt krevende med dette mega-ensemblet, men det skal la seg gjøre: Da jeg hørte dette verket i Operaen i 2019, var det ikke noe problem. Konserten var med flere av de samme solistene som her, så det kan ha litt med salen å gjøre.

Når solistene ikke blir den skinnende prikk over i-en de er ment å være, er det som om den siste lille puslespillbiten mangler. Men takket være de kollektive kraftprestasjonene til kor og orkester, og Gardners storartede evne til å trekke alt i samme retning, blir resultatet likevel blendende mektig.