Når musikken blir fysisk

Selvsagt er all musikk egentlig fysisk, ettersom vi har med fysikk og lyd å gjøre, som oppfattes gjennom hørselssansen. Likevel oppleves lytting til kompleks og stort anlagt orkestermusikk ofte like mye som en åndelig øvelse – som en katalysator for intens tankevirksomhet. Åpningen av Mahlers åttende symfoni i Operaen på fredag, derimot, traff som en sanselig trykkbølge. Selv til symfoni å være er den helt enormt anlagt, med tre kor, utvidet orkester, et fjernorkester med trompeter og tromboner, og åtte solister.

Denne storsatsningen er en del av Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum, og samarbeidet med Operaen involverer omtrent alt som kan krype og gå i de to husene: Oslo Filharmoniske Kor, Operakoret, Operaens barnekor, musikere fra både Operaorkesteret og Oslo-Filharmonien og flere av Operaens faste solister. Ved urpremieren i München i 1910 skal det ha vært over tusen utøvere på scenen, og selv om Operaens hovedscene ikke rommer så mange, var det – ifølge en rask telling av alle navnene i programmet – rett i underkant av 350, og det holdt likevel til å løfte taket.

En hyllest til evigheten Sangen og teksten står sentralt i dette verket, og det kunne nesten vært et oratorium, med sine omfattende solist- og korpartier. Istedenfor fire satser som de fleste symfonier, har verket to deler, med tekst fra svært ulike kilder. Den første delen er basert på en latinsk pinsehymne fra 800-tallet, Veni, Creator Spiritus, en bønn om at Den hellige ånd skal fylle menneskenes sjeler og hjerter med nåde og kjærlighet. Del to er en tonsetting av sluttscenen i Goethes Faust, der Faust selv, som tilsynelatende var dømt til evig pine etter at djevelen innløste hans sjel som en del av pakten de inngikk, i siste øyeblikk reddes opp til himmelen av Jomfru Maria. I musikken forener Mahler fellestrekkene: En hyllest av det som er evig, lyst og stort, av håp og nåde. Dette er musikk som strekker seg oppover og oppover, og som forsøker å uttrykke noe universelt om tilværelsens aller største krefter, om fenomener utenfor fatteevnen.

Romlige teksturer Det er første gang jeg hører dette verket levende fremført, og overgangen fra å lytte til ulike teknisk perfekte innspillinger, der en lydtekniker som regel har vært sterkt involvert i å finjustere balansen mellom instrumentgruppene og det kanskje er klippet og limt en god del i etterkant, var helt enorm. Et vell av klangfarger og teksturer slynges innover sanseapparatet på én gang. Snart dominerer en søyle av messingblås, snart en bølge av strykere. Plutselig trenger det veldige koret igjennom, så skjelnes et orgelbrus, og det hele er innhyllet i en sky av overtoner. Musikken er ikke bare et tidsforløp, den manifesterer seg også i rommet, som fysiske figurer.

Det er noen hvileskjær mellom voldsomhetene, blant annet begynner annen del med et lavmælt og gjennomsiktig instrumentalparti, men det er likevel de kolossale klangveggene i begynnelsen og avslutningen som blir værende i bevisstheten når konserten er over. Jukka-Pekka Saraste leder hele maskineriet med overskudd og presisjon, og orkesterklangen er storslått og samstemt. De tre korene står langt bak, det må de nesten på denne scenen, og det gjør at de drukner litt i blant, særlig når alle solistene fremst på scenekanten er med for fullt. Men når de har litt mer åpning i lydbildet kommer de til sin fulle rett, med et imponerende enhetlig klangideal.

Bærende solister Selv om denne konserten først og fremst fremstår som en kollektiv kraftanstrengelse, er det ikke til å komme fra at en rekke knallsterke solister også gav den sitt tydelige preg. Iréne Theorin lar seg knapt overdøve av noe med sin sylskarpe og skimrende sopran, og også tenor Nikolai Schukoffs seige og sterke stemme trenger av og til gjennom selv om lydbildet er på det kraftigste. John Relyea, som er tilbake i Bjørvika etter at han imponerte stort som den hjerterå John Claggart i Billy Budd i fjor, fyller ut bunnen i klangveven med sin rungende malmfulle bass. Operaens egne står på ingen måte tilbake for gjestene, og Marita Sølberg klemmer til med kveldens vakreste soloparti, med en fløyelsmyk og sømløs jevnhet gjennom hele registeret. Tone Kummervold synger innsmigrende varmt og rundt, men likevel med styrke nok til å høres. Mot slutten dukker Mari Eriksmoen opp på tredje balkong som en sart og lyrisk Mater Gloriosa (jomfru Maria).

Mer enn noe annet blir denne fremføringen stående som et levende bevis på det tvingende nødvendige ved å opprettholde et slikt kjempemessig gjennomprofesjonelt apparat, fordi det er den eneste måten slike storslagne musikalske byggverk kan holdes levende på. Ikke noe stereoanlegg i verden kan gjenskape en slik gjennomgripende, levende lytteerfaring.