Operatisk ansvarspulverisering

Det er åpenbart at et eller annet ikke fungerer som det skal i den riksdekkende satsningen på opera i Norge; den er rett og slett ikke særlig riksdekkende. For eksempel står hele Nord-Norge fremdeles uten fullverdig tilbud, etter at Arktisk Filharmoni i fjor vinter sa opp operasjefen og bestemte at de skulle slutte med fullskalaproduksjoner på ubestemt tid. Andre steder er det mer virksomhet på papiret enn i praksis.

Akkurat hvor skoen trykker, er ikke like åpenbart. I tillegg til Nasjonaloperaen i Oslo, altså operadelen av Den Norske Opera & Ballett (DNO&B), som, slik navnet tilsier, er en nasjonal virksomhet, finnes det totalt fem såkalte regionoperaer og seks distriktsoperaer som finansieres delvis over Statsbudsjettet og delvis lokalt, i en fordelingsnøkkel på 70/30 prosent. Regionoperaene – Arktisk filharmoni, Kilden Opera, Opera Rogaland, Bergen Nasjonale Opera og Trondheim Symfoniorkester & Opera – søker å være profesjonelle i alle ledd. Distriktsoperaene, derimot – Opera Nordfjord, Oscarsborgoperaen, Opera Østfold, RingsakerOperaen, Opera Trøndelag og Operaen i Kristiansund – kjennetegnes av at de har profesjonelle sangsolister og kunstnerisk lag, men samarbeider med frivillige om kor, delvis orkester og alle de praktiske sidene av produksjonen, som å sy kostymer og bygge kulisser.

Riksopera for hele landet

I diverse styringsdokumenter, rapporter og evalueringer går det frem at DNO&Bs nasjonale ansvar for operaformidling inntil for få år siden innebar eksplisitte mål om utstrakt turnévirksomhet i resten av landet. Denne praksisen går helt tilbake til etableringen av Den Norske Opera (som det da het) i 1958. Opprettelsen av Operaen var et ledd i den storstilte utbyggingen av norsk kulturliv etter krigen. Ifølge Kulturutredningen 2014 (NOU 2013: 4) skulle Den Norske Opera være «en ‘Riksopera’ for hele landet og samarbeide med lokale kor og musikkforeninger der det ble holdt forestillinger».

I flere tiår gikk turnévirksomheten under navnet «Riksoperaen». Virksomheten hadde eget styre, og frem til 1998 var finansieringen øremerket. Riksoperaen fungerte på lignende vis som distriktsoperaene: Operaen kom med sitt apparat av profesjonelle solister og kunstnerisk lag, mens det lokale spillestedet stilte med kor, orkester og resten av apparatet rundt.

En gjennomgang av relevante offentlige dokumenter gir inntrykk av at den statlige satsningen på Operaens turnévirksomhet, og direkte støtte til selvstendige operaforetak i ulik størrelse, har eksistert side om side som to parallelle satsninger som ikke skulle gå på bekostning av hverandre. Da byggingen av det nye operahuset i Bjørvika ble vedtatt 15. juni 1999 (Stortingsvedtak 511), var et av målene at det nye huset skulle styrke Den Norske Opera & Ballett (som det skulle hete fra 2008) sin posisjon som riksdekkende virksomhet. Det ble samtidig vedtatt at det skulle «utvikles en modell for opera- og ballettformidling i Norge innen ferdigstillelsen av det nye operahuset» (vedtak 512). I Stortingsproposisjonen som lå til grunn for vedtaket (St.prop.nr. 48 1998–1999, Om nytt operahus II) er både styrkning av Riksoperaen og direkte støtte til selvstendige distrikts- og regionoperaer nevnt som vesentlige tiltak.

Full turnéstans

Likevel kan det se ut som region- og distriktsoperaene nå i praksis har fått hele ansvaret for riksdekkende opera, uten at det, så vidt jeg kan se, ligger noen aktiv politisk beslutning bak. Frem til rundt år 2000 ser det ut som turnévirksomheten til Operaen var omfattende og stabil, før den gradvis begynte å dabbe av – tilsynelatende på tross av politiske føringer: Stortingsmelding nr. 32 (2007-2008) fra Kulturdepartementet understreker fortsatt politisk vilje til å opprettholde Nasjonaloperaens turnévirksomhet; det står blant annet at «Den Norske Opera & Ballett skal bidra til å styrke formidlingen av opera og ballett i hele landet» og «[d]et legges også opp til å styrke turnévirksomheten i Norge med produksjoner av opera og ballett i egen regi eller i samarbeid med andre.»

Også den statlige evalueringen av DNO&B fra 2015, På de skrå bredder, refererer til forutsetninger om «riksdekkende virksomhet» og «styrket turnévirksomhet og samarbeid med operamiljøene rundt i landet» i tilskuddsbrevet fra Kulturdepartementet for 2012. Rapporten kritiserer også Nasjonaloperaen for at turnévirksomheten er for lav: Gjennomsnittet på ni turnéforestillinger i året i evalueringsperioden fra 2011–2014 omtales som «lite ambisiøst i forhold til målsettingen». 

På tross av kritikken er det i årene etter rapporten at turnévirksomheten går fra lav til nærmest ikke-eksisterende: I DNO&Bs årsrapport for 2015 var riktignok tallet langt høyere enn snittet for evalueringsperioden, med et sted mellom 26 og 34 turnéforestillinger avhengig av om man teller med konsertante produksjoner, men årsrapportene viser ingen turnéforestillinger i Norge under klassifiseringen «Opera» i 2016, 2018, 2019, 2021 og 2022 (2023 ligger ikke ute). I 2017 er det ført opp én turnéoppsetning med tre forestillinger, og i 2020 var det 12 forestillinger fordelt over noen ulike produksjoner, hvorav to er oppført som både opera og ballett (jeg har ellers ikke sett på tallene for ballett og konsert). På spørsmål om hvordan Nasjonaloperaen skal samarbeide med distrikts- og regionoperaene, svarte operasjef Randi Stene i 2021 at «det for eksempel ikke lenger [er] så aktuelt å reise på turné med våre forestillinger som det var for la oss si tjue år siden, ettersom miljøene er så etablerte og sterke i seg selv.»

Haltende regionopera

Det er ingen tvil om at hun på mange måter har rett i det. Særlig distriktsoperaleddet ser ut til å fungere godt; de produserer alle jevnt og trutt, og flere av dem haler til og med i land urfremføringer av nyskrevet norsk musikkdramatikk langt oftere enn de større institusjonene. Problemet er de enorme hullene i systemet, spesielt i regionoperaleddet. Som jeg redegjorde for i en kommentar i fjor, ser det ut til at nedprioriteringen av fullskala operaproduksjon i Arktisk Filharmoni er en del av et større problem: Produksjonsfrekvensen varierer betydelig hos de ulike aktørene. Hos Kilden Opera i Kristiansand kan det gå flere år mellom helaftens fullskala operaproduksjoner, og det nyeste tilskuddet, Opera Rogaland, er så kraftig underfinansiert at det er beundringsverdig at de får til noe i det hele tatt. Bare to av fem regionoperaer produserer jevnt: Trondheim Symfoniorkester & Opera og Bergen Nasjonale Opera. Når Nasjonaloperaen nå inngår i et storstilt nasjonalt samarbeid om nyskrevet musikkdramatikk, skjer det nettopp i partnerskap med de to sistnevnte. Jeg tviler på at det er tilfeldig.

Økonomi og målstyring

Er dette, som alltid, kun et spørsmål om penger? Det er det selvsagt i noen grad. Opera Rogaland omtales som en regionopera på papiret, men får foreløpig mindre støtte enn en distriktsopera, enda de har holdt det gående siden 2014. Arktisk Filharmoni begrunner også sin nedskalering av operatilbudet med økonomi: Administrerende direktør Tor Lægreid sier i saken det er lenket til over at de ikke gjøres i stand til å oppfylle mandatet, fordi kostnadene øker mer enn tilskuddene.

Samtidig virker det også som et spørsmål om ansvar. Lægreid mener det er departementets ansvar å sørge for tilstrekkelig finansiering, men daværende statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD), Odin Adelsten Aunan Bohmann, mente at mandatet må oppfylles med de midlene de får, selv om han ikke ville legge seg opp i eller kommentere hvordan de gjør det.

Departementets svar er i tråd med en omlegging av målstyringen for kulturfeltet som kom i 2015. For å unngå statlig detaljstyring og sikre armlengdeprinsippet, skal de statlige virksomhetene selv definere sine egne mål, basert på de overordnede kulturpolitiske målene for bevilgningene til musikk og scenekunst. Disse målene skal oppnås samlet sett, og hver institusjon er ikke selv ansvarlige for å oppnå alle målene. Slik er ordlyden i årets statsbudsjett: «Bevilgningene skal bidra til å sikre rammevilkårene for institusjonenes produksjon og formidling av musikk og scenekunst, slik at de sammen bidrar til å nå de overordnede målene i et langsiktig perspektiv».

Alles ansvar er ingens ansvar

Det kan tyde på at denne omleggingen har lagt til rette for full ansvarspulverisering. Hvem er det nå som til syvende og sist har ansvar for at KUDs mål om å «legge til rette for produksjon og formidling av ulike musikk- og scenekunstuttrykk av høy kvalitet over hele landet», faktisk manifesterer seg operaforestillinger i distrikter og regioner? Svaret ser ut til å være «alle involverte». Og oppgaver som er alles ansvar, blir som kjent gjerne ingens ansvar i praksis. Departementet kan peke på alle aktørene samlet, hver aktør kan peke på de andre, og alle kan peke tilbake på departementet og si at de ikke får nok penger, i en evig runddans.

Jeg vet ikke om det er noen direkte årsakssammenheng, men det er i hvert fall et sammenfall i tid: både Nasjonaloperaens turnéstans og Arktisk filharmonis nedlegging av fullskala operaproduksjon har skjedd etter denne omleggingen.

Det er uansett håndgripelig og åpenbart at mange steder over «hele landet» som før hadde tilbud om fullskala operaforestillinger, per dags dato ikke har det. Også steder der infrastrukturen er på plass og mandatene tydelige. Systemet fungerer ikke som det skal, og det er definitivt noens ansvar.