Regionopera under radaren

I januar kom nyheten om at Arktisk filharmoni slutter med fullskala operaproduksjoner. De skal derfor heller ikke lenger ha en operasjef i fast stilling, og Espen Langvik har mistet jobben etter fem år. Uansett om det er en reell sammenheng eller ikke, er det ikke til å unngå å se dette i lys av diverse relaterte hendelser de siste årene: I 2019 skiftet foretaket navn fra Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) til Arktisk filharmoni. Er det tilfeldig at «opera» forsvinner ut av navnet, tenkte jeg, men ingen pressemeldinger eller nyhetssaker inneholdt et kløyva ord om det, og jeg hadde ikke kapasitet til å undersøke det nærmere. Senere – jeg kan ikke tidfeste det nøyaktig – forsvant også «opera» som egen fane på nettsiden deres. Etter mye klikking og leting fant jeg det under «Om oss» – «Orkesteret». Og der var det bare en liten tekst om at Arktisk filharmoni også sysler med opera og en skryteliste med tidligere produksjoner – ingenting om program eller kommende forestillinger. Slik er det fremdeles. De som er spesielt interessert i opera, må saumfare hele konsertprogrammet. Ikke at det er en så uoverkommelig oppgave, men det sender unektelig et signal om hvor (lite) viktig det er for institusjonen å formidle at opera er en del av virksomheten deres.

Et spørsmål om prioritering Som vanlig begrunnes en avgjørelse om nedskalering, eller i praksis en nedleggelse, først og fremst med økonomi. Arktisk filharmoni har så vidt jeg forstår ikke fått kutt i bevilgningene, men økte driftskostnader til alt mulig annet, som sammen med ABE-kutt har gjort at det reelle beløpet som står igjen til å produsere opera, blir spist opp. Derfor har de valgt å satse mer på orkesteret og mindre på opera – ved å redusere virksomheten til småskala-arrangementer som operapub, operagalla og konsertante oppføringer. Det vil si tiltak som i seg selv helt åpenbart kan være god operaformidling, men som selvsagt er for smuler og nødløsninger å regne sammenlignet med fullsceniske oppsetninger.

Administrerende direktør Tor Lægreid vedgår at mandatet for å produsere opera ligger fast, men peker på Kulturdepartementet og -ministeren og mener Arktisk filharmoni ikke kan gjøre noe annerledes uten økte bevilgninger (se saken det er lenket til over). Statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann trekker i samme sak frem at 2023-budsjettet var spesielt stramt for alle og lar det være opp til orkesteret å gjøre sine prioriteringer.

Spørsmålene står i kø: Er alle steiner snudd fra Arktisk filharmoni sin side? Er det ikke bedre å gjøre produksjonene sjeldnere enn ikke i det hele tatt – i en overgangsperiode? Eller hva med den samarbeidsmodellen som ble prøvd i 2018, der Kilden Opera, Opera Rogaland og Arktisk filharmoni (da NOSO) samarbeidet om en produksjon av Tosca. Er det heller ikke økonomi til noen former for samarbeid? Og som avtroppende sjef Espen Langvik er inne på – er det ikke uansett en god idé å ha en operasjef gjennom de dårlige tidene, fremfor å legge alt på is og måtte begynne mer eller mindre nytt når man en gang kommer ut av tunellen?

Det mest problematiske ved situasjonen er likevel at Nord-Norge hadde to fungerende operaforetak – Opera Nord i Tromsø og Musikkteatret i Bodø – før de sammen med Tromsø symfoniorkester og Bodø sinfonietta ble til NOSO i 2009 i en rikspolitisk besluttet fusjon. Hvis resultatet i praksis blir en langsom fjortenårig nedleggelse, fremstår unektelig hele sammenslåingen som en særs dårlig idé for nordnorsk opera.

Fullskala-opera fra én av fem Det er imidlertid mye som tyder på at problemet er mer omfattende på nasjonalt nivå: Av de fem institusjonene som har status som regionoperaer, er det bare to som de siste årene har produsert fullskala opera hver sesong, og etter Espen Langviks avgang er det nå også bare to av fem som har egen operasjef. Og – i inneværende sesong er det bare én regionopera som har fullskala operaoppsetninger på programmet – Bergen Nasjonale Opera.

Dagens finansiering av region- og distriktsopera over statsbudsjettet stammer fra et dobbelt stortingsvedtak i juni 1999, da Stortinget besluttet at skulle bygges nytt operahus i Bjørvika (vedtak 511) og samtidig «utvikles en modell for opera- og ballettformidling i Norge innen ferdigstillelsen av det nye operahuset» (vedtak 512). I dag får elleve operainstitusjoner støtte over statsbudsjettet (se faktaboks). Bevilgningene forutsetter regional støtte i en fordelingsnøkkel på 70/30 prosent.

Det er ikke formulert eksplisitt noe sted jeg kan finne i hvilken grad denne satsningen skal innebære et profesjoneltoperatilbud. Målet defineres gjerne som at opera av «høy kvalitet» skal nå ut til så mange som mulig over hele landet. At det (også) skal satses på profesjonell opera, er definert indirekte gjennom inndelingen i region- og distriktsopera.

Ifølge Telemarksforskings rapport Operasjon operanasjon fra 2016 ble forskjellen på «regionopera» og «distriktsopera» formelt definert i Stortingsmelding nr.32 (2007-2008) Bak kulissene: «Regionoperaenes aktivitet er i utgangspunktet profesjonell i alle ledd med unntak for kor. […] Distriktsoperaene baserer sin virksomhet i større grad på et samvirke mellom profesjonelle og amatører».

Ulike forutsetninger Fellesnevneren for regionoperaene er altså at de skal tilby opera til sine regioner på profesjonelt nivå, men det er ingen enkel øvelse å sammenligne regionoperaene med hverandre. Organiseringen og driften er vesensforskjellig fra foretak til foretak.

Spesielt den nyeste av institusjonene, Opera Rogaland i Stavanger og Sandnes som ble opprettet i 2014, står i en særstilling, ettersom bevilgningene deres er så lave at de ikke kan sammenlignes med de andre fire – tilskuddene de får ligger til og med et godt stykke under tilskuddene til den distriktsoperaen med minst støtte. De har dermed ingen reell mulighet til å operere som en regionopera, selv om det ifølge deres egen nettside er det som er målet: «Selskapet skal arbeide for å gi regionen et tilbud om profesjonelle opera-, operette- og musikkteaterforestillinger». Det er også gode grunner til at Stavanger-regionen skal ha sin egen opera: Før opprettelsen av Opera Rogaland var Stavanger symfoniorkester det eneste profesjonelle regionale orkesteret som ikke samarbeider med eller er tilknyttet en opera.

På grunn av den begrensede økonomien har Opera Rogaland derfor bare hatt to fullskalaproduksjoner totalt: det nevnte samarbeidet om Tosca og en egenprodusert oppsetning av Carmen i 2022. Likevel ansatte de den internasjonalt anerkjente operasangeren Elizabeth Norberg-Schultz i halv stilling i januar 2021, men allerede 29. november 2022 kunne Stavanger Aftenblad melde at hun sluttet (bak betalingsmur). Styreleder Terje Rønnevik viste da til en kommende pressemelding og ville ikke oppgi noen begrunnelse. Jeg kan til dags dato ikke se at det har kommet noen slik melding, men i et offentlig innlegg på egen Facebook-side oppgir Norberg-Schultz at hun slutter av «personlige grunner».

Den eneste andre regionoperaen som er organisert som egen virksomhet, er i helt motsatt ende av skalaen: Bergen Nasjonale Opera (BNO). På tross av navnet, og i motsetning til både Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester, har BNO ikke status som en nasjonal institusjon, selv om driften, profesjonaliteten og den internasjonale orienteringen er mer sammenlignbar med Den Norske Opera og Ballett (DNOB) i Oslo enn med andre regionoperaer. De har de siste mange årene hatt minst to fullskala-produksjoner i året – noen ganger tre eller flere. Eivind Gullberg Jensen har vært operasjef siden 2021.

Ved de tre andre regionoperaforetakene, Kilden opera, Trondheim symfoniorkester og opera (TSO) og altså Arktisk filharmoni, er operaen organisert som en del av en større enhet – og budsjettpost. I Trondheim har denne organiseringen tilsynelatende fungert godt når det gjelder å bedrive jevn operaproduksjon: Siden TSO Musikkteater ble en del av Trondheim symfoniorkester (TSO) i 2009, har de stort sett produsert to fullsceniske oppsetninger i sesongen. Denne sesongen, derimot, har TSO ingen fullskala hovedsceneproduksjon på programmet, kun en gallaforestilling og en liten operafestival med flere mindre satsninger. TSO har heller ikke hatt operasjef etter at Randi Stene gikk til Nasjonaloperaen 1. august 2020. Om dette er uttrykk for endrede prioriteringer er det selvsagt for tidlig å si noe om.

Ved Kilden Opera i Kristiansand er det lenger mellom fullskalaproduksjonene enn i Trondheim. Operavirksomheten ble i 2011 underordnet Kilden teater og konserthus, som rommer både Kilden Teater og Kristiansand symfoniorkester. Ifølge en egenrapport fra 2015 som det refereres til i Operasjon operanasjon, ble fullskala operaproduksjoner etter hvert bevisst nedprioritert til fordel for satsning på orkester og teatret. På de tolv årene som har gått, har Kilden Opera hatt fem fullsceniske, helaftens operaoppsetninger på hovedscenen, i tillegg til to på intimscenen. Som ved de andre institusjonene teller jeg ikke med ballett, musikaler, konsertante oppsetninger og lignende. Jeg tar heller ikke med Kveiteprinsen, som jeg mener hadde mer til felles med revy og musikal enn opera. Frøydis Emilie Lind har vært operasjef siden 2008. Det er en full stilling, selv om den også innebærer andre oppgaver, som for eksempel det administrative ansvaret for Kilden vokalensemble.

Det finnes selvsagt en rekke andre relevante parametere og prioriteringer jeg ikke går inn i her, som må veies opp mot antallet oppsetninger, for eksempel trygt eller risikabelt repertoarvalg, bruk og utvikling av lokale krefter, egne produksjoner versus innleie og så videre. Det må også tas med i betraktningen at de to-tre siste årene har vært preget av pandemi og streik og tilhørende etterslep. Like fullt: Den lave produksjonen og skjevheten mellom institusjonene går mange år tilbake, og uansett årsak får publikum unektelig veldig ulike tilbud gjennom en forsøksvis sentralisert ordning. Hvor er det skoen trykker? Er det eneste svaret at det mangler penger? Er det på tide å tenke nytt og mer helhetlig rundt regionopera samlet sett? Er det en løsning å lage bedre strukturer for samproduksjoner, samarbeid og turnévirksomhet? Eller kommer det i veien for et ønske om at hver region og institusjon skal ha sin egenart?

Hvor ble det av Riksoperaen? En annen puslespillbrikke i det hele er hvilket ansvar Nasjonaloperaen har for opera i resten av landet. Både evalueringen av DNOB fra 2014, På de skrå bredder, og i den nevnte Operasjon operanasjon, slås det fast at Nasjonaloperaen har et ansvar for å formidle opera til hele landet. Sistnevnte, som riktignok er sju år gammel, slår fast at «den faglige kompetansen DNO&B innehar i liten grad kommer region- og distriktsoperafeltet til del.» DNOBs tidligere omfattende turnévirksomhet i hele Norge under navnet Riksoperaen trekkes også frem. Ifølge flere av rapportens informanter ble Riksoperaen aldri formelt avviklet, bare nedprioritert og faset ut over tid. Mange informanter var kritiske til både dette og til «mangelen på formelt samarbeid mellom Nasjonaloperaen og resten av operafeltet».

De tre siste kalenderårene før pandemien – 2017, 2018 og 2019 – hadde Nasjonaloperaen ifølge egne årsrapporter ingen turnévirksomhet. De samarbeider med resten av landet gjennom nettverket OperaNorge om felles politiske interesser, rekruttering, opptaksprøver og lignende, og de drifter to landsdekkende prosjekter: Prøverommet, som er en «arena for kompetanseheving innenfor kostyme- og maskørfaget», og Scenerommet, som skal «bistå med lokaler, kompetanse og utstyr» til et «vidt spekter av produksjonsmiljøer innen opera og ballett, film, scene, media og utdanningsinstitusjoner.»

Da hun tiltrådte i 2020, sa operasjef Randi Stene i et intervju her på Scenekunst at hun var veldig opptatt av å samarbeide med distrikts- og regionoperaene og at det pågikk et arbeid for å finne ut av hvordan det best kunne gjøres. Hun mente også at det «ikke lenger [er] så aktuelt å reise på turné med våre forestillinger som det var for la oss si tjue år siden, ettersom miljøene er så etablerte og sterke i seg selv».

Hvem tar ansvaret? Det er ikke vanskelig å være enig i at det finnes mange «etablerte og sterke» operamiljøer rundt i landet, spesielt hvis vi inkluderer distriktsoperaene. De fleste av disse produserer minst en oppsetning årlig. Så vidt jeg vet er det ikke kommet noen endringer i de politiske føringene om at det skal satses på opera av «høy kvalitet» i hele landet og at regionsoperaene skal være profesjonelle. Burde ikke det i praksis innebære et konkret mål om at alle regionoperaene er operative, jevnlig produserende, kunstnerisk uavhengige operaforetak på sammenlignbart nivå?