Medlidenhet til besvær

De utålmodige av hjertet er basert på romanen med samme navn, skrevet av den østerrikske forfatteren Stefan Zweig. Handlingen utspiller seg rett før første verdenskrig, og da boka ble utgitt i 1939, hadde enda en verdenskrig begynt. Når forestillingen har norgespremiere, er vi også i en turbulent tid. I motsetning til hva man kanskje skulle tro er krig likevel sekundært i Zweigs roman. Den handler om løytnanten Anton Hofmiller som er utstasjonert i en østerriksk garnisonsby, og i romanens rammefortelling beskrives et møte mellom fortellerstemmen og Hofmiller. I stedet for å legge ut om om sine militære bragder vil løytnanten fortelle om sin skjebnesvangre forlovelse. Dermed tar Hofmiller selv over fortellerrollen. Vi får høre om et selskap hos den mektige baron von Kekesfalva og om hvordan løytnanten kommer i skade for å be opp baronens datter Edith til dans, uvitende om at hun er lam. Herfra utvikler det seg et kuriøst vennskap mellom Hofmiller og Edith. Problemet er at vennskapet like mye bunner i medlidenhet som genuin interesse fra løytnantens side. Når Edith forelsker seg i Hofmiller, forlover han seg med henne uten å elske henne.

Minimalistisk kammerspill

Karakteren Hofmiller (Isak Holmen Sørensen) fungerer også som fortellerstemme i iscenesettelsen. Han introduserer seg selv og historien mens han snakker direkte til publikum. Etterpå veksler han mellom å henvende seg til publikum og å utveksle replikker med de to andre skuespillerne på scenen: Emma Caroline Deichmann som Edith von Kekesfalva og Ingunn Beate Strige Øyen som baron von Kekesfalva og legen Condor. I tillegg spiller alle skuespillerne andre, mer perifere roller. De gjør en imponerende innsats. Det er lett å sympatisere med den rådville Hofmiller, som i Sørensens skikkelse fremstår like utilpass som en våt katt i store deler av forestillingen. Deichmann overbeviser som den humørsyke Edith som ønsker seg kjærlighet og omsorg samtidig som hun hater tanken på andres medlidenhet. Øyen glitrer i rollen som baronen, jeg kan knapt forestille meg en bedre gestaltning av denne figuren tatt i betraktning hvordan han så følsomt beskrives i romanen: «bak gullinnfattede briller svømmer trette øyne over grå tåresekker. Skuldrene luter, han snakker lavmælt og harker hele tiden». Øyen har det samme, distanserte blikket og snakker med en skral stemme, som på innpust.

På gulvet i Teaterkjelleren er det satt opp en platting med et lite bord og noen stoler. Foran bakveggen henger det et klassisk rødt sceneteppe, og langs veggene står det stativer med kjoler og uniformer samt noen serveringsbord. Uttrykket er minimalistisk, noe som gjør det mulig for Jon Lockert Rohde (som har regissert, dramatisert og stått for scenografi!) å benytte seg av effektive teatrale grep i historiefortellingen. Ved å flytte på stolene sånn at de danner en rekke, er karakterene brått ikke lenger i et hus, men passasjerer på et tog. Skuespillernes kropper beveger seg som om de var i fart, og det stampes rytmisk i gulvplankene for å imitere fartøyets bevegelser. På et annet tidspunkt blir en storm iscenesatt ved hjelp av en godt synlig hårføner og et vannglass hvor innholdet kastes på Hofmiller som er ute i regnværet. Det er enkelt, men fungerer godt. Det komprimerte ved forestillingen gjør den stram og intim. Jeg kjenner et genuint nærvær med skuespillerne på scenen.

Brå død

I iscenesettelsen av romanen er naturligvis handlingen kuttet ned og enkelte karakterer er fjernet. Rammefortellingen som jeg nevnte innledningsvis er også borte. Det fungerer bra. Forestillingen har en naturlig flyt og et velfungerende, indre hierarki mellom viktige og mindre viktige karakterer og hendelser. Den er i tillegg riktig så morsom, misforståelsene som Hofmillers medlidenhet fører med seg er ofte komiske. Noen smått absurde regigrep, som at doktor Condor gafler nedpå et saftig kyllinglår under et møte med Hofmiller, gjør scenene minneverdige. Det er også morsomt når Øyen i rollen som Condor imiterer baron von Kekesfalva, siden hun spiller begge rollene.

På slutten hakker det likevel litt. Det ender med at Edith begår selvmord når hun får vite at Hofmiller har forlatt byen etter å ha benektet forlovelsen i møte med noen fordrukne kompiser i regimentet. Telegrammet fra Hofmiller, hvor han forklarer og beklager, kommer aldri frem til Edith siden første verdenskrig bryter ut samtidig. I romanen bygges det opp om dette klimakset med en viss spenning, men jeg opplever at forestillingen blir brå. Ediths død fremstår verken overraskende eller særlig trist, den får heller en slags ufrivillig, shakespearsk komikk over seg. Rett etter at Hofmiller mottar nyheten om Ediths død, får han også vite om skuddene i Sarajevo, og med det slutter forestillingen. Informasjonen om den nyutsprungne krigen kommer abrupt, i motsetning til i romanen hvor denne nyheten liksom flettes inn i Ediths endelikt. Romanen får frem hvordan Hofmiller føler seg ansvarlig for Ediths død og setter det opp mot krigens grusomheter, som ikke påvirker ham i like stor grad. Det er et interessant psykologisk poeng som forestillingen på Trøndelag Teater dessverre går glipp av. Bortsett fra det er det lite å utsette på De utålmodige av hjertet som er svært velspilt, gjennomarbeidet og vittig.