Stilisert om det mørke

Å dramatisere romaner har vært en kritisert trend i teaterkretser. Iscenesettelser av populære romaner har ofte blitt sett på som trygge (salgbare) innslag på teatrenes repertoar. Det kunstneriske resultatet blir i tillegg beskyldt for å være «for mye og for langt, for fortellende, for tydelig og stillestående», slik skuespiller og dramatiker Hege Baugstø oppsummerte det i en kommentar i Norsk Shakespearetidsskrift fra 2021. Jeg synes kritikk som den beskrevet over ofte er berettiget. Derfor er det ekstra deilig når den motbevises, som med den nye iscenesettelsen av dansk-norske Maren Uthaugs roman Der det finst fuglar på Trøndelag Teater. Der har regissør Kjersti Haugen, som også har dramatisert romanen, klart å lage en selvstendig forestilling som fungerer godt innenfor sine egne rammer. Romanen som forestillingen er basert på finner sted mellom- og etterkrigstiden og handler om et sparsomt befolket kystsamfunn i Trøndelag. Her skjer det groteske og hjerteskjærende ting: I tillegg til barnedrap, incest og utenforskap skildres det kjærlighetsløse ekteskap med barn som kommer til verden gjennom overgrep. Selv om fortellingen er fiktiv, navngir forfatteren virkelige steder som Uthaug og Kjeungskjær fyr og sier selv at hun er inspirert av historier om sin egen slekt. Sammen med det overskridende innholdet førte dette til at boka ble nokså omdiskutert da den kom på norsk i 2020.

Et eget univers

Når teksten nå settes opp som teater, er stedsnavn og andre potensielt identifiserende elementer tatt ut. Dermed får vi en mer selvstendig fortelling som løsriver seg fra vage virkelighetsparalleller og kontroverser. Der det finst fuglar på Trøndelag Teater omfavner tvert imot det drømmeaktige og uspesifikke, og med sin nakne scenografi (Katrin Bombe) og bruk av scenerøyk er det som om forestillingen innhylles i en gåtefull tåkedis. For øvrig kan man kjenne igjen store deler av scenografien fra en annen forestilling som også foregår på studioscenen, Byen av Martin Crimps. Både brannstigen og den høye, hvite veggen som liksom glir over til å bli et teppe når den når scenegulvet, er beholdt. En slik bærekraftig bruk av scenografi fremstår her bare positivt og ikke som en lettvintløsning; både veggen og stigen kunne like gjerne vært laget utelukkende for Der det finst fuglar. Når det for eksempel projiseres flyvende måker og urolige vannoverflater på veggen, skapes poetiske bilder som er såpass mettet i seg selv at vi ikke trenger andre kulisser for å få et inntrykk av sted og atmosfære. Det er sju skuespillere i denne forestillingen, og flere veksler mellom to roller. De tre sentrale karakterene er fyrvokteren Johan (Jo Saberniak), kona Marie (Katja Brita Lindeberg) og datteren Darling (Mira Dyrnes Askelund). Johan gifter seg med Marie fordi han ikke får jobbe ute på fyret alene, men han er egentlig forelsket i en annen. Marie, på sin side, er blitt gravid og trenger et ekteskap for å legitimere barnet som skal komme. Darling utsettes for overgrep og omsorgssvikt i barndommen. I tillegg får Johan og Marie en sønn med alvorlig funksjonsnedsettelse, som de ikke vet hvordan de skal ta seg av. En mer dysfunksjonell familie er vanskelig å forestille seg.

Sjokk og humring

Flere visuelle grep får viktig symbolverdi, som for eksempel når bygdas rundbrenner og felespiller Feite (Trond-Ove Skrødal) bruker buen sin til å «spille» på en kvinnelig karakters kropp. Det fødes også en kalv med to hoder, noe som skal være resultatet av for tette familiære bånd mellom opphavet. Parallellen til incesten som foregår mellom noen av menneskene i bygda er skarp og ubehagelig. Slik metaforbruk gjør hendelsene meningsfulle. En dobbelthet skapes også gjennom forestillingens lyddesign (Eskild Johansen Næss). Effekten av klissete ballader som The Touch of Your Lips blir at de understreker fortellingens fravær av kjærlighet. Humoristiske glimt i manus og skuespillernes evne til å skape komiske situasjoner med sin kroppslige fremtoning er velkomne kontraster til det dystre innholdet. Gjennom mimikk og kroppsspråk blir forestillingen nærmest munter i perioder. Det er med på å gi den et særpreg utover å være sjokkerende.

En vanlig konsekvens av å dramatisere romaner, gjerne tykke sådan, er at resultatet virker hastig – på scenen blir det mye man skal gjennom på kort tid. Selv om Uthaugs roman er på over 300 sider, følger forestillingen stort sett sin egen flyt i løpet av de to timene den varer. Spesielt i første akt er det påfallende hvor sømløst fortellingen virker å være satt sammen, utviklingen skjer i naturlige drag mellom tette replikkvekslinger og mer dvelende partier. Mot slutten får jeg derimot en ørliten følelse av nummenhet, for her får vi servert en komprimert cocktail av grusomme hendelser. Når det blir mange av disse episodene, kan de skygge for karakterutvikling og historien for øvrig, noe som går utover forestillingens verdensbygging. Der det finst fuglar unngår ikke helt dette sensasjonelle preget. Forestillingen kunne blitt enda mer dyptloddende om det var mer pusterom mellom de mest oppsiktsvekkende scenene. Som helhet er likevel Der det finst fuglar en solid teateropplevelse, som makter å skape sitt eget univers på scenen.