Bedrageriske fortellinger

Det er i utgangspunktet et velkjent scenario vi introduseres for i iscenesettelsen av britiske Martin Crimps Byen på Trøndelag Teater. Et ektepar sliter med å forstå hverandres behov i en hverdag med utfordringer på arbeidsplassen og med sjarmerende bekjentskaper som skaper sjalusi hos dem begge. På scenen har scenograf Katrin Bombe satt opp en høy, hvit vegg med to vinduer og en brannstige. Det skal forestille fasaden på en nokså generisk boligblokk. Rommet foran veggen fungerer både som hage og som stuen til de to hovedpersonene Kate (Ragne Grande) og Chris (Øyvind Brandtzæg). Det er elegant gjort med et par hull i gulvet hvor både skuespillere og potteplanter kan heises opp for å markere et tablåskifte. Når vi i tillegg får små glimt av det som skjer bak vinduene i bakveggen, skapes en forestillingsverden som virker større, rent romlig, enn akkurat det som skjer fremst på scenen.

Sprø undertone

Kate arbeider innenfor litteraturfeltet som oversetter. Chris opplever å miste kontorjobben sin og får etter hvert en ny jobb i kjøttdisken på nærbutikken. De har to barn som bråker mye ifølge nabo og sykepleier Jenny (Mira Dyrnes Askelund). Forestillingen starter med at Chris kommer hjem fra jobb. Kate forteller om en merkelig opplevelse: Hun ble oppsøkt av en forfatter hvis datter muligens er kidnappet. I alle fall fikk ikke forfatteren gitt dattera gaven han hadde kjøpt til henne, en dagbok. Han ga den til Kate i stedet. Kate forteller historien delvis vendt mot publikum, mens Chris skyter inn noen replikker fra sidelinjen. Vekslingen mellom en frontal spillestil og kjappe dialoger går igjen i forestillingen og skaper en engasjerende og inkluderende dynamikk. Både Grande og Brandtzæg levendegjør teksten og karakterene sine svært godt gjennom bruk av fakter, uttrykk og timing. De danner et overbevisende par. Samtidig er karakterene karikerte nok til at universet på scenen oppleves stilisert. Forestillingen får en sprø undertone som ikke bare kler den godt, men som gjør den uforutsigbar på en måte som vekker nysgjerrigheten min. I et parti der Kate forteller om hvordan forfatteren med dagboka hadde dultet inn i henne, fremfører Grande replikkene sine samtidig som hun gjør gjentatte jukkebevegelser med hofta. Her skjer det noe snedig. Jeg blir plutselig usikker på om jeg ser hendelsen fra mitt eget perspektiv eller om jeg opplever situasjonen slik Chris ser den. Kanskje er Kates jukking bare et bilde på hva Chris forestiller seg når hun forteller om den uheldige dultingen – som i og for seg var ganske uskyldig. Allerede her blir det tydelig at publikum ikke kan stole på at historiene som fortelles er sanne.

Blodig humor

Det er en stund siden jeg har humret så mye på teater som her. Teksten har flere morsomme sekvenser, som når naboen Jenny forsøker å finne ut hvor hun sist så Chris. På en måte som avslører byens beskjedne størrelse, diskuterer hun med seg selv om det kunne ha vært hos optikeren eller på butikken. Det å behandle en likegyldig opplysning såpass grundig – stedet de møttes fremstår ikke egentlig relevant – gjør situasjonen komisk. Et helt annet språklig høydepunkt er når Jenny beskriver noe så alvorlig som å drepe forsvarsløse mennesker. Hun sammenligner det med å se over huset sitt før man skal på ferie mens man napper ut alle kontaktene én etter én. Metaforen treffer dypt i magen samtidig som skuespiller Askelund serverer den med en selvfølgelig mine. Det er noe suspekt ved handlingen, som særlig kommer til syne gjennom Jennys tilstedeværelse. Hun har en ektemann som visstnok er sendt ut i en hemmelig krig hvor mange sivile vil miste livet. På julaften gir hun Kate en kniv i gave. På et tidspunkt finner Chris blod i lomma på sin datters kåpe, og det er innforstått at blodet tilhører han og Kate sin sønn. Dattera (Kristine Sølvberg Hagen) er kledd opp i sykepleierkostyme og ligner Jenny i den grad at man fort kan tro at samme skuespiller har begge rollene. Når dattera forteller Chris at Kate skriver i dagboka forfatteren ga henne, blir Chris opprørt. Er han bare sjalu på forfatteren, som Kate ikke legger skjul på at hun beundrer, eller bunner fortvilelsen i noe mer?

Litt lettvint

Kates dagbokskriving viser seg å spille en nøkkelrolle. Mot slutten er det ikke lenger tydelig hva som er forestillingens reelle handling og hva som er Kates fantasi. Hun har forsøkt å bli forfatter gjennom å dikte opp flere av forestillingens karakterer, tilstår hun. Spillet mellom drøm og virkelighet appellerer til meg, men likevel fremstår slutten noe lettvint. På den ene siden bygges det godt opp om avslutningen, med subtile hint underveis i forestillingen. Byen rører også ved noe substansielt når vi skjønner at Jennys oppheng i det å «drepe mennesker som klamrer seg til livet» handler om fiktive karakterer og det å ta livet av en forfatterdrøm. På den andre siden tror jeg forestillingens svakhet ligger i at det er for mange elementer som avhenger av Kates drømmerier. En avslutning av typen «det var bare en drøm» fremstår som den eneste måten fortellingen kan gi mening. Da blir det et lite antiklimaks når slutten, med sin narrative vri, endelig åpenbarer seg.