Søte dyr i nød

I takt med valgkampinnspurten har aktivistgruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader og demonstrasjoner i Oslo, i det arrangørene selv mener er «den største sivil ulydighets-kampanjen innenfor klima og miljø i Norge siden Alta-opprøret for 40 år siden.» Mens godt over hundre mennesker er arrestert i kampen mot oljeutvinning i hovedstaden, foregår et mer lavmælt hjertesukk i Trondheim. Under den snarlike tittelen Resisting Extinction inviterer scenekunstnerne i BodyCartography Project til tre beslektede forestillinger langs skog og sjøkant ved Ladestien – et av byens mest yndede tur- og rekreasjonsområder.

Uformulert sorg Jeg starter med å møte opp til «Grieving practice», en interaktiv øvelse hvor deltakerne øyensynlig skal reflektere rundt hvorvidt vi mennesker kan, og bør, sørge over vår egen potensielle utryddelse. Jeg setter meg ned ved et bord arrangørene har dekket med papirutskrifter med sort-hvitt fotografier av utrydningstruede arter. Mens vi venter på to andre publikummere som skal delta i samme programpost som meg, fester jeg meg ved to bilder av nokså like rever, en fjellrev og en såkalt arktisk rev. «Jeg trodde det var samme art», sier jeg. Utøverne virker like usikre som meg, men konkluderer med at begge revene i alle fall er like søte.

Det to andre publikummerne møter ikke opp, så jeg får ha sorgøvelsen for meg selv. Jeg blir med en kvinne i lilla kjeledress inn i et skogholt, hvor jeg får beskjed om å legge merke til alle nyansene av grønt, på bakken og i trærne, samt lyder fra sjø og vind. Med lukkede øyne hører jeg kvinnen fortelle om mengden vann som befinner seg i menneskekroppen. Det hintes til akademikeren Astrida Neimanis’ begrep «bodies of water», en tenkemåte som sidestiller menneskekroppen og naturelementene forøvrig. Tematikken er både interessant og aktuell, men spesielt ny kan den knapt sies å være lenger. Ulike former for økofilosofi og nymaterialisme har for lengst blitt omfavnet av kunstfeltet.

Parallelt har økosorg blitt et etablert begrep, attpåtil med egne klimapsykologer. Med dette i mente hadde jeg forventet en forestilling farget av et rikt teorigrunnlag. Til tross for referansen til Neimanis, minner «Grieving practice» mer om en mindfullness-seanse i friluft enn reell sorgbearbeidelse. Påpekningen av fuglelyder og båtmotorstøy er vel og bra, men når det ikke gås grundigere til verks for eksempel gjennom å trekke inn noen av stedets særegenheter (hvilke arter er det egentlig vi ser og lytter til?) oppleves det hele noe tynt og generelt. Jeg får ingen ny erkjennelse av hva vi står i fare for å miste eller hvordan vi skal takle det.

Tilfeldige fortellinger Etter lyttingen ber utøveren meg om å gå baklengs på en sti lenger inn i skogen. Vi passerer noen greiner som er tvunnet sammen over hodene våre slik at de ligner spinkle portaler. Det er fascinerende å oppleve at føttene blir stødigere etter hvert som jeg blir vant til å bevege meg på denne måten. Etter å ha gått slik en stund blir det likevel langtekkelig, samtidig som forventningene til hva jeg skal få se når jeg endelig kan snu meg bygges opp.

Vel framme er det imidlertid ingenting som utpeker seg. Her er det ingen dramaturgiske eller scenografiske overraskelser, bare Ladestien slik jeg kjenner den. Jeg setter meg ned på et teppe mens ledsageren min innleder en prat om personlige erfaringer med ville dyr. Hun forteller om båndet farmoren hennes følte til småfuglene hun matet. Videre får jeg høre om hvordan det føltes å ta på en diger, men død, kvelerslange. Til gjengjeld forteller jeg om møter med elg langs tomme veistrekninger. Selv om det oppstår en nærhet, virker samtalen lite gjennomtenkt. Dyrefortellingene mine blir ikke brukt til noe. Jeg får ikke noe igjen for å fortelle om dem, bortsett fra utøverens takknemlighet. Forestillingen bærer preg av at noen har kastet sammen ulike naturrelaterte oppgaver uten tanke for at de skal ha en sammenheng eller bygge opp til noe.

Kroppen og landskapet Den andre delen av Resisting Extinction heter «Weather walk» og tar form som en individuell, halvtimes vandring i skogen med en utøver som veileder. Også her starter utøveren med å vise til nyansene av grønt. Denne delen kunne med fordel ha skilt seg mer ut fra den forrige, for heller ikke her snakkes det egentlig om klimaforandringer og hva de innebærer. Et område den likevel utpeker seg på er utøverens dans og stemmebruk. Mens hun refererer til omgivelsene rundt oss med stemmen, utfører hun bevegelser som virker som en forlengelse av naturelementene. Hendene fyker i været når hun snakker om trær og snirkler seg rundt kronglete røtter. Det er en rytme både i bevegelsene og språket, med nærmest messende gjentagelser: «Towards the ground, the ground. The sky, the sky». På et tidspunkt forteller danseren at hun føler på en uro «bak hjertet, men foran ryggraden», og beveger seg som om noe vitterlig sitter fast akkurat der. Det er et svært godt, poetisk bilde.

Et tredje element i Resisting Extinction kalles «The missing». I programteksten er det beskrevet som «en usynlig forestilling som flimrer i periferien av bevisstheten». Selv oppdager jeg den mens jeg sitter inne på kafeen Ladekaia, når en av de andre kafégjestene snur seg forskrekket mot meg og utbryter «unnskyld! Tror du hun trenger hjelp?». Det viser seg å være en av danserne som ligger og kryper i fjæresteinene utenfor. Ja, vi trenger alle hjelp, tenker jeg. Men jeg er jommen ikke blitt klokere på hvordan.