Drømmen om et fellesskap

I St. Louis, i den amerikanske delstaten Missouri, ble det på 1950-tallet gjort et forsøk på å skape en utopi. Som et tiltak for å motvirke slumdannelse ble det banebrytende boligkomplekset Pruitt-Igoe oppført, drevet av modernistiske idealer om funksjonell design så vel som sosial boligbygging. Underveis ble imidlertid flere arkitektoniske kvaliteter bortprioritert, og man endte opp med 33 ruvende, nesten identiske boligblokker som til sammen skulle huse mer enn 10 000 mennesker. Resultatet var forsøpling, vandalisme og kriminalitet, noe som førte til at myndighetene rev alle blokkene bare 20 år etter at de ble satt opp. I Norge fikk ikke etterkrigstidens drabantbyer en like dramatisk skjebne, men målene om fellesskap, trygghet og infrastruktur ble heller ikke innfridd slik man hadde håpet på. Kanskje kan man si at denne type bysamfunn er bygd på fantasier. Når DansiT og Rosendal Teater nå presenterer scenekunstner Maja Roels forestilling Utopia – et drømspel fra Saupstad, er det i alle fall med en drømmende tilnærming til Trondheims største drabantby. Forestillingen spinner videre på formatet fra 2021, da den ble satt opp på Tøyen i Oslo.

Fortid og fremtid

Jeg står klemt mellom det søndagsstengte Saupstadsenteret og et nakent byggefelt. Det er her drømmespillet starter. Sammen med andre profesjonelle scenekunstnere og fem lokale ungdommer, har Roel skapt en interaktiv vandreforestilling i et av senterets butikklokaler. Først får publikum en mer eller mindre troverdig innføring i områdets kvaliteter av utøvere med kostymer laget av sammentullet plast. En ungdom forteller at Extra-butikken her er landets eldste, den er visstnok kalt opp etter dattera til en viking. Jeg godtar det, jeg ser alt gjennom et såkalt drømmeslør uansett: Et visir publikum har fått for å tre over hodet, slik at landskapet rundt oss farges rødt. Når vi kommer inn i forestillingslokalet, viser det seg at denne delen av Saupstadsenteret snart skal rives. Rommene er derfor tomme foruten forestillingens scenografi. Et bedre sted finnes vel knapt om man skal påkalle potensielle fremtidsscenarier. Her kan man starte med blanke ark. Publikum får beskjed om å sette seg ned i en slags foajé. Vi får utdelt hvite badekåper, som om vi skal på spa. Broderiet på badekåpa avslører at den kommer fra Britannia hotell. Ikledd attributter fra Trondheims dyreste overnattingssted, befinner vi oss altså i det som historisk sett har vært et av byens områder med lavest boligpris. Det er en elegant kontrast. Jeg rekker ikke å sette meg ned på en av stolene i foajeen før en utøver sier at hun er klar til å ta meg imot. Jeg stiller meg opp mot en vegg hvor det blinker et par ganger i en lampe over hodet mitt. Det er visst en slags registrering. Så får jeg være med inn i lokalets korridorer. Her er det flere spennende lyseffekter og ulike plastoppheng, men jeg rekker ikke studere det før jeg blir ført videre innover i bygget. Fordi dette partiet er såpass hastig, nærmest som en teaser, bygges forventningene mine opp.

Udefinerbare lengsler

Etter hvert kommer vi frem til et stort, åpent rom hvor høye stoler er spredt på gulvet. Stolene er kledd med presenning, slik at de ser ut som smale telt, og i likhet med andre publikummere får jeg beskjed om å legge hodet mitt under et av dem. Der inne er det montert en lyspære i taket som skrur seg sakte av og på. Visiret mitt gjør lyset dyprødt, nærmest filmatisk. Vekslingen mellom lys og mørke, sammen med harmonisk musikk som spilles i bakgrunnen, er hypnotisk. Utøvere passerer teltet mitt mens det gnisser i plastdraktene deres. Lydene får det til å kile i nakken. Det snakkes på ulike språk. Jeg fanger opp en absurd formulering om en stubbe som er kledd i skumle klær, eller noe sånt. Det hele er underlig. Siden skal vi krype ut av teltene og sette oss på stolene i stedet. Stolene fremstår som statueske pillarer i rommet. Rundt oss beveger utøverne seg; de løper og smyger seg rundt enten én og én eller sammen som en menneskemasse. Kostymene gjør at de ser ut som en haug med søppel når de samles og huker seg ned. Det er en fin transformasjon i seg selv som samtidig fungerer som bilde på endring. En replikk som gjentas i forestillingen er dramatikeren August Strindbergs kjente setning «det er synd på menneskene» fra Ett drömspel. Et annet utsagn handler om å befinne seg i en stall, strigle hesten og kjøre ut lort. En utøver spør hvorfor han må gjøre dette arbeidet og svarer selv at det er fordi menneskene skal læres opp til å lengte etter noe annet. Det ligger en interessant dobbelthet i dette, for i vår tid er det få drømmer som kan måle seg med hestejentas. For meg selv og andre voksne hestekvinner betyr det gjerne at vi betaler store pengesummer for å få lov til å spa møkka. Hvilke lengsler slukker vi da?

Drømmeløft

Grovarbeidet må altså gjøres uansett hvor blankpolerte ambisjonene er, også på Saupstad. Det er ikke spesielt hyggelig her akkurat nå, med gapende hull i bakken, ståltrådgjerder og grushauger. Men noe er i emning, og bydelen har allerede gjennomgått et ambisiøst områdeløft hvor kommunen har spandert bygningsmessige oppgraderinger, aktivitetstilbud og kunst. Området ble til og med nominert til Attraktiv by-prisen i 2021. Det ser ut som det vil bli bedre å bo her fremover enn det har vært før. Et av spørsmålene Utopia stiller, er nettopp hva unge mennesker på Saupstad drømmer om. Svarene er ikke uttalte, de er kanskje heller å finne i forestillingens form. Mot slutten får vi nemlig delta på ulike drømmerelaterte aktiviteter i regi av både ungdommene og kunstnerne. Det er genuint rørende å bli sunget for av en gutt som jeg antar synger på morsmålet sitt. En annen ungdom tolker mine fremtidsdrømmer gjennom å male motiver på vindusfasaden. Jeg tenker at han like gjerne skildrer sine egne. I Utopia lykkes kunstnerne med å invitere ungdom inn i et profesjonelt rammeverk. Utenfra virker det som at alle deltakerne har satt sitt preg på prosjektet samtidig som at helheten er solid. Sånn sett fungerer forestillingen som et eksempel på en by i miniformat hvor utopien er innen rekkevidde. Sannsynligvis har også Saupstad kommet nærmere den opprinnelige drabantby-drømmen enn det bydelen noen gang har vært tidligere.