Drøm som frigjørende praksis

Mitt forhold til nåtiden er betent, og jeg er ikke den eneste som har det sånn. Mange med afrikansk bakgrunn har et anstrengt forhold til nåtiden og denne historiske «moderne» sivilisasjonen vi lever i. For det første har afrikanere et forhold til tid som er syklisk. Det strider med Vestens lineære tidsforståelse. For det andre er Vestens nåtidige glansperiode bygget på blodet, slitet og tårene til ikke-hvite personer globalt, især afrikanere, både på kontinentet og i diasporaen, gjennom slavehold og kolonialisering. Fortsatt er det delvis sånn at vi kan si at den hvite kvinnens brød er et resultat av den svarte kvinnens død. Derfor vender mange med afrikansk bakgrunn heller blikket bakover. Vi ser til våre egne storhetsperioder: Mali-riket, Store Zimbabwe, for ikke å glemme det Gamle Egypt. Få, men stadig flere, vender blikket fremover for å se hvilket potensial fremtiden og teknologi kan bringe for personer med afrikansk opphav, i det som omtales som afrofuturisme. I kveld er vi invitert på en forestilling som egentlig er en middag, på Mekverket, til å utforske drømmen om hva et dekolonialisert og likestilt samfunn kan se ut som.

“Welcome to 2059!” Forestillingen består av en serie nyttårsfeiringer. Den første er om førti år, i 2059, så er det en i 2159, og til slutt feirer vi inngangen til 3159. Et langbord med hvit duk, bestikk og drikke står klart til oss i salen, og vi blir bedt om å sitte ved siden av noen vi ikke kjenner fra før. Jeg har gleden av å sitte mellom en festivalarrangør av CODA-festivalen, som We Should Be All Be Dreaming, er en del av, og en arkitekt fra Litauen, som ser forestillingen i sammenheng med Oslo arkitekturtriennale, som bruker blant annet scenekunst til å reflektere om årets tema, «Degrowth».

«The possible has been tried and failed. Now it’s time to try the impossible.», siterer dramaturgisk hjelper, Maryan Abdulkarim, den afroamerikanske jazzkomponisten Sun Ra (1914-1993). Hun introduserer presidenten for den globale unionen, Pazilaiti Simayijiang, som avgir en solidarisk tale, først på morsmålet uigur, deretter på engelsk. Takket være valgene vi tok i 2019, har vi avskaffet landegrensene, gjenplantet tapt regnskog og ryddet havet for all plast, fortsetter hun. Sonya Lindfors, koreografen bak forestillingen, er i denne versjonen selv professor ved verdens beste kunstuniversitet i Dakar, Senegal.

Vi blir bedt om å diskutere spørsmål står på noen kort som ligger i en bunke foran oss. Vi får beskjed om ikke å svare rasjonelt, men fritt på dem. Natur. Veganisme. Teknologi. Bærekraftighet. Vi blir først bedt om å snakke med vedkommende til venstre for oss, og etterpå med den til høyre. Alle har sine unike spørsmål, og formålet er å initiere en samtale. Det ser ut som samtalene flyter lett rundt omkring meg i rommet. Til høyre for meg håper samtalepartneren på en fremtid hvor forholdet til natur er mer fremtredende i hverdagen, til venstre ønsker hun et inkluderende samfunn med nærhet som bærebjelke. Selv aner jeg ikke hva jeg skal gjøre når de sentrale kampene om likestilling og rettferdighet er vunnet. Hvile på laurbærene? Det er en øvelse i å fokusere på resultatet. Når man er aktivist fokuserer man ofte mer på prosessen og strategiene som forhåpentligvis vil bringe oss dit enn på resultatet selv.

Selv middagen er progressiv. Vi får servert en lokaldyrket, vegansk og økologisk middag bestående av kokt gulrot, sellerirot, tranebær og en beskjeden sopp. Mens vi tygger får vi servert enda en appell, 100 år frem i tid, av Hasti Hamidi. Hun hilser fra et gjengrodd Oslo der asfalt er byttet ut til fordel for mer skog og bebyggelse for frisk luft. Hun minnes en horribel fortid (les; 2019), preget av eksos og tidsklemma. I 2159, mottar vi borgerlønn og lever i pakt med det Zen buddhistene overga oss av hellig kunnskap om balanse, bærekraft og tilfredshet. En grønn utopi.

Galaktisk rom Mørkeblått lys omfavner hele rommet. Sonya Lindfors og Maryan Abdulkarim er kledd i hvitt, og tar opp i seg deler av lyset i rommet. Lydbildet er fjernt, det minner delvis om en galaktisk sfære, og delvis om en yogatime. Vi får beskjed om enten å sitte, ligge, eller slappe av totalt – rommet kan brukes fritt til vår disposisjon. Putene som ligger strødd rundt kommer til nytte. Både Lindfors og Abdulkarim ber oss reflektere over det store hoppet vi har gjort fremover i tid, til 3159. Etter øyeblikk med tenkning, blir vi bedt om å røre på oss, med oppbyggende tempo. Til slutt er det fullstendig rave, til afrobeatsmusikk. Deretter blir vi bedt om å samle energien, dele dessert med en annen og fortsette med drømmingen, i form av nye tankefulle provokasjoner, før vi runder av med eksistensielle spørsmål i plenum.

Enkel estetikk, politisk tyngde Avgrensningen mellom performance og middagsselskap er visket ut. Estetikken i forestillingen er enkel, Mekverk er ganske likt sin originalform som utleielokale. De kunne gjerne ha utforsket den romlige utformingen mer såvel som det tematiske, selv om det er det politiske tankegodset som veier tyngst. Det er en forestilling som handler mindre om hva du ser på, men mer om hva du ser for deg. Oppfordringen “Try to imagine a space where there is no center and no margins!”, står i et intervju av Lindfors og Abdulkarim i Black Box Teaters høstpublikasjon, som jeg tar med meg på vei hjem. “What if all you have read are texts by African, Asian, South American writers?” Det er en øvelse som avslører hvor fastlåste vi kan bli og hvor lett det er å akseptere status quo. We Should All Be Dreaming gir oss en mulighet til å tre ut av undertrykkende strukturer, selv om det bare er for tre timer.