Lettbeint romantikk

Med Størst av alt er kjærligheten inviterer regissør Jonas Corell Petersen til et søtt, men brokete, stevnemøte. Godstemningen begynner allerede i foajeen på Trøndelag Teater hvor skuespiller Tor Ivar Hagen slår av vitser og øser komplimenter utover både publikum og kollegene. Det som skjer her er interaktivt teater, forteller han. Blidspente skuespillere i lyseblå kjortler og stråhatter er utplassert blant publikum gjør oss til et fellesskap. Det blir nesten i klammeste laget når det stemmes i med allsang av What the World Needs Now is Love av Burt Bacharach. Snart skal publikum imidlertid få senke seg ned i veloursetene på Gamle scene, hvor resten av forestillingen utspiller seg med et tradisjonelt skille mellom scene og sal.

Mytisk og moderne

Forestillingen har et kabaret-preg og tar oss gjennom forskjellige, enkle scenarier og fengende musikkinnslag med alt fra Schubert til Kate Bush. De seks skuespillerne har én eller flere roller som stort sett ikke er navngitte, kanskje er det meningen at de skal fremstå som seg selv, i alle fall henvender de seg ofte til publikum i fortellerteater-stil. Kjærlighetstemaet forankres i antikken, noe som gjenspeiles i scenografien (David Gehrt). Fra taket henger et gedigent hode som ser ut til å tilhøre en klassisk skulptur. Hodet er i ferd med å ta form, en billedhugger (Trond-Ove Skrødal) gyver løs med meiselen. Det utgjør et fint bilde på kjærligheten som noe evig på den ene siden, men stadig under utforskning på den andre. På scenen er det også noen oransje plaststoler i tillegg til at landskapsmotiver innimellom projiseres på bakveggen. Vi får kjappe og humoristiske gjennomganger av ulykksalige fortellinger fra gresk mytologi, for eksempel om paret Pyramus og Thisbe, hvor begge ender opp med å ta sitt liv fordi de tror den andre er død. Vi okker oss over Orfeus som ikke makter å redde sin Eurydike fra underverdenen fordi han snur seg for å se på henne før de er i trygghet. Det mytologiske stoffet er blandet med moderne anekdoter som det er lett å kjenne seg igjen i. I en smart tenkt scene sitter skuespillerne på de oransje stolene i det som skal være et venterom. Hva venter de på? Kjærligheten, selvfølgelig. En person venter på daten sin som stadig kommer for sent til avtaler. En annen på livstegn fra en partner som har dratt avsted på ferie uten henne. Kvinnen (Marte M. Steinholt) med den ferierende kjæresten roper opprørt at hun vil høre hvordan det går med ham – «det svinet!» – men legger til at hun skal si det på en hyggelig måte. Vitsen er kanskje ikke original, men den er like fullt morsom.

For mange innfallsvinkler

Spørsmålet om originalitet blir på sett og vis tematisert i Størst av alt er kjærligheten. Hvor original kan kjærligheten (og, implisitt, denne forestillingen) egentlig være? En av kvinnene (Sunniva Du Mond Nordal) har et ambivalent forhold til sin egen forelskelse, hun sier flere ganger at hun er redd for å fremstå som en klisjé. Det er en refleksjon som fremstår mindre drøvtygd enn mange andre betraktninger om kjærlighet, både på denne scenen og i det virkelige liv. Når forestillingen glimter til med selvbevissthet rundt klisjéen som sådan, opplever jeg at den er inne på et interessant spor. Hvem vi blir i møte med en partner er også et allmenngyldig spørsmål, som jeg skulle ønske fikk større plass. Forestillingen lar derimot spørsmålet henge i lufta og går over til noe annet, for eksempel en ny låt eller en vits som sammenligner forhold med fotball: «Ikke mist ballen når du først har fått den!».

Enkelte sekvenser er underfundige og har et filosofisk innhold. For eksempel beskrives kjærligheten som å være i kontinuerlig bevegelse, som en sentrifugal- og sentripetalkraft på samme tid. Det dveles likevel ikke ved disse teoriene. I stedet er det åpenbart at Størst av alt er kjærligheten skal være lettbeint og upretensiøs, her mangler det ikke på feelgood-stemning. Forestillingen er leken, og skuespillerne står for gode musikalske prestasjoner. Problemet er at den som helhet også blir lettfordøyd, noe jeg tror hadde vært unngått hvis innholdet i de ulike tablåene hang bedre sammen. Det hadde også vært fint med litt mer rom for å ta innover seg de innsiktene som faktisk er der. Nå fremstår sekvensene nokså isolerte, med en tekst som ikke alltid er like minneverdig. Forestillingen hadde hatt godt av å meisle ut en tydeligere retning for seg selv.