Oppblåst kjærlighet

At Romeo and Juliet er «den ultimate kjærlighetshistorien» gjentas fort til det kjedsommelige. Slike tjukksmurte beskrivelser, som heller ikke Trøndelag Teaters programtekst er fri for, tvinger i de fleste tilfeller frem en idealisering av tittelfigurenes romanse. Det gjør at man låser seg til en snever tolkning av teksten. Velger man likevel å følge dette sporet, så må den overlegne kjærligheten gjøres gjenkjennbar og relevant for et samtidig publikum. På Trøndelag Teater skal vi likevel tilbake til 1300-tallets Verona hvor gnisningen mellom familiene Capulet og Montague eskalerer samtidig som to unge representanter fra hver av familiene, Romeo og Juliet, finner hverandre.

På ball med Miss Piggy Katrin Bombe har fylt hele scenegulvet med grå firkanter i skumgummi som ligger hulter til bulter oppå hverandre. Verona er allerede en ruin, og opp fra byggesteinene ses toppen av knekte strøm- og lyktestolper. Det golde uttrykket til tross, «steinene» kan tilpasses og bygges opp igjen som nye rom og landskap. Resultatet er en fleksibel scenografi som i første omgang er iøynefallende, men som samtidig lar skuespillere og manus få hovedfokus. Bombes kostymer gjør mer ut av seg: Korsetter og prestekrager spleises med gullshorts, flip-flops og kostymer fra The Muppet Show. Når Romeo og Juliet først møter hverandre under Capulet-familiens maskeradeball, er det som figurene Miss Piggy og Kermit.

Hans Magnus Ystgaard har oversatt manus til saftig og folkelig Sparbu-dialekt, noe som er med på å levendegjøre Shakespeare-universet. Selv om flere partier er såpass breie og rappkjefta at det er vanskelig å få med seg alt som blir sagt, gir språket nærhet og sjarm til forestillingen. Dette er imidlertid langt fra første gang publikum har fått oppleve Shakespeare i Ystgaards penn; både tidligere ved Trøndelag Teater og gjennom årvisse oppsetninger i Rabarbrateaterets bakgård på Bakklandet har nordtrønderske gloser gjallet i En medtsåmmårnattsdrøm, Som di synes og Trettendagskvelden – Ka de vil. Grepet i seg selv oppleves dermed ikke like forfriskende som tidligere.

En mainn med et ainna namn Den karakteristiske oversettelsen gjør det nok krevende å fremføre replikkene på en måte som ikke oppleves påklistret. Det er varierende hvordan skuespillerne mestrer det, men både Ragne Grande (Juliet) og Madeleine Brandtzæg Nilsen (Fru Capulet) gjør gode opptredener. Spesielt Nilsen disker opp med timing og kroppsspråk som spiller på lag med manus og skaper en karismatisk karakter. Det er kanskje ikke så rart, hun har tilbragt mange somre som utøver i bakgården nevnt ovenfor.

Lyddesigner og komponist Magnus Børmark har fått sin egen plass godt synlig på scenen, hvorfra han egger frem feidene mellom Capulet og Montague-familien med suggererende gitarriff. Under førstnevntes maskeradeball byr Børmark på et gnistrende sang- og musikkshow mens skuespillerne står som et synkrondansende kor i bakgrunnen. Det er et godt alternativ til kleine gjenskapninger av fest og liksom-utagering som med jevne mellomrom utspiller seg på teaterscener.

Banal inderlighet Trøndelag Teaters Romeo og Juliet består altså av flere gode scenografiske, musikalske og språklige løsninger. Likevel blir jeg ikke særlig berørt av handlingen. Forestillingen fremstår ikke som «den ultimate kjærlighetshistorien», slik publikum blir lovet. Jeg tror det er fordi den faller mellom flere stoler: Mens kostymene virker nesten anstrengt modernisert, henger narrativet igjen i en italiensk middelalderbys interne intriger. Til tross for forestillingens innimellom ironiske harselering med ung forelskelse, forventes det samtidig at vi skal ta svulstige kjærlighetserklæringer og grandiose følelsesutbrudd alvorlig. Det er ikke troverdig, og reint ut banalt når halvnakne Romeo og Juliet bokstavelig talt ruller seg over og river ned familienes nyoppsatte mur i løpet av sin hete elskov.

Hvis målet er genuint å berøre, så må kjærligheten fremstilles som noe mer enn en slags opphøyd, ubesmittet kraft, for slik er det vel strengt tatt ikke mange kjærestepar som opplever den uansett. Nei, gi meg heller en Romeo fra USAs alt-right-bevegelse sammen med kjønnsteoristudenten Juliet og la dem krangle seg en vei inn i kjærligheten.